FERIERENDE mennesker ser oftest glade ut. Slitne innimellom, kanskje. Lei av å stå i kø. Litt for varme - eller litt for kalde og våte. Men likevel med overskudd og med farge i kinnene.Men så ser du dem, avvikerne. Med bekymret blikk speider de omkring. De får sjelden fullført et måltid, eller en setning. De er alltid redd for at noe kan skje. Deres blikk og puls kan ikke hvile. De er de bekymrede småbarnspappaer.

Også mammaer.

Jo da, mammaer kan også være bekymret, ofte mer enn pappaene, men for dem faller det liksom naturligere. De kan dessuten gjemme det bak sminker eller andre masker. En pappa klarer ikke på samme vis å skjule sin frustrasjon.For all del, vi pappaer elsker å være sammen med våre barn. Tenk å bli klatret på og ropt på, lekt med og herjet med. Men vi vet at ansvaret er stort, og at så mye galt kan skje selv den beste.

En utfordrende uke.

Jeg har tilbrakt en uke denne sommeren ved bassengkanter, i barnevennlige restauranter og ved trafikkerte veier med våre snart skoleklare tvillinger og deres storesøstre. Det var en vellykket ferie på alle vis. Men jeg vet også hvordan jeg på en slik reise ser ut for utenforstående:Anspent i blikket, en smule måpende, aldri helt avslappet på solstolen eller i restauranten, med den konstante bevissthet om at når maten endelig blir servert, er det alltid noen som skal på do, eller som søler, eller som mister bestikket, eller som krangler med sidemannen. Og det er selvsagt alltid én som sovner sent, mens en annen våkner grytidlig.Slikt setter sine spor. Både hår og ansiktsfarge antar en gråstenk.Intet av dette er noe å klage over. Slik er det å ha barn. Jeg innrømmer likevel at disse linjer skrives for å få litt medynk. Når du neste gang ser en grånende far sukke tungt, skal du vite at det ikke er fordi han ikke elsker sine barn, men fordi det tunge sukk er det eneste våpen han har igjen når nettene blir korte og kreftene likeså. Ikke døm oss for hardt.Jeg husker for noen år siden at jeg observerte en politiker på flyreise med sine småbarn, den gang min kone og jeg var såre barnløse. Det var langt på natt, etter mye venting. Politikeren, kjent som blid og jovial, var stram i masken og ropte hardt og kontant til ett av sine barn at nå skulle han bare ti stille! Vi så på hverandre og lot oss sjokkere over denne surhet. Ja, i sladderens onde ånd fortalte vi sikkert noen venner etterpå hvem vi hadde sett, og hvor sur han var.Nå vet jeg bedre. La oss ikke dømme andre mennesker etter noen sekunders inntrykk. Alle kan ha en sur og dårlig dag. Ikke kom med: "Vet du hvem jeg så i dag, og vet du hva han gjorde?" Ikke minst gjelder det for oss pappaer og mammaer. Særlig pappaene. Vi trenger medfølelse.

Slitsomt å ha barn ...

En av døtrene mine, den gang fem år, så meg en gang dypt inn i øynene og sa: "Du verden, det må være slitsomt å ha barn."Hun har rett. Det er en glede å ha barn. Et privilegium. Men det er ingen dans på roser. Noen barn har utfordringer med sykdom eller smerter. Andre har et sterkt temperament eller vansker med å innpasse seg. Atter andre er tilsynelatende "modellbarn", men også hos dem kan mye ligge gjemt. Også de må følges opp når de skal bæsje, spise, sykle, gå over gaten og alle de andre ting vi mennesker skal igjennom.Jeg ber bare: Ha langmodighet med oss, slitne foreldre. Vi gjør - stort sett - så godt vi kan.