Skjebnefellesskapet

KANSKJE BØR VI LYTTE til britenes statsminister, David Cameron. Han sitter litt på utsiden av det hele og mener at denne høsten vil definere Europa og en generasjon av ledere, ansikt til ansikt med den trolig mest alvorlige økonomiske krisen siden 1945.

Det er mer enn halvannet år siden euro- og Hellas-krisen avtegnet seg på horisonten. Når vi bruker historiens målestokk, ser vi et EU som – på tvers av all strid – bekrefter seg selv gjennom et intenst og gjensidig engasjement for å finne en løsning i fellesskap. EU er og forblir kontinental-Europas politiske arena. Samtidig er det et EU som endrer seg.

Fra USA, Kina, India og andre deler av verden som mer og mer setter likhetstegn mellom EU og Europa, kommer formaninger om at «Europa» nå må rydde opp i sine affærer. Polen, et nøkkelland i øst, har for første gang gjenvalgt en regjering som satser på EU og ikke på en nasjonalisme som skuer innover. Et talende eksempel er Slovakia, fattigere enn Hellas, som til og med bytter regjering for å delta i EUs felles redningsfond, med et beløp på 7,7 milliarder euro – et helt års statsbudsjett. Slovakia vil høre til og støtte et samarbeid som også bærer deres egen valuta – og deres egne tanker om fremtiden.

Kjernen

Den kanskje viktigste endringen under krisen er at en nytenkning kan skimtes i Tysklands ledersjikt. Først kontant «nei» til støtte for et Hellas med useriøse budsjetter, men i dag midt inne i en diskusjon om nye, vidtgående fullmakter for eurosonen, med sine 332 millioner innbyggere. Finansminister Wolfgang Schäuble snakker til og med – i en fjern fremtid – om et tokammersystem i EU som i USA, med statene på plass i et europeisk senat. Følelsen av å medvirke i et historisk politisk prosjekt møter du ganske ofte hos europeiske toppledere. Men i opinionen vokser EU-skepsisen.

Kjernen i EUs diskusjon i dag er denne: Når euroens redningsfond utvides, og landene tar et bredere ansvar for hverandres gjeld, må mottrekket være at kontrollen av mottagerland utbygges – med tiltak som svir for land som bryter avtalene. De må kunne settes under administrasjon, slik det kan skje med norske kommuner i økonomisk uføre. Dette må gjøres av en permanent troika av kontrollører fra IMF (Det internasjonale pengefond i Washington), EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbank, ESB. Det snakkes om en forbigående innskrenkning i landenes suverenitet. For viljen til å hjelpe er til stede.

For å få dette til må eurosonens traktater igjen endres. Det er en ytterst komplisert prosess med beslutninger i parlamenter i 17 land – med valg og folkeavstemninger. Kan krisens økonomiske alvor bidra til at en slik prosess gjennomføres? Svaret vil fortelle oss om euroen virkelig oppleves som et skjebnefellesskap.

Indre endringer

Når eurolandene nå mer og mer forsøker å ta styring over sin felles valuta, står ti andre EU-land på utsiden. Spesielt britene og svenskene har advart mot en indre splittelse i EU. De frykter at det åpne, indre marked – en nøkkel til EUs suksess – langsomt kan gå i oppløsning og følges av et mer lukket, proteksjonistisk euroområde. I britenes konservative regjeringsparti vokser anti-EU-stemningene.

Det er også påfallende hvordan Frankrike og Tyskland omgår EU-kommisjonen og holder sine egne møter når problemene blir vanskelige. Det skaper misnøye hos andre, som kommer senere inn i diskusjonene. Men samtidig har sentralbanken ESB vokst frem som en helt ny og selvstendig aktør i EU, der sjefen opptrer med en traktat i ryggen og på høyde med Angela Merkel og Nicolas Sarkozy, lederne i Berlin og Paris.

Italia

Om vel en uke overtar italieneren Mario Draghi som bankens sjef. Og det er hans Italia som står i sentrum for EUs uro: Laugenes, fagforeningenes og industribossenes grep – med mediekongen Silvio Berlusconi på toppen – hindrer økonomiske reformer og fører til politisk populisme på bekostning av landets finansielle troverdighet.

Igjen er spørsmålet om det politiske lederskap holder mål, om det evner å gjøre det nødvendige mulig? Hellas vil trolig få en sjenerøs gjeldsordning og mer tid til omlegging under streng kontroll utenfra. Når vi hører at sparepakken som Italia pålegges, bare utgjør 3 prosent av husholdningenes gjennomsnittsinntekt, illustrerer dette at problemet er politisk og ikke økonomisk. Velstanden er til stede. Italia er nettobidragsyter til EUs budsjett.

Men landene i Sør-Europa trenger høyere produktivitet for å kunne henge med. Nå er en diskusjon i gang i Tyskland om en europeisk Marshall-plan bør settes i verk for land i sør. For tyske ledere minnes mer enn de fleste hvordan nettopp hjelp utenfra i et kritisk øyeblikk fikk landet opp i knestående etter 1945 – lenge før dagens EU var påtenkt.