Det er nok slik at mange yrker oppleves ganske forskjellig på innsiden og på utsiden. Det kan vi pressefolk fortelle litt om, men det er kanskje ingen som opplever et større gap mellom egen erfaring og andres oppfatninger enn diplomatene. De lever et vanskelig liv, som i en gullfiskbolle, og forventes jevnlig å gi et menneskelig ansikt til de store og upersonlige statlige interessene som svever over den daglige administrative rutine. De virker i snittflaten mellom stat og menneske. De forventes å passe på sin stats rang og verdighet, med stor iver, og samtidig ikke blande denne oppgaven altfor mye sammen med hverdagens personlige forfengeligheter.Det norske diplomatiet begynte beskjedent i 1905, leser vi i den nye Utenriksdepartementets historie, som Iver B. Neumann og Halvard Leira nettopp har utgitt under den typisk diplomatiske tittel "Aktiv og avventende" (Anmeldt i Aftenposten 16.6). Den gang var det, forbausende nok, ganske mange nordmenn i det svenske diplomati. Og det til tross for at bare én nordmann ble flyttet over fra det danske til det svenske korpset i 1814 - Andreas Dedekam Gyldenpalm - og han viste seg å virke som dansk (og kanskje også russisk) spion i Stockholm! Da vi løsrev oss fra svenskene var bare seks land representert i den norske hovedstaden med egne, utsendte konsuler: Frankrike, Russland, Spania, Storbritannia, Tyskland og USA - nevnt i alfabetisk rekkefølge, slik vanlig er, når protokollen ikke krever noe annet. Erfaringene med diplomatisk skikk og bruk mangler naturlig nok i gamle Kristiania, der den britiske generalkonsulen fikk melding om utpanting fra Aker kommune ettersom han ikke hadde betalt hundeskatt. Dette ble åpenbart en vanskelig sak, som generalkonsulen til slutt tok opp med statsministeren (!), før det ble avklart at internasjonal sedvane som sier at diplomater ikke betaler skatt, også gjaldt i Norge. Fortolkningene kan være vanskelige, men ingen var i tvil da Cubas minister så sent som i 1951 (åtte år før Castro) fikk reisepass fra Oslo. Historikerne finner ikke noe i de norske arkivene, men britene har for vane å sende hjem livfulle rapporter om andre lands diplomater og deres personlighet - god lesning for en fjern ettertid. "Det er nettopp blitt kunngjort at Senor Xiques skal overføres til Det fjerne Østen ... hans avreise er knyttet til oppdagelsen av at han i løpet av sine 18 måneder i Norge under diplomatisk immunitet har importert og solgt 12 flygler", heter det i beretningen til Foreign Office. Med den levetid som flygler har, skulle vi anta et det rundt i gode stuer i Norge nok står enkelte instrumenter som er kommet inn i landet med cubansk velsignelse. Det er bare å se etter.Diplomatene kom tradisjonelt fra et adelssjikt som stort sett manglet på norsk side. Og her er vi fremdeles spesielle. En ambassadør som har sans for tradisjoner og ikler seg den klassiske diplomatuniformen ved et ærend til statsoverhodet, blir hengt ut som et fossil - mens ambassadøren som trekker i bunad, blir hyllet som en nasjonalhelt. Mangelen på tradisjon gjorde utdannelse dobbelt viktig i Norge. Først var nesten alle jurister, men så ble det åpninger, spesielt for handelens folk. Høyres mangeårige leder, J.C. Hambro hentet da frem sin sarkasme og omtale denne "stab av unge menn, hvorav enkelte har handelsskole og enkelte har middelskole og enkelte bare har danseskole".
Nils Morten Udgaard er utenriks-
redaktør i Aftenposten