FORHENG TIL SIDE. Krig gir kanskje ikke løsninger, men den gir avklaringer - og Israels kamp mot Hizballah i nord og Hamas i sør har allerede revet endel forheng til side. Vi ser ting klarere enn før. At Israel er militært mektig, visste vi, men at Hizballah-geriljaen i Sør-Libanon hadde bygget opp et moderne rakettarsenal, det var ikke like kjent. At disse våpnene stort sett kommer fra Iran, var heller ikke almen kunnskap. Det betyr at en stat som ønsker Israel bort fra kartet, slik Irans president Mahmoud Ahmadinejad gjør, har bygget opp en militær base på Israels grense - et shiamuslimsk Iran som er teknologisk avansert, har 70 millioner innbyggere og nesten en halv million mann under våpen.

To kriger.

I virkeligheten er det to ulike kriger Israel fører: I nord gjelder krigen respekt for en internasjonal grense, definert og anerkjent av FN. Alle som har kritisert Israel for ikke å respektere grenser overfor palestinerne i øst og sør, burde nå støtte israelerne i nord. Men krig nummer to, som er kommet i bakgrunnen, gjelder spørsmålet om hvor grensen mellom israelere og palestinere skal trekkes. Det er en bitter ironi at Israels statsminister, Ehud Olmert, som kom til makten i vinter, nettopp hadde som program å skape "tilnærming" overfor palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Nå har israelerne skutt palestinernes styringsapparat i senk. Det er deres svar på raketter som kom den andre veien.

Demokrati.

Samtidig ser vi flere eksempler på at et gryende demokrati i Midtøsten trampes ned: Den ytterliggående Hamas-bevegelsen vant palestinernes valg i januar. Nå nedkjempes den militært, i en konfrontasjon med et Israel som Hamas ikke vil anerkjenne, men bekjempe.I Libanon valses et ungt demokrati ned av den shiamuslimske Hizballah, som heller vil bekjempe Israel enn drive med demokrati på hjemmebane. Og i Irak, der USA holder regionens aller skjøreste demokrati under armene, er tanken om et folkestyre i ferd med å drukne i blod under sekteriske mordbølger mellom shiaer og sunnimuslimer. Nå går til og med USAs nære allierte, Iraks shiamuslimske statsminister Nuri Kamal al-Maliki, til et frontalangrep på Israel. Han ber Den arabiske liga om å "stanse disse aggresjonene". Demokrati er ikke nok, som president George W. Bush synes å anta. Statsmannens avveiende fornuft er like påkrevet som før - og like sjelden.

Eksistensberettigelse og grenser.

Hele bredden i oppgjøret med Israel blir synlig - og her ser vi også to kriger. Den ene gjelder Israels eksistensberettigelse, som nå utfordres med Iran i fremste rekke. Den andre gjelder hvor Israels grenser egentlig skal gå. USA er Israels avgjørende allierte, med et "vente-og-se-diplomati", men heller ikke EU har krevd stans i krigshandlingene, bare moderasjon i våpenbruken. Storbritannia og Tyskland bremser EU, mens Frankrike går lengst i å kritisere israelerne. I bakgrunnen har vi stormaktenes press på Iran for å få landet til å avstå fra å lage egne atomåpen. Selv Russland og Kina er nå åpne for i det minste å sette sanksjoner mot Iran på FNs dagsorden. Den regionale stormakten Iran er kanskje nøkkelen for å forstå krigen som nå pågår.