UNGE MENNESKER som vokser opp uten familie rundt seg. Konflikter som «løses» med knivstikking. Jenter som utsettes for seksuell trakassering. Utroskap som fører til skilsmisser. Fedre som ikke tar seg av barna sine. Helger som ødelegges av fyll.
Økt forbruk bidrar til klimakrise. Manglende måtehold skaper finanskrise. Politiske ledere som ikke tør å inngå i dialog, skyver regningen over på sivile. Krigsherrer uten respekt for kvinner og barn bruker seksualisert vold som våpen. Barn sendes som pakker rundt i verden for å tilfredsstille perverse lyster hos noen få.
Dette er selvsagt ikke hele historien, hverken hjemme eller ute. Det er ikke sant at alt bare blir verre. Mange hjelpes ut av nød, og mange lovbrytere blir stilt til ansvar. Som Jan Egeland har uttrykt det på vegne av FN-systemet: Det nytter!
Poenget er likevel at de største utfordringene vi står overfor, dypest sett handler om menneskelige valg. Eller sagt med andre ord: De handler om moral. Likevel synes mange det er problematisk å snakke om moral. Grunnene til det er mange:
Moralisme?
For det første er vi redde for at moral skal bli til moralisme: lettvinte prekener om at andre ikke er gode nok, eller at alt var bedre før. Frykten er velbegrunnet. Ikke minst vi nordmenn er verdensmestre i moralisme, ofte uavhengig av vår faktiske moral.
For det andre er mange av observatørene og forskerne som arbeider med de angjeldende fenomenene, selv barn av en kultur der etikk og moral er blitt forkastet som besteborgerlige tvangstrøyer. Da er det vanskelig å ha kritisk avstand.
Og for det tredje vet vi at moralsk fordømmelse kan ramme blindt – eller i hvert fall galt. De som lider mest under familiesammenbrudd eller rusproblemer, er ofte ofre som ikke hjelpes stort av å bli fortalt hvordan livet «egentlig» burde være.
Respekt.
Alt dette må vi ha med oss når vi skal snakke om etikk og moral; om den teori og praksis som skaper et menneskeverdig og trygt samfunn. Moral må alltid formidles med respekt! Men det må ikke stoppe oss fra å kalle en spade for en spade:
Vi som oppdrar barn, må snakke om tydelige grenser for rusmidler og seksualitet. For tør vi ikke, overlater vi det til TV og Internett.
Vi som arbeider med internasjonal politikk, må snakke tydelig om behovet for voksen og ærlig dialog mellom parter i konflikter. Og vi må huske at kampen for menneskeverd koster. Dersom vi faktisk mener at menneskeverdet er en verdi i seg selv, må vi være villige til å kjempe for det, også når det krenkes langt borte.
Og, ikke minst, vi som lever i samfunn med andre mennesker – og det gjør vi alle sammen – må ikke være redde for å si ifra når vi ser urett bli begått, eller når samfunnsmoralen forfaller. Men vi må aldri rette skytset bare mot «de andre». Dersom unge mennesker synes voldelig oppførsel er kult, sender slibrige sex-SMS-er til hverandre eller bruker nedsettende språk over en lav sko, hvem har de det fra? Dersom krigsherrer hamstrer våpen og krever respekt gjennom geværmunningen, hvem er det de etterligner? Kort sagt: Hva slags verdier gir vi egentlig videre til neste generasjon og til verden rundt oss, vi som lever på middagshøyden i den velstående verden?
