Kun for hvite

FÆRRE I JOBB TIL LAVERE LØNN. Norge skriker etter arbeidskraft, og arbeidsledigheten er historisk lav. Men en stor gruppe står utenfor festen: Innvandrerne. Blant folk i alderen 25-29, har ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere 27 % og 14 % lavere sysselsetting enn andre nordmenn. Og gitt at de er i jobb, har de lavere inntekt, selv om man tar hensyn til alder og utdannelse.Kan vi gjøre noe med dette? Skyldes det diskriminering? Jeg tror svaret er ja på begge spørsmål, men konklusjonen er ikke opplagt. Lavere sysselsetting og lønn holder nemlig ikke som bevis på diskriminering. Det kan tenkes at de er mindre interessante for arbeidsgivere p.g.a. svake språkkunnskaper eller andre egenskaper som er vanskelig å måle for en forsker. Jeg vil først forklare hva diskriminering er, og så vise at det finnes klare spor av diskriminering mot innvandrere i Norge.

Hva er diskriminering?

Samfunnsvitere skiller mellom statistisk diskriminering og sann diskriminering. Statistisk diskriminering betyr at man forskjellsbehandler basert på stereotyper, der stereotypene i gjennomsnitt er sanne. Tollere bruker statistisk diskriminering hele tiden: Hvis du går gjennom grensekontrollen iført mørke solbriller og bærende på en stor koffert, har du mye større sjanse for å bli stoppet enn om du har slips og dokumentmappe. Tollerne vet av erfaring at den første gruppen har større sannsynlighet for å smugle varer. I arbeidslivet kan det tenkes at arbeidsgiverne er mer tilbøyelige til å forfremme 30 år gamle menn enn 30 år gamle kvinner fordi de regner det som sannsynlig at kvinnene vil få barn i nær fremtid, noe som kan være uheldig for bedriften. I så fall kan de tjene på å forskjellsbehandle basert på stereotypen at kvinner blir gravide. Dette er urettferdig. Men legg merke til en viktig detalj: Det lønner seg for både tollere og bedriftseiere å bruke statistisk diskriminering. Dette gjør det svært vanskelig å få bukt med slik diskriminering.

Sann diskriminering.

Sann diskriminering betyr at bedriften forskjellsbehandler uten at det gir økt profitt. Kan arbeidsgivere som driver sann diskriminering overleve i en markedsøkonomi? Ifølge mange økonomer er svaret nei. Ta eksempelet med kvinner og menn. La oss si at alle er like nyttige for bedriftene. Tenk deg at det finnes et stort antall bedrifter som diskriminerer kvinner p.g.a. f.eks. fordommer eller uvitenhet. De kvier seg for å ansette kvinner og vil helst betale dem betydelig mindre enn menn. Siden kvinner gir like høy produksjon til lavere pris, betyr det altså at det koster noe for bedriftene å diskriminere. Anta videre at det også finnes noen sanne kapitalister som kun bryr seg om profitt, og derfor ikke er villige til å diskriminere så lenge det går ut over inntjeningen. Kan det, i en slik økonomi, hende at kvinner diskrimineres med lavere lønn og høyere arbeidsledighet? Svaret er nei fordi kapitalistene kan øke sin profitt ved å ansette flere kvinner. Siden kvinnene koster mindre, vil kapitalistene som ansetter kvinner få lavere kostnader og dermed drive de diskriminerende bedriftene til konkurs og ut av markedet. Slik vil det fortsette helt til alle forskjeller i lønn og sysselsetting er utjevnet.Hva kan vi lære av dette? Dersom det skjer omfattende diskriminering mot en bestemt gruppe, burde det finnes noen bedrifter som avviker og bare ansetter denne typen arbeidskraft for å få høyere profitt. Et historisk eksempel er jødisk bankvirksomhet i Europa gjennom flere århundrer.Ser vi slike spor av diskriminering i Norge mot f.eks. kvinner eller innvandrere? Jeg har til gode å se mange bedrifter i privat næringsliv som bare ansetter kvinner. Men det kryr av bedrifter som kun ansetter innvandrere! Konklusjon: innvandrere diskrimineres.

Andre spor etter sann diskriminering.

Sverige har gjennomført flere store undersøkelser basert på "situasjonstesting" av jobbsøking. Man sender ut falske søknader om jobb på virkelige jobbannonser. Det finnes to eksemplarer av hver søknad - en med et typisk svensk navn og en med et utenlandsk klingende navn. Resultatene av disse eksperimentene er entydige: Søkere med utenlandsk navn må sende langt flere søknader enn de med svenske navn. I den ferskeste studien (ILO og Invandrarverket, 2006) viste det seg at de med arabisk navn måtte gjøre tre ganger flere forsøk enn de med svenske navn for å bli innkalt til jobbintervju. Til sammenligning var det ingen forskjell mellom kvinner og menn med svenske navn. Dette stemmer overens med ideen om at det er diskriminering mot innvandrere og etterkommere etter innvandrere, men mindre diskriminering mot kvinner.

Dugnad.

De dårlige nyhetene er at innvandrere diskrimineres på arbeidsmarkedet. De gode nyhetene er at hele samfunnet vil vinne - økonomisk og menneskelig - på å få bort sann diskriminering mot innvandrere. Siden 1970 har kvinner gjort store fremskritt når det gjelder lønn og sysselsetting. Mange mener dette skyldes at Norge fikk bukt med diskriminering mot kvinner. La oss gjøre det samme for våre nye landsmenn.