KRISER I KØ. Langsomt og forsiktig gir Europa FN militær slagkraft i Libanon, i et Midtøsten der krisene står tettere i kø enn noen gang: Blodig kamp i Afghanistan, atomstrid med Iran, drapsbølger i Irak, skudd over Israels grenser, terror i Tyrkia og London.
NÅR VI I DAG ser ut over hele det store området mellom Middelhavet og Hindukusj, da er det et dystert politisk landskap som møter oss. Det er preget av krig og konflikter, og av en fanatisme som står i veien for hverdagens politiske hestehandler, som kanskje ikke er heroiske, men som kan gi løsninger, på et vis. I det vi nærmer oss femårsdagen for Al-Qaida-terroristenes krigserklæring mot USA og Vesten, den 11. september, ser vi også at amerikanernes "krig mot terror" har gitt få resultater - og mange politiske ruinhauger.Europeerne har stått litt på siden av denne krigen, selv om de også har opplevd terrorens massedrap. De har stort sett latt amerikanerne føre an. Det kanskje mest interessante som har skjedd i kjølvannet av sommerens krig mellom Hizballah og Israel er at europeerne nå går inn og tar ledelsen i FNs fredsbevarende arbeid i Libanon. Og på samme tid markerer EU en annen retorikk og fremgangsmåte enn USA i atomstriden med Iran.
Ingen sanksjoner.
Da EUs utenriksministre i går var samlet i finske Villmanstrand, kom de med klare signaler om at de nå ikke vil snakke om sanksjoner mot Iran, som nekter å innstille sin uran-anrikning til tross for et ultimatum fra FNs sikkerhetsråd. Det utløp i går. Europeerne vil snakke videre. Javier Solana, EUs utenrikspolitiske talsmann, har allerede vært i kontakt med Irans atomforhandler Ali Larijani og har avtalt et nytt møte, trolig i neste uke."EU er den eneste part som kan snakke direkte og åpent med alle som er relevante for Midtøsten", sa Finlands utenriksminister Erkki Tuomioja i går. Finnene sitter med EU-formannskapet dette halvåret, og her tenkte han også på Hamas. Denne organisasjonen vant palestinernes valg i januar, men er holdt på en armlengdes avstand i vestlige hovedsteder - så lenge den ikke vil anerkjenne Israel som stat. Nå antyder finnene forsiktig at en diskret kontakt kan finne sted.
Ideologisk kamp.
Mens europeerne sendte ut sine signaler, var president George W. Bush torsdag på valgkampmøte blant veteraner i det vestlige USA. Hans toneleie var annerledes: "Krigen som vi utkjemper i dag er mer enn en militær konflikt. Den er den avgjørende ideologiske kampen for det 21. århundre". Her minner han mer om Irans populistiske president Mahmoud Ahmadinejad enn om den varsomme spanske diplomaten Solana. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld snakker oftere og oftere om "en ny type fascisme" som amerikanerne møter i Irak - og trekker paralleller til kampen mot nazismen.De to kjemper mot en voksende uvilje i USA mot krigen i Irak. Skulle vi trekke oss ut "ville vi overlate Irak til våre verste fiender: Til Saddams tidligere håndlangere, til væpnede grupper med forbindelser til Iran og Al-Qaida, til terrorister fra hele verden som plutselig ville ha en operasjonsbase (som er) langt mer verdifull enn Afghanistan under Taliban", sa Bush. Hvis vi gir opp "vil vi møte terroristene ansikt til ansikt på gatene i våre egne byer", tilføyet han.
Taliban viser kampevne.
I Afghanistan har Taliban overrasket NATO-styrkene, blant dem også nordmenn, med sin kampevne de siste ukene. Glipper USAs og NATOs tak der? Vi opplever nå de verste kampene den britiske hær har møtt noe sted siden Korea-krigen i 1950-53, sier britenes general David Richards. Han leder NATOs styrker, og ber om flere tropper fra andre NATO-land. Mange nøler. Talibans styrke bekymrer de allierte.For Iran, med en president som vil fjerne Israel fra kartet, mangler et vestlig sikkerhetspolitisk "pakketilbud" som kan bringe forhandlingene videre. Men her har USA beveget seg fra aggressiv tale om "regimeskifte" til muligheten for direkte samtaler med Iran.I Libanon er det nå klart at europeerne vil danne det FNs generalsekretær Kofi Annan kalte "ryggraden" i FN-styrkene, med 3000 italienere, 2000 franskmenn og 1200 spaniere, mens tyskerne sender marinefartøyer - det er snakk om fire-fem fregatter. Her deltar trolig også Norge, sammen med Danmark, Sverige og Nederland. Britene ligger lavt; de har nok med Irak og Afghanistan. I går meldte Indonesia inn 1000 soldater; verdens mest folkerike muslimske stat blir med, også uten diplomatiske forbindelser til Israel. Bangladesh og Malaysia følger etter. Styrken skal opp i 15 000 soldater. Det tar tid, fordi de militære "engasjementsreglene" også er i støpeskjeen. De blir klart mer "robuste" enn tidligere; deler av dem er fortsatt under drøftelse. Et spesielt hovedkvarter opprettes i FN for denne styrken. På nøkkelpostene sitter franskmenn og italienere. FNs regi.
EU har lenge diskutert sin militære rolle. Nå kommer plutselig et oppdrag. Men EU har - som NATO - valgt å ligge lavt som organisasjon og la alt foregå under FNs "hatt". Men EUs nye politiske nærvær i Midtøsten vil bli merket. "Fremtiden til det europeiske prosjektet viser seg gjennom EUs evne til å være en ledende politisk aktør", sa Frankrikes president Jacques Chirac denne uken. Og Italias utenriksminister D'Alema sier at Europa lenge har betalt, men ikke vært noen aktør med tyngde i Midtøsten. Nå kan vi bidra til stabilitet i Libanon og "skape et nytt forhold til Israel", sier han. Midtøsten ligger på Europas dørstokk. USA er fremdeles den avgjørende makt der, men har tapt anseelse, også i Israels naboland, ved å legge til side rollen som megler og bli en full støttespiller for Israel. Når europeerne nå går tungt inn ved siden av amerikanerne, vil det endre maktforholdene i regionen - til beste for et diplomati basert på større kunnskaper og en sterkere tradisjon for kompromisser enn for ideologisk strid.
