HVIS DU ER PÅ JAKT etter eksempler på ideenes ordnende makt - og samtidig vil unngå ideologiske tvangstrøyer - da bør du gå til George F. Kennans "Memoirs 1925- 1950" fra 1967. Det er et mesterverk av en bok, der en ennå ung amerikaner med stor litterær kraft forteller om sin læretid som diplomat i USA, Tyskland, Øst-Europa, Baltikum og Sovjetunionen. Kennan tar disse samfunnene inn over seg gjennom alle kroppens porer. Han taler språkene, leser forfatterne, lytter til politikerne og fornemmer historiens og mentalitetenes bevegelser. Og han stiller de praktiske spørsmålene om hva kan "vi" - USA - gjøre med alt dette, i en etterkrigstid der en kaotisk verden nærmest faller i USAs fang.I 1945 har amerikanerne doblet sin økonomiske styrke i løpet av få krigsår og er verdens våpensmie og industrielle tyngdepunkt. Da er det Kennan kommer inn med sin forståelse og fortolkning av Sovjetunionen, av svakheter og styrke, og formulerer den "oppdemningsdoktrinen" som blir bestemmende for USAs og Vest-Europas politikk overfor Moskva. Russerne ser frem til "en duell uten ende" og bør møtes med "en langsiktig, tålmodig, men fast og årvåken oppdemning . . . på en serie av stadig skiftende geografiske og politiske punkter", sier han i et berømt morandum..Kennan ga et forvirret USA en retning for politikken. Han ble hentet hjem fra Moskva og gjort til sjef for utenriksdepartementets planleggingsavdeling.

Men på tvers av sin suksess

var Kennan hele tiden også i utakt med store deler av Washington, som til hans fortvilelse tolket "oppdemning" militært i langt større utstrekning enn han mente var klokt. Han advarte allikevel gjennom hele livet mot å militarisere diplomatiet, mot å tro at militær maktbruk er en universalløsning. Så sent som i 1999 kom han tilbake til dette og sa at "hele denne tendensen til å se oss selv som den politiske opplysnings sentrum og som lærere for en stor del av den øvrige verden, slår meg som ikke gjennomtenkt, pralende og lite ønskelig".Sin kanskje aller største triumf som praktisk diplomat, opplevde Kennan da han i slutten av april 1947 ble innkalt til utenriksminister George Marshall - "seierens organisator" under krigen - og fikk ordre om å utforme det som ble Marshallplanen for en gjenreisning av Europa, både av krigsårenes allierte og motstandere. Han fikk bare ett råd av Marshall: "Unngå trivialiteter".

Marshallplanen dempet

den ideologiske tonen som preget USAs første militære mottiltak mot Kreml, og definerte utfordringen i Europa som politisk, økonomisk, sosial og psykologisk - på linje med Kennans tenkning. Diskusjonene i utenriksdepartementet i Washington var så intense under planleggingen at jeg "en sen kveld forlot rommet og gikk gråtende rundt hele bygningen", skriver han.Kennan var en diplomatenes diplomat, og hans styrke var bredt kjennskap til fremmede språk og dype kunnskaper om historie - forøvrig to felter der norsk skole gjennom en årrekke har bygget ned kvalifikasjonene hos oss. Da er det bare logisk at vårt eget utenriksdepartement har opprettet og nedlagt sin planleggingsavdeling gang på gang. I dag eksisterer ikke noe slikt sentrum for intellektuell fordypning i noen del av det store norske utenriksapparatet.

Verden vil nok huske

ham best som sovjetekspert, han som i 1947 skrev at "skulle ... noe noen gang skje som ville undergrave partiets enhet og effektivitet som et politisk instrument, da kan det sovjetiske Russland over natten bli forvandlet fra et av de sterkeste til et av de svakeste og ynkverdigste av nasjonale samfunn". Nesten femti år senere skjedde nettopp dette.Kennan støttet USAs inngripen i Korea i 1950, men advarte FN-styrkene mot å gå inn i Nord-Korea. Han gikk imot USAs krig i Vietnam - slik han til sist også frarådet en utvidelse av NATO til Øst-Europa. Han forble en skeptiker, med et skarpt blikk for makten og makthaveres feilbarlighet. I politikken var målene "vanligvis forfengelige, urealistiske, ekstravagante, til og med patetiske - det var lite sannsynlig at de ville bli nådd, de var knapt til å bli tatt alvorlig (...) Men metoder var noe annet. De var virkelige. Det var ut fra deres umiddelbare virkning at livets egentlige kvalitet ble formet (...) Jeg var aldri en mann for "saker"", skriver han.Kanskje var det nettopp derfor han kom langt med sin innsikt - og oppnådde store resultater.Nils Morten Udgaard er
utenriksredaktør i Aftenposten