Et Norge nesten i krig

HISTORIEN svinger med som en mektig stemmegaffel når kristne og muslimer - fra to av verdens sterkest misjonerende religioner - støter sammen i et oppgjør om ny og gammel urett, om respekt og krenkelser, om politisk innflytelse her og nå. "Det føles for meg som et øyeblikk der retningen defineres ... det er et ekstremt farlig øyeblikk", sier Oxford-historikeren Timothy Garton Ash. Han støttes av EUs president dette halvåret, Østerrikes kansler Wolfgang Schüssel, som fordømmer en "spiral av gjensidige provokasjoner og fornærmelser".Her er også Norge med, gjennom Muhammed-karikaturene, men vi har ved hjelp av en typisk konsensuslinje klart å bremse striden på hjemmebane. Ute er Norge derimot havnet i skuddlinjen. "Personellet kjempet for livet", sier Forsvarsstaben i en pressemelding om angrepet tirsdag på 33 norske soldater i den fjerne provinsbyen Meymaneh i Afghanistan - et vilt fjelland, dobbelt så stort som Norge.

Militært slag.

Et militært slag må ha blitt utkjempet mot flere hundre angripere utstyrt med granater og panserraketter da NATO satte inn nederlandske F-16 jagerfly, amerikanske A-10 spesialfly for bakkekamp og britiske mannskaper, fraktet med tyske helikoptre. Et NATO i miniatyr reddet nordmennene og de andre soldatene, og bidro til det lille under at ingen norske liv gikk tapt. På den andre siden ble en håndfull afghanere drept; det vitner - tross tragedien - om at NATOs styrker må ha vært tilbakeholdne. Frykten for å tenne en eksplosjon av hat er stor."De norske styrkene vil bli stående i Afghanistan", sa statsminister Jens Stoltenberg fra Stortingets talerstol dagen etter. Men denne setningen - nøkkelsetningen - var torsdag borte fra taleteksten som Statsministerens kontor la ut på sin hjemmeside. Allikevel, og på tross av protester i SV, holder Norge fast på sitt løfte om å delta med 500 mann i NATOs stabiliseringsstyrke, som skal opp i 15 000 mann i Afghanistan. Her er Norge med. Vi vil være "våre venners venn", sa utenriksminister Jonas Gahr Støre i Stortinget onsdag. Det han ikke sa, er at skulle Norge trekke seg fra dette NATO-oppdraget, vil vi være på vei i ilmarsj mot politisk isolasjon og maktesløshet - i en turbulent tid.

En episode.

Ukens norske drama blir bare en episode i det store bildet, med rasende demonstranter fra Nairobi til Jakarta, og i de fleste land imellom. Egentlig er antall demonstranter lite, og styrker inntrykket av at dette er politisk styrte grupper. - Vi har ingen bevis for at Taliban, de gamle makthaverne, eller terrornettverket Al-Qaida står bak protester som har tatt i alt 11 liv i Afghanistan, sier en amerikansk talsmann. Men USA gransker om noe knytter demonstrasjonene i en rekke land sammen, om "det er en infrastruktur, en forbindelse", sier han. Svaret vet vi ikke.USAs utenriksminister Condoleezza Rice mener at Syria og Iran har "gjort alt de kan for å piske opp stemningen og bruke den for egne formål", mens president George W. Bush, etter en ventepause som danskene synes var for lang, har ringt til statsminister Anders Fogh Rasmussen for å vise sin støtte. Alle er forsiktige. Og alle, eller nesten alle, vil ha dialog: NATO fredag for første gang med Israel og muslimske land i Nord-Afrika, på Sicilia, der tusenvis av flyktninger sørfra lander, de som ikke drukner underveis.

Hamas og Iran.

To grupper følges nå intenst: Hamas, som vant palestinernes valg, er invitert til Moskva med fransk og forsiktig amerikansk støtte, så lenge russerne krever nei til terror og ja til Israels eksistens - før Hamas danner regjering. Dernest folkene rundt Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, som i går igjen avfeiet Holocaust og ville "fjerne" Israel. En av hans talsmenn mente at den tyske kansleren Angela Merkel "ser seg selv som en Hitler".Kamp og dialog, religion og politikk, fortid og nåtid er i dag som en eneste hard spaghetti-klump.