Muhammeds atompoker?

DET ER SJELDEN at religion og politikk ligger så tett sammen som da Irans ambassade i Oslo sist fredag sendte ut en presseerklæring om sin atompolitikk, med overskriften "I Guds, den allmektiges, navn". Der fordømte "Den islamske republikk Iran" en "lukket klubb med få medlemmer blant de mektige landene" som "vil holde fast på sitt monopol" for atomteknologi. I det øyeblikk erklæringen kom, drøftet 35 regjeringer i Wien tiltak mot Iran, og vedtok neste morgen at Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, nå skal få fullmakt til å innrapportere Iran til FNs sikkerhetsråd - et opplegg for straffetiltak fra verdenssamfunnet.

Denne atomstriden

utspiller seg parallelt med krisen om Muhammed-karikaturene, og mens hundrevis av demonstranter samler seg i gatene i Teheran foran den danske ambassaden. På samme tid, og det skjedde i går, utskriver Irans største avis, Hamshahri, en konkurranse om den beste tegningen om Holocaust. Det skal gjengjelde trykkingen av karikaturene. De har nå stått på trykk i 20 land, ifølge en oversikt fra Reuters i går.Det mektige Iran som en mulig atomvåpenmakt, med en president som stempler Holocaust som en "myte" og vil "fjerne" Israel, danner et urovekkende bakteppe for striden som nå raser. Frykten for et Iran med atomvåpen er bred, i Israel, i USA, i Europa, i Asia. Bildet av en atomsopp som reiser seg over Auschwitz, utryddelsesleiren, spøker i mange menneskers bevissthet.Denne historien er aktivt til stede, på samme måte som USAs minne om diplomatene som iranske revolusjonære holdt fanget og ydmyket i 444 døgn, fra 1979, og drapet på 241 amerikanske marinesoldater som sov i sin kaserne i Beirut da iranske selvmordsbombere slo til i 1983. Mest aktiv er frykten for et nytt 11. september, der terrorister bruker kjernefysiske våpen.

Alvoret i den nye atompokeren

er stort, på alle sider. Men akkurat der ligger også det lille håpet om at dragkampen kan føres frem til løsning, uten krig og uten nye atomvåpen. For ser vi nøyere etter, har ingen av partene brent sine broer. Arbeidet for politiske løsninger har ikke på noen måte tatt slutt.Det overraskende ved IAEAs vedtak er at alle FNs vetomakter, også Russland og Kina, stillet seg bak. Men det de stillet seg bak var en fullmakt til den ferske fredsprisvinneren og IAEA-lederen Mohamed ElBaradai. Han kan klage Iran inn for FNs sikkerhetsråd, om hans neste rapport, den 6. mars, gjør dette påkrevet.Heller ikke Iran har brent alle broer, er åpen for samtaler og har kontakt til IAEA. Håpet er at Iran på en eller annen måte vil godta et russisk kompromissforslag, som går ut på at all anriking av uran, som Iran trenger for å produsere atomkraft, skal skje i Russland. Da mister iranerne muligheten for å bruke anriket uran til våpen. Deres storstilte forberedelser til slik anriking varsler omverdenen om at våpen er målet.

Det må gjøre inntrykk

i Teheran at også Kina har sluttet seg til, for å hindre en ny atommakt. Vedtaket i Wien kom først etter at en setning ble tatt inn om at målet er "et Midtøsten fritt for masseødeleggelsesvåpen". Her var Israel adressat, for israelernes "hemmelige" atomvåpen inngår i de politiske kalkulasjonene i området.Amerikanerne bruker nå en milliard dollar i året på å rydde opp etter atomvåpnene i Russland; de to landene forhandler om en omfattende avtale om samarbeid mot atomspredning. Her kan et Iran-kompromiss finne en plass. Tross sin indre innstramning satser Russland på samarbeid utad - når det blir alvor. Og denne saken er alvorlig. Det samme gjør Kina, som er på rask vei til å bli en makt som støtter det vi kan kalle den etablerte internasjonale orden. Ikke så rart, når landet nettopp er rykket opp som fjerde største økonomi i verden, etter USA, Japan og Tyskland. På toppen av dette kommer et USA som har hatt sine tilbakeslag, særlig i Irak, og søker mer samarbeid enn for bare få år siden.

Også for NATO

, bærebjelken under norsk utenrikspolitikk, får de nye holdningene betydning. Sist lørdag gjorde Tysklands nye kansler, Angela Merkel, det klart at hun vil sette NATO fremst i sin politikk for sikkerhet. Til gjengjeld ba hun om at NATO igjen må bli et forum for "felles trusselanalyse", må bli mer politisk, og ikke bare en militær hjelpetjeneste. Hun kom amerikanerne i møte på flere punkter, om et tett NATO-samarbeid med Japan, Australia og New Zealand.Situasjonens alvor preger nå de store maktenes opptreden.