Du opplevde det som om den store krigens siste fanger til slutt slapp ut – da Berlin-muren fikk en ny åpning i de tumultartede dagene for 20 år siden: En kolonne av gamle og unge østtyskere beveget seg inn i den brede dødsstripen mellom øst og vest, over det som hadde vært Potsdamer Platz midt i den tyske hovedstaden, forbi den lille kollen som viste hvor Hitlers kanselli hadde ligget, og med Brandenburger Tor så vidt synlig gjennom morgentåken.
Der vestberlinerne tok imot dem med applaus, og en politimann måtte tørke tårer, der finner du i dag det supermoderne Sony-senteret, med en bayersk ølstue på innsiden. En ny normalitet er på plass. Men hele Europa er forandret på disse årene. Og Moskva er politisk isolert: Spørsmålet om russernes rolle i Europa er like uløst som i 1989.
Det var i Russland forandringene begynte: Med Mikhail Gorbatsjov, som mente at «vi kan ikke fortsette å leve slik», som fant en usannsynlig partner for drastisk nedrustning i USAs Ronald Reagan, og som førte russerne frem til det første demokratiske valg på tre generasjoner – i mars 1989. Lokale partipamper og forspiste generaler ble feiet ut. I Polen svant kommunistpartiets makt hen. Ungarn tok Gorbatsjov på ordet – «nå handler dere på eget ansvar» – og åpnet jernteppet for østtyskernes illeluktende Trabi’er. Et historisk bånd til Østerrike ble knyttet på ny.
Ingen radikalisering.
Øst-Tyskland sank ned i et politisk kaos da etter hvert hundretusener – som skjønte at de sovjetiske stridsvognene ville holde seg i ro – gikk ut på gatene med slagordene «Wir sind das Volk» (vi er folket), et sitat fra grunnloven – og «Keine Gewalt!» (ingen voldsbruk). En ikke-voldelig revolusjon, som adskilte seg fra den franske i 1789 og den russiske i 1917 ved at den ikke ble mer og mer radikal, påpeker den tyske historikeren Andreas Rödder. Tvert imot. Forbundskansler Helmut Kohl i Bonn fanget opp det gamle DDRs revolusjon med sikker politisk intuisjon: Først et forslag om en «konføderasjon» allerede 28. november 1989, så et tilbud til østtyskerne om å innføre D-marken – Europas sterkeste valuta – 7. februar 1990, og til slutt østtyske valg 18. mars, med Kohls kristeligdemokratiske søsterparti som klar vinner.
Det velstående Vest-Tyskland fanget opp Øst-Tyskland da en ideologisk forstokket partiledelse mistet kontrollen – tross 100000 medarbeidere i det hemmelige politi, Stasi.
Statssammenbruddene.
For tredje gang opplevde tyskerne et statssammenbrudd. Først i 1918, da første verdenskrig var tapt. Ledelsen «trakk seg», keiser Wilhelm II gikk i eksil, keiserriket forsvant og gatekampene raste i Berlin. Og bare 27 år senere rykket russerne inn i de samme gatene idet Hitler skjøt seg nede i bunkeren 30. april 1945. Han mente at undergangen hadde tyskerne fortjent, for de hadde vist seg som «de svakere» i «krigens stålbad».
Mangelen på politisk forstand, ansvar og virkelighetssans – overfor ideologisk fanatisme – er fellesnevneren for sammenbruddene, ved siden av fravær av demokrati. I 1918-19 kom en fredsavtale, Versailles, som ikke overlevde fordi USA reiste hjem og Russland ikke var med. I 1945 kom ingen fredsavtale, men bare et delt Europa og mer enn 40 års kald krig. Den fikk etter hvert sine egne spilleregler.
Russland ikke med.
Ser vi tilbake over årene siden 1989, blir vi slått av to forhold: For det første hvordan hele Øst-Europa er blitt en del av en ny politisk orden i Europa, styrt gjennom EU og dels NATO. Allerede i 1999 kom Polen, Ungarn og Tsjekkia inn i NATO, bare uker før alliansens første krig, mot Serbia. Siden mai 2004 har praktisk talt hele Øst-Europa vært med i EU. Vi kan si at EU, nå også med sin Lisboa-traktaten klar, i realiteten er Europas fredsavtale etter siste store krig – med ett forbehold.
For det andre forholdet som slår oss, er at Russland ikke har fått noen gjensidig anerkjent plass i dette politiske Europa. Dette er nok langt på vei russernes eget ansvar – men ikke bare. Gorbatsjov hadde ingen klar strategi for å fremme Sovjetunionens interesser da Jernteppet falt, bare et knippe av løse ideer om hvordan verden burde være, ute og hjemme. Det viktigste var at han innså at militær makt ikke ville løse problemene. Med sin bakgrunn som regional partileder i Nord-Kaukasus hadde han trolig for liten innsikt for en slik enorm oppgave. Han ville raskt forbedre sosialismen gjennom demokratisering og forholdet til Vesten gjennom nedrustning – uten å se hvor skjørt sovjet-byggverket og hvor stor Øst-Europas frykt egentlig var.
Følelsen av triumf.
Nå forelå det et avtaleverk i 1989-90 for hele Europa, gjennom Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) og den mest omfattende rustningskontrollavtale som er blitt til i Europa, CFE. Men den baserte seg på en form for «balanse» i Europa som ble borte med russernes Warszawa-pakt og Øst-Europas innmarsj i NATO. Gorbatsjov godtok at Tyskland samlet ble med i NATO. Han ville at Øst-Europa skulle holdes utenfor, men fikk bare uklare forsikringer.
Her føler russerne seg lurt, og de har reagert skarpt på at Georgia og spesielt Ukraina er foreslått som NATO-medlemmer. De ønsker nå som før en «sikkerhetssone» i Øst-Europa, der russerne blir tatt hensyn til – men nettopp dette skremmer østeuropeerne. For snart to år siden trakk Moskva seg så fra CFE, og Norge kan ikke lenger inspisere russiske styrker i nord. Russerne vil ha en ny bred sikkerhetstraktat for hele Europa. Triumffølelsen i USA, etter at «vi vant den kalde krigen», kom lenge i veien for et respektfullt samarbeid. Nå spiller Russland igjen med militære muskler, som en klassisk stormakt.
I EU og NATO er uenigheten stor om kursen videre overfor Moskva. Tyskland er den klareste pådriveren for mer samarbeid, anført av kansleren, Angela Merkel, som snakker bedre russisk enn engelsk. Som 14-åring vant hun en østtysk konkurranse om de beste russiskkunnskapene; premien var en reise til Moskva.
Hun er trolig snart på vei dit på ny.
Kommentarer