Den nesten pinlige nyheten i Kina denne uken har vært prognosene som sier at landets økonomiske vekst - dessverre - blir like kraftig i år som i fjor. Bank etter bank står frem og oppjusterer sine tall. For årets første måneder viser at Kinas økonomi bare dundrer videre, og trosser alle forsøk på å dempe veksten i retning av 8 prosent, mot fjorårets 10,7 prosent.Men kineserne gleder seg. Og de har langt igjen. Selv ute på den store partiskolen i Beijing, der alle partikadrer må gjennom sine kurs før de forfremmes, sier en professor med et bredt smil at "jeg vil også bli rik". Sin første egne leilighet har han kjøpt for tre år siden. I alt dette er han helt på linje med partiets linje.

Makt i provinsene.

Det er Kinas kommunistiske parti, med 70 millioner medlemmer, som styrer kjempelandet Kina, med en organisasjon som Stalin ville gjenkjenne. Selv innredningen på partiskolens møterom er som hentet ut av Sovjetunionen. Allikevel er det noe som beveger seg. Statsminister Wen Jiabao snakker om demokrati som noe positivt og maktkonsentrasjon som noe negativt. Tidligere denne måneden unnlot han å trekke frem det vanlige forbeholdet om at partiet "opprettholder og perfeksjonerer folkets demokratiske diktatur".Spørsmålet som hele tiden svever i bakgrunnen under møter med kineserne, er om landet overhodet kan styres uten de kontroll- og korrekturmekanismene som mer demokrati kan gi. For det er ute i provinsene, i byene og landsbyene, at Kina egentlig regjeres. Der hersker partiet; der rår makten, der styrer provinsenes og landsbyenes partisjefer.Mye tyder på at den voldsomme økonomiske veksten skjerper konfliktene: For ti dager siden meldte "Departementet for jord og ressurser" om 131 000 tilfeller av ulovlig landnåm i fjor, at land blir tatt fra dem som har hatt det hittil. Det gjaldt nærmere en million mål, nesten halvparten jordbruksland. Arealet var hele 76 prosent større enn i 2005. Departementet fortalte at 3593 personer var straffet, og to provinsfunksjonærer hadde fått partireprimander. Det viser at myndighetene har styrket kampen mot slik virksomhet, mente departementet - mens meldingene i virkeligheten vitner om langt på vei lovløse tilstander ute på landet.

Massehendelser.

Der bor fremdeles 800 millioner kinesere. Protestene på landsbygda og i byene er hyppige og intense, og myndighetene nokså åpne om det de kaller "massehendelser" - de rapporterte om hele 23 000 slike hendelser i fjor. Dette kan være uro rundt et sykehus som er for grådig, slik som i Dalian i nordvest, der politiet måtte rykke ut med store styrker. Hele 40 prosent av politiets saker i den byen gjaldt helsevesenets område, het det. I Hunan-provinsen drev en liten økning i bussprisene hele 20 000 innbyggere ut i gatene i den lille byen Zhushan i protest; en student skal ha mistet livet i møtet med de 1500 politimennene som rykket ut.Dette gir et annet bilde av Kinas hverdag enn storbyenes forretningsbygg i stål og glass. Fattigdommen på landet er fremdeles massiv, og den er noe som vi merker at opptar kineserne. De er seg meget bevisst at landet kjemper mot en gammel og dyp fattigdom. Dette går igjen i en serie samtaler, sammen med en utbredt frykt for kaos - også hos den kritiske redaktøren som ønsket seg mer demokrati, og hos samfunnsforskeren som ville ha jevnere fordeling av velstanden.

Varsomhet.

"Noen må bli rike først", sa partilederen Deng Xiaoping, da han skjøv dogmene til side og satte i gang en økonomisk spurt i 1978 - med følger som har forandret verden. Kina har hatt 9,4 prosent årlig vekst i nesten 30 år. Men velstanden er skjev. Noen er blitt styrtrike - Porsche selger nå sin nye SUV som varme boller i Kina - mens flere hundre millioner kinesere fremdeles lever under fattigdomsgrensen på én dollar pr. dag. Inntektsforskjellene i Kina har vokst seg større enn i USA. Men regjeringen satser nå tydelig mer på landsbygdene i innlandet, på skole og helse som skal bli billigere for de fattige, men ikke alltid helt gratis. De store tallene maner til varsomhet."Vi følger en strategi gjennom mange tiår, mens USA skifter strategi hvert 4. eller 8. år", mente en professor i Shanghai. Og det som slår en pressemann som besøkte Kina for første gang i 1979, like etter omleggingen, er hvor stabil kursen har vært - de økonomiske målene er de samme. Da er det interessant at statsminister Wen Jiabao denne måneden talte om "de skjulte krisene" som truer med å svekke landets økonomi som, sa han, forblir "ubalansert, ukoordinert, ustabil og ikke bærekraftig".

Miljøproblemer.

Ressursforbruket, når Kina støvsuger verdens råvaremarkeder, og forurensningene - med daglig smog i Beijing - er et varsel også for landets egen ledelse. Miljøproblemene og korrupsjonen, i et embetsverk som blir rikere og mektigere og mer egenrådig, er de to sakene som kritiseres helt fritt og åpent i dagens Kina.Alt kan kjøpes, selv egne barn: Har du nok penger, kan du kjøpe deg rundt ettbarnspolitkikken og betale din bot, hvis du trosser denne statlige inntrengen i familiens intime liv. De politiske provinsfyrstene driver frem maksimal økonomisk vekst - også av egeninteresse - og tar minimalt hensyn til miljøet i et land der mesteparten av skogen forlengst er borte og vann blir den neste store mangelvare.Kinas kommunistledere ser utfordringen. De kan til slutt forsøke med litt mer demokrati - slik vi har sett i andre land i Asia.