Llærer våre barn det de skal i skolen? Riktignok finnes det utallige lærere som gjør en storartet jobb – og likeså barn som trives. Det opplever vi foreldre daglig, og lærerne så vel som skolen fortjener oppmuntring og anerkjennelse.

Men står kunnskapen på stø grunn? Dessverre synes omtrentlighetene og «det er da godt nok»-holdningene å florere i samfunnet. Hvorfor?

Jeg vil slå et slag for en forklaring som sjelden nevnes: Vi prøver rett og slett å lære barna for mye, eller i hvert fall for mye forskjellig på én gang. Som en etterdønning av 68-generasjonens opprør mot tradisjonelle kunnskapsdogmer og en «kanon» av grunnkunnskap, finnes det liten enighet om hva som må utgjøre grunnmuren. Og dermed lærer elevene ofte om detaljer som ligger i fjerde eller femte etasje, for å holde oss til samme husbilde, uten at grunnmuren er bygget. Takket være det såkalte Kunnskapsløftet har man begynt å gjøre noe med det – og det er bra. Men problemet består i mange deler av systemet.

Basis.

Vi må selvsagt være åpne for endringer i et foranderlig samfunn. 70-tallets kurs i maskinskriving duger dårlig når dataferdigheter skal læres. 50-tallets lærebøker om astronomi kommer til kort, og samfunnsfagbøker med tiår på baken kan neppe fungere som oppdaterte nøkler til det 21. århundre.

Likevel: En elev som kommer ut av skolen med grunnkunnskap om det viktigste, har helt andre forutsetninger for å lære omtrent hva det skal være, enn én som er usikker på selve basisen. Og det er slett ikke så vanskelig å finne frem til det viktigste: Det handler om byggeklossene som man senere kan sette sammen til større kunnskap. De forandrer seg mindre enn samfunnet rundt.

Hjertesukk.

Jeg er overbevist om at en som har lært noe om Ibsens skuespill, grunnloven, julen og våre øvrige høytider, tegnsetting, grunnstoffene, x- og y-aksene og gangetabellen står sterkere rustet til å hente annen kunnskap (eller klare seg med den hun har), enn én som har vært innom den nevnte kunnskapen som en bitte liten del av et uendelig smørbrødbord, der intet fremstår som viktigst. For å parafrasere et hjertesukk jeg overhørte for noen år siden: «De har lært alt om regntiden i India, men har ingen anelse om hvor India er.»

Mange frykter at terping på grunnkunnskap er kjedelig. Men få ting gir en så god opplevelse av mestring som å beherske grunnkunnskapene, selve byggeklossene. Mange som kommer ut av skolen, ikke minst de såkalt teorisvake, føler seg utenfor fordi de ikke har redskapene til å klare seg. Vi ser det også i høyere utdannelse: Unge mennesker som på paradoksalt vis har lært mye, men som samtidig kan lite.

Skal vi legge listen høyere for norsk skole, må vi starte med å sette den på rett sted – og sørge for at vi lærer det viktigste, først og fremst.

Mer enn kunnskap.

Men hva slags budskap er dette fra en som brenner for etikk og de humane vitenskaper? Man kan da ikke redusere ånd til «byggeklosser»? Selvsagt ikke. Dannelse er mer enn kunnskap, og livet mer enn byggeklosser.

Men selv katedralen må ha en grunnmur. Og det er den grunnmuren vi må holde ved like.