Samtidig med en finanskrise som kaster lange skygger inn i fremtiden, opplever det 52 år gamle EU-samarbeidet nå også en identitetskrise: Hva skal Den europeiske union egentlig bli? Hvor langt kan den gå i ytre utvidelse og indre fordypning?
Dette er blant de evige spørsmål i europeisk politikk, men det har fått ny nærhet under arbeidet med EUs Lisboa-traktat – og etter en kjennelse fra den tyske forfatningsdomstolen sist tirsdag.
I åtte år har EU arbeidet med en ny traktat, for å trygge og forsterke samarbeidet etter at ti nye land i øst kom med i 2004. Det har vært mange tilbakeslag, tapte folkeavstemninger, nye utkast og «nei» til å kalle traktaten «EUs konstitusjon».
Men parallelt med denne diskusjonen er det håndfaste samarbeidet utvidet, rundt en felles valuta for 16 land, om en ytre grense, om forskning, utenrikspolitikk, miljø, et indre marked og mye mer. Verdens og tidens problemer får de 27 medlemslandene til å søke tettere sammen på område etter område. For alle praktiske formål er EU blitt arenaen der politikk av og for Europa nå utformes. Slik var det ikke for ti år siden.
Søker sammen
Finanskrisen, den dypeste økonomiske nedtur på 80 år, rykker og sliter i EU. Vi ser hvordan nasjonalstatene sikrer sine interesser først, for å berge bilmerket Opel, for å redde britiske banker, for å støtte fransk eksport. Regjeringene slites mellom nasjonale hensyn – og sine velgere – og hensynet til EU, som de trenger for å klare seg bedre i verden.
Nå har krisen snart vart i to år, og den dramatiske fasen i nesten ti måneder, slik at vi kan trekke forsiktige konklusjoner. Den viktigste er at EU hittil har klart å holde sammen: De 16 eurolandene viser en avmålt, men entydig solidaritet ikke bare overfor hverandre, men også overfor medlemsland utenfor eurosonen: Støtte til Ungarn, hjelp til Latvia. I Øst-Europa har oppslutningen om EU vokst under krisen, også i det hardt rammede Irland. I våre EU-skeptiske naboland Sverige og Danmark øker EU-støtten i opinionen. På tvers av EUs trend steg valgdeltagelsen hos de to også tydelig da det nye EU-parlament ble utpekt i juni.
Tysk varselskudd
Midt oppe i dette kommer så kjennelsen fra den tyske forfatningsdomstolen, lest opp mens utenriksministeren satt andektig i salen. Er Lisboa-traktaten, med sin utvidelse av EUs virkeområde, i pakt med Tysklands grunnlov, var spørsmålet. Svaret: Ja. Men Forbundsdagen, de folkevalgte, må være langt mer kritiske og aktive overfor ny lovgivning som kommer fra Brussel og blir del av landets eget lovverk. Et eksempel: EU må ikke få sende tyske soldater i felten, uten tyske folkevalgtes samtykke. Etter Maastricht-avtalen i 1992 kom domstolen også med advarsler; nå er de sterkere og mer konkrete.
Det er en dom som vil bli lest i hele EU, både fordi Tyskland er et nøkkelmedlem og fordi motsetningen mellom nasjonalstat og overnasjonalitet er kjernen i nesten all strid rundt EU i Europa. Også i Norge gjennom mer enn 40 år. Kjennelsen er i virkeligheten et skudd for baugen for EU. Domstolen sier at EU er en traktatunion mellom suverene stater. Den kan ikke virkeliggjøres slik at medlemslandene ikke lenger får tilstrekkelig rom for politisk å forme de økonomiske, kulturelle og sosiale livsvilkår for sine borgere, heter det. Nasjonalstaten, slik den er definert i grunnloven, må beholde de politiske kjernefunksjoner.
Britene tester EU
Nå skal en ny tysk lov om de folkevalgte og EU komme i iltempo. Deretter sier Berlin ja til Lisboa. Men den klare domstolskjennelsen kan påvirke andre lands debatt. I dag står og faller Lisboa-traktaten – som blant mye annet gir EU en fast president i to og et halvt år, og en egen utenriksminister – med en ny folkeavstemning i oktober i Irland, som sa nei sist og nå har fått en håndfull nye EU-garantier. Britene har ratifisert Lisboa, dronningen har undertegnet, og papirene er deponert i Roma – der EU ble til i 1957. Men de konservative i Storbritannia lover å trekke papirene tilbake hvis Lisboa ikke er trådt i kraft når de selv måtte overta makten. De leder stort på målingene, og valg må holdes senest i juni 2010.
Derfor haster det for EU å få Lisboa i havn. Kanskje vil Tsjekkias «nei»-president Václav Klaus trosse sine folkevalgte og nekte å underskrive, inntil britene har holdt valg? EU balanserer nå på grensen av det en union med 27 medlemmer kan få til, med vetomakt i hovedstedene. Utfallet er åpent.
Kommentarer