Søndagens sviende nederlag for president Jacques Chirac og tilhengerne av EUs grunnlovstraktat forteller oss om et fellesskap som er kommet i utakt med viktige velgergrupper. Stormakten Frankrike, som fikk dratt EU i gang for over 50 år siden og som førte an i arbeidet med den nye grunnloven, har dumpet en ekte politisk krise foran føttene til sine partnere i Europa. Når vi leter etter årsakene, er det at vi får øye på "den polske rørleggeren" som opptok de franske velgerne så sterkt, med en dyktighet som ingen kunne bestride, men med priser som ruinerer franske rørleggere, får vi høre. Her ser vi EUs grunnidé i levende live: Et åpent og Europa-vidt marked for varer og tjenester, mennesker og kapital, for å utjevne inntekter, gjøre folk flest litt mer velstående - og skape et fellesskap som gjør slutt på krig innad og gir stor tyngde utad.

Sa nei.

Denne idéen har et flertall på 54,9% av Frankrikes velgerne nå lagt til side, og foretrukket tanken om sterkere nasjonal selvråderett og sikring av en etablert velferdsmodell, som holder globaliseringen på en rørleggertangs avstand. Men problemet er at alternativet er høyst uklart; ja, det er ikke sikkert at det foreligger i det hele tatt. Og EU kan være en del av løsningen, når det heter i den avviste grunnloven at "enhver ... har rett til sosiale ytelser og sosiale fordeler i overensstemmelse med EU-lovgivningen og medlemsstatenes lovgivning og praksis". Du finner ingen slike "sosiale" bestemmelser i USAs grunnlov - og heller ikke i vår norske.Men det er ikke slik politikk blir til. Virkeligheten er at de franske velgerne - og de nederlandske kan følge etter i morgen - har ropt ut at nå har vi fått nok, det er ikke slik vi vil ha det! Her virker mange faktorer sammen. For det første en arbeidsløshet som har bitt seg fast på vel 10 prosent - én av ti - og en økonomi som ikke kommer ordentlig i gang. For det annet svake ledere i alle de store EU-landene - Chirac, Gerhard Schröder på vei ut i Tyskland, hos britene en svekket Tony Blair etter valget, og i Italia en Silvio Berlusconi som strever i motbakke. For det tredje en rask og vidtgående omforming av EU: Utvidelse til 25 medlemsland, med flere nye underveis; innføring av euro; kunngjøring om et tettere utenrikspolitisk og militært samarbeid, et tettere økonomisk samarbeid og flere overnasjonale avgjørelser.Så mye har EU aldri forsøkt å gjøre på så kort tid, på et drøyt tiår. Og EU har aldri forsøkt slike fremstøt i økonomisk motvind. De store politiske lederfigurene mangler - en Charles de Gaulle, en Konrad Adenauer. Og det tysk-franske lederskapet er sterkt svekket, blant annet fordi EU er blitt så mye større. Men ved å avvise grunnlovstraktaten risikerer franske velgere at Frankrikes innflytelse svekkes enda mer i Europa.

Hva nå?

Hva EU nå skal gjøre, er ganske åpent. Ni land med rundt halvparten av EUs innbyggertall har allerede godkjent grunnlovtraktaten. To andre - Polen og Portugal - bekreftet i går at de går videre med sine folkeavstemninger, uavhengig av Frankrike og Nederland. Britene venter og ser, trolig sammen med danskene. Grunnloven foreskriver bare at hvis minst 20, men ikke alle 25 land har godkjent teksten innen høsten 2006, skal lederne komme sammen og drøfte situasjonen. Det vil de nå gjøre allerede 16. og 17. juni. Fra 1. juli er det Blair som overtar EUs formannskap, som vil sette hans politiske evner på en hard prøve. For Blair står for en klart sterkere markedsliberalisme enn den svakere EU-versjonen som franske velgere nå har avvist. Trolig blir EUs ledere presset til å avklare endel nøkkelspørsmål som er blitt holdt åpne, for å fremme enigheten. Hva skal EU til slutt bli, et løst statsforbund med sterke felles organer for å vinne innflytelse i verden, eller skal det nøye seg med å være et nokså løst frihandelsforbund? Og hvor skal EUs grenser gå? Forhandler EU seriøst med Tyrkia, som raskt kan bli EUs mest folkerike stat? Skal Romania og Bulgaria hjelpes inn lenge før de nærmer seg EUs nivå; hva med Ukraina og statene i Kaukasus og kanskje Russland? Krisen kan tvinge EU til nye avklaringer. Tyrkias mulige EU-medlemskap rammes aller hardest. Tyrkerne har spilt en viktig rolle i debattene i Frankrike og Nederland. Og i Tyskland er trolig Schröder på vei ut, etter et partiopprør mot hans forsiktige markedsliberalistiske reformer - og opposisjonen vil bare ha et "privilegert partnerskap" med Tyrkia. Her ser vi mer demokrati i EU, når velgernes meninger nå får større gjennomslagkraft. Mest sannsynlig er det at EU til slutt endrer sin grunnlovstraktat noe, både for å ta hensyn til en bredere opinion i Europa og blidgjøre franske velgere - foran en ny avstemning om noen år. Presset vil være stort, for EU mister nå politisk tyngde overfor USA - slik vi så det i Irak-striden for vel to år siden - overfor landene i Asia, anført av Kina og Japan, overfor Iran og i Midtøsten. De gamle europeiske stormaktene vil oppleve en ny "litenhet", hvis de står alene.Den felles valutaen, euroen, vil også gi et press for å bli enige om veien videre, for et varig og dypt splittet EU risikerer at tilliten til denne valutaen blir undergravet - og at alle på "innsiden" taper. Krisen vil vise oss om det som binder sammen er blitt sterkt nok til å løfte EU ut av alvorlige og selvforskyldte problemer - og rekke ut en hånd til "den polske rørleggeren". Nils Morten Udgaard er utenriksredaktør i Aftenposten