ENERGIMARKEDETS skjelvende uro er i ferd med å flytte ut fra oljemeglernes børser og inn i storpolitikken, der "alle" nå holder alvorlige taler om alternativ energi, om mangelen på "energisikkerhet", om kampen for kontroll over egen og andres energihverdag. Litt mer i bakgrunnen arbeider ekspertene, de som må skille mellom dagspolitikkens populisme og de fysiske mulighetene i verden slik den nå en gang er. Og de peker igjen mot atomkraftens muligheter, etter at nesten en hel generasjon er vokst frem siden Tsjernobyl-sjokket. Den gang, i aprildagene for 20 år siden, sendte den brennende reaktoren i det sovjetiske Ukraina ti ganger så mye radioaktivt materiale ut i atmosfæren som Hiroshima-bomben i 1945.

Sikrere.

Mye har endret seg siden den gang. Fremdeles er flere gamle atomkraftverk offisielt under avvikling enn nye under bygging. Men mye av dette er en politisk kulisse, også i vårt naboland Sverige. For risikokalkylen er ny: Atomkraftverkene er blitt mye sikrere. Vi er over i "fjerde generasjons" atomreaktorer som slår seg selv av automatisk, slik at en nedsmelting blir "umulig", ifølge ekspertene - som peker på at Tsjernobyl-reaktoren var farlig og ikke godkjent i vest. På samme tid har risikoen økt hvis vi ikke gjør noe med CO2-utslippene fra olje, gass og kull, men lar drivhuseffekten varme opp jordkloden mer og mer, sier andre eksperter med en voksende troverdighet.Derfor er bildet i ferd med å bli et annet, også hos noen av dem som kjempet hardest mot atomkraften - og minnet om at atombrenselet kan forbli farlig i 250 000 år. Det er fremdeles 10 000 generasjoner! I dag har verden ca. 440 atomkraftverk, og vi får nå høre at 120 nye er "under planlegging". Kina vil bygge 30 nye innen 2020, og vi vet at kineserne gjerne når målene de setter seg. I USA står det praktisk talt stille, helt siden 1979 og atomulykken uten dødsofre på Three Mile Island.Denne uken talte president George W. Bush igjen, ganske forsiktig, om mer atomkraft som en mulighet. Tyskland skal i likhet med Sverige avvikle atomkraften innen 2020, men ved siden av regjeringsprogrammet vokser en ny diskusjon frem. Frankrike er nest størst i verden, etter USA, i produksjon av atomkraft, og er praktisk talt alene om ikke å ha hatt noe venstreopprør mot disse kraftverkene. Tony Blair gjennomgår britenes energipolitikk, og varsler en avgjørelse om kjernekraft i sommer. Det energifattige Japan er nummer tre i atomkraft, og planlegger fem nye slik anlegg på like mange år. Tyrkia bygger sitt første atomkraftverk.

Økt risiko.

Det er ingen lett risikoavveining bak disse beslutningene. Flere anlegg øker risikoen for at noe går galt, under drift eller transport, og for terroranslag mot reaktorer og transporter. Vi vet også at de nye militære atommaktene alle har utviklet sine kjernevåpen under dekke av sivil bruk av og forskning rundt atomkraften. Det gjelder Israel, India, Pakistan, Nord-Korea - og forklarer en dyp mistro overfor Irans atomprogram. Atomkraften er likevel bare en del av den store energidebatten som nå er i gang. Bush vil ha bensinprisen i USA under 5 kroner literen, med kortsiktige tiltak som lover mye, men unngår det ene: Å si ganske åpent at amerikanerne - verdens overlegent største energibrukere - må forbruke mye mindre. Da er høy pris en hjelp. Når bensinen blir dyrere, reiser litt flere amerikanere kollektivt selv i bilbyer som Houston og Los Angeles.Men Bush vet like godt som alle andre at USAs livsstil er bygget på billig energi. Tar det slutt, må en hel sivilisasjon bygges om - med byplanene aller først. Bush peker på biomasse, etanol, som drivstoff. Fornybar organisk energi betyr allerede mer i USA enn all vannkraften, men biomasse dekker allikevel bare 3 prosent av hele energiforbruket.

Full kontroll.

Energi er politikk. Bush skal vinne et valg til høsten. Men mest politisk er for tiden Russlands president, Vladimir Putin. Han motsetter seg, med kraftig språkbruk, EUs politikk som går ut på å skape et åpent, fritt og fleksibelt energimarked, der alle konkurrerer på like fot med alle - fordi det vil gi lavest pris og best utnyttelse av energien. Derfor måtte Norge for noen år siden godta EUs gassdirektiv, som pekte i samme retning. Men russerne vil bruke sin sterke stilling, særlig for gass, til full kontroll over rørledningene, til langsiktige, bindende og lukkede avtaler, og til oppkjøp av lokale distributører."Til tross for et stort behov for energi blir ethvert påskudd brukt for å begrense oss i nord, i syd, i vest", sa Putin denne uken i Sibir. Nå vil russerne selge mer i øst, via nye rørledninger, og de regner med å få 5 dollar mer pr. fat, og tilsvarende for gass, på grunn av slik økt etterspørsel. "Dette står i enhver økonomilærebok", sier sjefen for Transneft, Russlands store oljeeksportør. Russerne satser på at deres enorme energireserver på ny skal gi Kreml politiske muskler som en supermakt. Sovjettiden er ikke glemt.

Stille.

I denne store internasjonale energidiskusjonen er energilandet Norges stemme underlig fraværende, bortsett fra noen ministerbesøk til Melkøya og Statoil. Energiminister Odd Roger Enoksens politikk må vi søke etter med lupe, hans departement steller helst med sine saker for seg selv - og når det norske samfunn interesserer seg for statsråden, da er det på grunn av et staselig bilkjøp.