Washington
Størst er applausen for John Podesta - Bill Clintons stabssjef i Det hvite hus - når han henvender seg til de uniformerte kapteinene, menn og kvinner, på første rad under studentenes eksamensfeiring på jesuittenes gamle Georgetown University, midt i Washington nå i mai. Han forsikrer dem om at hele nasjonen står bak dem, er stolt av dem, vet at "friheten ikke er gratis" - og at feilene, det er det dagens politiske ledere som har begått. Vi opplever et USA som er splittet og usikkert, trenger oppmuntring, frykter et nederlag og vemmes av bildene, i stadig nye versjoner, av irakske fanger som mishandles av nettopp "våre" soldater i Abu Ghraib-fengslet utenfor Bagdad. Det er i denne dragkampen mellom ekte amerikansk patriotisme og standhaftighet etter 11.9-terroren, og voksende pessimisme over nederlagene i Irak, at USAs politikk utspiller seg. Du møter den erfarne forsker og analytiker fra CIA, USAs etterretningsvesen, som taler om et "enormt nederlag" som truer i Irak, der USA har "forstrukket seg strategisk" ved å forsøke "å skape en ny stat". Og du treffer amerikanere som ser ned og beklager overgrepene, før du rekker å nevne dem med ett ord. De liker seg ikke.

Vietnam

På TV vises bildene av de nesten 800 amerikanske soldatene som er drept; dag for dag oppdaterer avisene sine navnelister. Det hjelper lite at presidenten nekter fotografering av de flaggsvøpte kistene som kommer hjem. Amerikanerne vet at de er i en krig som de ikke vinner: Egne soldater får bombekastergranater inn i forlegningene, irakske toppledere som samarbeider drepes på åpen gate, shiamuslimene fører ildkamp fra moskeenes omgivelser i hellige byer med rare navn som ingen kjenner - talsmennene må stave frem geografien, akkurat slik de gjorde i Vietnam på 1960-tallet. Sammenligningen med den gang presser seg på, mer og mer, og amerikanerne liker den dårlig.Ennå er USA ikke kommet dit at det ropes et "kom hjem med én gang", men det er klart at presidenten jakter på en utgang med minst mulig tap av ansikt. Nå satser supermakten på at FNs mann, Lakhdar Brahimi, skal klare å sy sammen et regjeringsmannskap som kan overta den 30. juni. Da skal irakerne få en suverenitet tilbake; håpet er at de også - med USAs militære støtte - skal få slutt på kaoset som amerikanerne ikke har klart å hindre.Noen minner om visepresident Dick Cheneys ord om at "vi vil bli hilst velkommet som frigjørere". Og mange husker forsikringene om at Iraks egen olje ville betale for det meste; det var før de folkevalgte fikk ekstraregninger på over 100 milliarder dollar, 700 milliarder kroner. Hittil.

Kamp mot Kissinger

Midt i et dystert bilde ser vi også et USA som debatterer med seg selv om Irak, som avslører egne overgrep, som spør hvordan er vi havnet i dagens problemer? Da rettes søkelyset mot de viljesterke og politisk dyktige ideologene som omgir presidenten, med Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld i spissen. De to har arbeidet som et tandem helt siden de midt på 1970-tallet fikk gjort slutt på USAs og utenriksminister Henry Kissingers avspenningslinje overfor Moskva. Cheney, en dypt konservativ ideolog, var stabssjef i Gerald Fords hvite hus, mens den mer pragmatiske Rumsfeld var forsvarsminister. De er like politisk og byråkratisk erfarne som dagens president er uerfaren.En klippetro på egne, fastlåste oppfatninger, sammen med en god porsjon arroganse, fikk denne ledergruppen til å anta at USA kunne reformere, omforme og forandre Irak - og det øvrige Midtøsten - etter modell av vestlige demokratier. Den gikk til krig på et uriktig grunnlag (våpnene var ikke der), undervurderte omfang og vanskelighetsgrad av oppgaven i Irak, og unnlot å mobilisere en bred internasjonal allianse bak sin politikk. Det var som under striden med Kissinger i 1975-76: Mens han i pakt med en europeisk tradisjon søkte maktbalanse og meningstoleranse, gikk hans amerikanske kritikere inn for å bruke makten til å trumfe igjennom egne ideer og politiske holdninger. Og de var i pakt med en misjonsholdning som er helt sentral i amerikanernes utenrikspolitiske tradisjon.Hvilken retning som vil vinne ved valget, vet vi ikke. Men krigen mot terroren er ikke over: 18 000 potensielle terrorister er nå på plass i et reformert og desentralisert Al-Qaida, "nettverkenes nettverk", meldte det anerkjente Internasjonale Institutt for Strategiske Studier i London i går. Det sa også at USAs krig i Irak har øketrekrutteringen til terroristcellene, som retter blikket mot USA og Europa!

Kerry ligger lavt

Hjemme tar John Kerry, demokratisk presidentkandidat, hensyn til den patriotiske stemning i USA, ligger meget lavt i kritkikken av Bush i Irak, har hittil en litt blek profil, og satser åpenbart på at Bush' feilvurderinger i Irak skal svekke ham. Og akkurat det skjer nå. Bush synker, men Kerry stiger lite på meningsmålingene. Det avgjørende er velgernes tillit til Bush, og den svikter - når bare 33 prosent mener at USA i dag er på "rett spor", og 50 prosent svarer på "feil spor".Men du skal bare slå på TV en tidlig søndag formiddag, for å se at Bush har et stort velgerpotensial. TV-pastor John Hagee fra Cornerstone Church i San Antonio i Texas taler til 5000 i sin kirke, fordømmer skolene og domstolene som ukristelige, sammenligner FN med Hitlers regime, ønsker en stat der Bibelen leder politikerne og vil ha "hele Bibelen ut til hele verden". Også Bush taler om Gud og krigen i Irak, når han sier til Washington Post-journalisten Bob Woodward at "jeg ber om styrke for å gjøre Guds vilje ...". Her vil Osama bin Laden kjenne seg igjen.