NATO har nettopp lagt bak seg et toppmøte i Istanbul preget av taus uenighet over Atlanterhavet om veien videre i Irak, og av åpen polemikk mellom Frankrikes Jacques Chirac og USAs George W. Bush om Tyrkias plass i EU. De siste årene har satt fart i diskusjonen om hva som vel blir igjen av NATO, selve symbolet på 50 års tett samarbeid mellom USA og Europa. Men halvt skjult bak denne politiske striden skjer det på samme tid en økonomisk integrasjon i et høyere tempo enn noen gang tidligere: Det er mellom Europa og USA - og begge veier - at den virkelige globaliseringen finner sted, viser en ny studie fra det velrenommerte Johns Hopkins-universitetet i Washington. "Partnere i velstand" ("Partners in Prosperity") kaller de to forfatterne, Daniel S. Hamilton og Joseph P. Quinlan, sitt arbeid om endringene i den transatlantiske økonomi.USA og Europa "har ganske enkelt ikke råd" til å gå fra hverandre i uenighet, sier de i studien, som har et klart budskap: Handel med varer er viktig nok, nå som før, men langt viktigere, og mer omfattende, er den økonomiske integrasjonen som skjer gjennom direkte investeringer i utlandet. Da bygger et firma opp en filial eller et datterselskap ute og gjør seg selv til en del av et annet lands økonomi, med en kraftpakke av kapital, kontakter og kunnskap om ledelse, teknologi og markeder. Dette er globaliseringens frontlinje, og vi finner den først og fremst i de mest avanserte økonomiene - mellom Europa og USA. Der dominerer datterselskapenes salg, foran det vi kanskje kan kalle "gammeldags" utenrikshandel.

Ikke i lavlønnsland

Hovedtyngden av amerikanske selskapers arbeidsplasser i utlandet finner vi i Europa, ikke i lavlønnsland som Mexico, Kina og India. Datterselskaper av europeiske og amerikanske firmaer hadde i 2001 tilsammen 8,4 millioner arbeidere i sitt brød i USA og Europa, mens asiatiske og amerikanske datterselskaper, i henholdsvis USA og Asia, stod for tilsammen 2,3 millioner arbeidsplasser. Rykker vi igjen frem til 2003, var USAs investeringer i Irland alene mer enn to-og-en-halv gang så store som USAs investeringer i Kina, henholdsvis 4,7 og 1,7 milliarder dollar. De amerikanske investeringene i Nederland samme år var nesten like store (19.2 mrd dollar) som USAs investeringer i hele Asia (22.4 mrd dollar).Mens Irak-striden mellom USA og store deler av Europa var på sitt mest intense i 2003, pumpet USA-firmaer inn 87 milliarder dollar (over 600 mrd. kr) i direkte investeringer i Europa. Det var en økning på over 30 prosent fra året før, det dobbelte av økningen i USAs samlede utenlandsinvesteringer. Dette tempoet har gjort at Europa nå mottar to-tredjedeler (64,1 prosent) av samtlige amerikanske direkte investeringer i utlandet. Men det mest interessante her er at Europas rolle er like stor - ja, enda større - i USA: Europa står for nesten tre fjerdedeler av alle utenlandske investeringer i USA. Men beløpet i 2003, 36,9 milliarder dollar, er mer beskjedent enn det amerikanske i Europa og vitner om den ekstra kraften som ligger bak USA-næringslivets ekspansjon.Dette blir mye tall, selv om det bare er en liten del av det forfatterne har gravet frem. Og det er ikke tallene i seg selv som er interessante, men det budskapet om en endret virkelighet som de bærer frem. Under den kalde krigen strevet amerikanere og europeere for å unngå at strid om stålkvoter og mais og skipsanløp skulle skade det politiske samholdet i NATO overfor en sovjetisk trussel. Nå er det omvendt: Lederne forsøker å hindre at politisk uenighet skal påvirke og skade det som nå er den mest omfattende økonomiske forbindelse som noen gang i historien har eksistert mellom to kontinenter. Slik skade ville ramme økonomi og politikk, næringsliv og velgere, på begge sider av Atlanterhavet.Asia er nå raskt på vei oppover som et nytt økonomisk tyngdepunkt i verden. Men det er også viktig å se forskjellen mellom Kina som en dynamisk partner i varehandelen, og den massive amerikansk-europeiske økonomiske integrasjon gjennom investeringer som vokser og vokser - fra et allerede høyt nivå. Samarbeid om forskning og utvikling følger samme mønster, og det gjør også handelen med tjenester, som nå nesten eksploderer gjennom datterselskaper ute. Internetts båndbredde over Atlanterhavet er fremdeles tre ganger båndbredden over Stillehavet. Den økonomiske nærheten mellom USA og Europa er så stor, og virker så sterkt tilbake i samfunnene, og den setter opp usynlige grenser for den politiske uenigheten. Nye debatter om genmodifisert mat, landbrukssubsidier, skjult eksportstøtte blir på sett og vis del av en transatlantisk innenrikspolitikk, der de to sidene må bli enige. Og land og regioner i Europa finner meningsfeller og partnere i USA på tvers av de politiske hierarkier i Washington, slik amerikanerne også har sine tilhengere og motspillere i Europa, på tvers av alle EUs formelle besvergelser.Da tar gjerne virkeligheten en innersving på politikerne: Hvilken delstat i USA har ligget på topp i investeringer fra Europa, med Frankrike helt i teten? Jo, nettopp, Texas. George W. Bush' hjemstat. Der er Europas samlede investeringer like store som USAs investeringer i Japan og Kina, tilsammen.