DEMAGOGI: Professor Øyvind Østerud hadde knapt påpekt en "svak uavhengig etterprøving" av norsk bistandsarbeid, fordi folk er "redd for at Fremskrittspartiet skal få et poeng", før utenriksminister Jonas Gahr Støre sto opp og svarte på kritikken med nettopp "Fremskrittspartiet, Fremskrittspartiet". Det var hans mantra, da han onsdag debuterte som politisk demagog under en debatt hos Aschehoug om Østeruds artikkel "Lite land som humanitær stormakt?" i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Østerud fikk liten verbal støtte, men hele møtets forløp ble en bekreftelse på hvor politisk kompakt og likerettet den store bistand- og engasjementssektoren er i dagens Norge.Det mest interessante er at Østerud skrev sin veldokumenterte artikkel etter at en kronikk med nesten samme tittel i Aftenposten i juni førte til "mange og massive" tilbakemeldinger til ham fra folk på innsiden. De var blitt stanset eller straffet for kritikk av overfinansierte og feilslåtte prosjekter; "her skulle budsjettmidler brukes opp og vokse, uansett virkninger". Ser vi toppen av et isfjell?Østerud, som ledet den siste maktutredningen, peker på at land som virkelig arbeider seg ut av fattigdom, som Kina, India og Singapore, gjør det uten bistand, mens adskillige land som mottar hjelp synker i levestandard. Det store historieverket om norsk utviklingshjelp, fra 2003, kan ikke påvise at vår bistand har gitt positiv utviklingseffekt, sier han.

Formynderskap.

Østerud besvarte ikke spørsmålet om hva vi da gjør, politisk. Det gjorde derimot Støre: Vi tar imot kritikk og justerer kanskje litt, men stort sett fortsetter vi som før. Det som nå kalles engasjementspolitikken, at Norge involverer seg i en rekke fredsprosjekter, har ført til lite fred, skriver Østerud. Her er det elementer av "imperialt formynderskap", når fremmede stater skal bygges gjennom sosial ingeniørkunst. Han har rett, og bekreftes til overmål av Soria Moria-erklæringen, der det heter at "Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om (økonomisk) liberalisering og privatisering" Norske partiers metoder skal gjelde, uansett virkning, er budskapet. Vi blir selvsentrerte, for vår intensjon teller mer enn resultatet ute. Men det er også riktig som Støre understreket at Høyre var rask med å omfavne fredsmisjonene, for alle norske regjeringer ser at de gir Norge høy profil og åpne dører. Inntrykket av at Norge driver mye utenrikspolitikk til innvortes bruk blir sterkere og sterkere. Dette er ikke minst påpekt av Bergen-sosiologen Terje Tvedt, som ser et "nasjonalkorporativt system" med høy "elitesirkulasjon". Det produserer politisk støtte og stemmer.

Fordreiet selvbilde.

Spørsmålet er allikevel ikke bistanden og fredsmisjonene, som iblant gir resultater, men om ikke det norske selvbildet blir fordreiet, når vi ser vår politiske misjon i gode gjerninger overfor andre land. Forståelsen for norske interesser i verden svekkes og deformeres. For selv når våre statsråder pliktskyldigst vandrer på røde løpere i Berlin, Paris og London, har det liten eller ingen virkning på det norske samfunnet. Det ser seg selv som den tredje verdens hjelper og fredsmegler, uten noen korrekturmekanismer og uten et reelt "sivilt samfunn" på utsiden. For det er statens penger som driver politikken, de "ikke-statlige" organisasjonene og nesten all forskning. Vår egen pengebruk fører samfunnets interesse og engasjement bort fra likeverdige partnere i egen verdensdel og over til "våre" klienter i den tredje verden.