Kongebesøk i øyriket

VENNSKAP. Storbritannia er den stormakten som har stått Norge nærmest - tross konflikter - gjennom de hundre år som i år er gått siden 1905. I disse dager feirer kongehusene dette vennskapet - og sine egne tette familiebånd.

DA KONGESKIPET "NORGE" i går tok hele den norske kongefamilien opp Themsen fra Greenwich, skipsfartens gamle sentrum i London, gjennom Tower Bridge og frem til en landgang nærmere Buckingham Palace, var dette ikke noen reise i det fremmede. For denne familien er London et annet hjem; Kong Haakon - det moderne Norges første konge - giftet seg med dronning Maud, barnebarn av den store dronning Victoria, nettopp i Buckingham Palace, en sommerdag i 1896. Siden har de alle bodd i London, i kortere eller lengre tid, også kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit.

Kong Harald

og hans familie besøker også statsminister Tony Blair bak den sorte døren i 10 Downing Street, en visitt som neppe bare vil dreie seg om høfligheter. Tre norske statsråder, fra Utenriks,- Olje- og energi- og Justisdepartementene, er med til London og til møter med sine britiske kolleger. Og i dag kommer også statsminister Jens Stoltenberg for å treffe Blair og andre sosialistledere, i forkant av et EU-toppmøte torsdag. Når det begynner, reiser Stoltenberg hjem.Storbritannia er på en underlig måte en del av det norske samfunnets hverdag. London er nordmenns metropol for underholdning og shopping, deres forretnings- og finanssentrum helt siden Carsten Anker på Bogstad gård sendte sine skjorter til vask i London, et ankerfeste for utenriks- og forsvarspolitikere i hundre år og ofte, men ikke alltid, en politisk målestokk for utviklingen her hjemme.

Innenrikspolitisk

går de to landene i dag i utakt: Stoltenberg-regjeringen beveger seg mot venstre, satser på mer stat og høyere skatter, der Tony Blair i åtte år har flyttet sitt New Labour mot høyre og tatt vare på kjernen de økonomiske reformene som den konservative opprøreren Margaret Thatcher. Men sakene som opptar de to regjeringssjefene vil de kjenne igjen - helse, skole, velferd, EU på sett og vis, verden fra Irak til USA.I dag står Blairs Storbritannia for mer privatisering, åpnere markeder, hardere konkurranse og friere arbeidsmarked enn det vi finner ikke bare i Norge, men også på kontinentet. Ulikheten er bare den at EU-partnerne på kontinentet diskuterer til tilnærmelse til britenes tenkemåte, med øst-europeere og tyskere i spissen. Norge beveger seg i motsatt retning, godt polstret av oljepenger. Det hører med til bildet at britene nå, for første gang på fire tiår, er gått forbi tyskerne i velstand, målt i kjøpekraft pr. innbygger.

Under kongebesøket

markerer Norge og Storbritannia 100-årsdagen for diplomatiske forbindelser i 1905, og 60-årsdagen for frigjøringen i 1945, etter at Kongen og Regjeringen overlevde i politisk eksil i London under fem lange krigsår. Norges krigserfaring som britenes allierte betydde ikke bare en konsolidering av den ferske norske statsdannelsen i 1905, men la også grunnlaget for Norges alliansepolitikk etter krigen. Det begynte med britene, under og like etter krigen, lenge før NATO ble til.Det var slik ledende norske politikere så for seg britene som en sikring allerede i 1905. Hensikten var "først og fremst å etablere et personalpolitisk bånd til Storbritannia, for dermed å styrke den britiske regjering interesse" av at det nye "norske monarki fikk stå uberørt av andre makter", har historikeren Roald Berg skrevet. Her var dronning Victorias barnebarn viktigere enn den danske prins Carl, som ble Norges Kong Haakon.

Gjennom hele århundret

forble Storbritannia den avgjørende partner for Norge i storpolitikken. Det spilte en forunderlig liten rolle at Norge gjennom nesten femti år førte en opprivende strid med britene om fiskerigrensene, inntil vi - til egen forbauselse - vant saken mot denne stormakten i Haagdomstolen i 1951. Bare to år senere sonderte Norge til og med, under en litt fortvilet jakt etter sikkerhet, mulighetene for å bli medlem av Det britiske samveldet og av sterlingområdet, for den norske valutaen. Flere britiske departementer var positive, men så satte Bank of England foten ned, med en pragmatisme som kjennetegner britene: Valutasamarbeidet ville gi mer forpliktelser enn fordeler. Dessuten kunne det ikke være to kongelige statsoverhoder innenfor Samveldet: Kong Haakon og dronning Elizabeth.Det som er blitt igjen, er en uformell status for Norge som en britenes allierte med en spesiell politisk nærhet - noe også kongebesøk, slik vi ser det denne uken, er med på å understreke.

Les også

Siste fra Udgaard

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.