TSUNAMIEN som rammet Japan på andre siden av jordkloden, har vist oss noe vi egentlig allerede visste: Tysk politikk er annerledes – og har nå spilt ut sin spesielle «angst» på en måte vi ikke har sett i andre større stater i Europa. Med stor grundighet har tyskerne etter krigen bygget opp et følsomt demokrati, der skiftende meninger og stemninger stadig raskere slår gjennom, og påvirker landets politiske kurs. Nettopp det er nå skjedd i Berlin.
Hovedforskjellen er at økologi – naturvern pluss fremtidsfrykt – står sterkere blant tyskerne enn blant velgerne i andre land, samtidig som Tysklands tyngde i Europa vokser og vokser. Landets økonomi tar av, og eksporten er allerede tilbake på nivået fra før finanskrisen. Det trekker store deler av EUs økonomi med oppover.
Siste ord.
En av følgene ser vi i det siste årets dragkamp rundt euroen: For første gang godtar de andre 16 eurolandene, mer eller mindre stilltiende, at tyskerne har det siste ordet i valutaspørsmål. De betaler mest til euroens nye redningsfond (27 %), fulgt av Frankrike (20 %), Italia (18 %), Spania (12 %) Nederland (6 %). Tallene sier noe om de viktigste eurolandenes økonomiske styrkeforhold i dag.
Men på samme tid som Tysklands tyngde øker, ser vi at grepet glipper for den 57 år gamle forbundskansleren Angela Merkel – datter i en prestefamilie som flyttet fra Hamburg til det gamle Øst-Tyskland i 1955, i protest mot vesttysk NATO-medlemskap. Og det hjelper lite at hun kjører en sik-sak-kurs for å fange opp stemningene i opinionen – en kurs som får tysk næringsliv til å etterlyse en «rasjonell» politikk i Berlin.
De grønne.
Her er atomkraftverkene eksemplet. De grønne som kom inn i tysk politikk så sent som i 1983, har alltid sagt at atomkraft er farlig – livsfarlig – og bør forbys. Nå gir TV dem rett, gjennom uhyggelige bilder i daglige nyhetssendinger fra japanernes kamp for å redde atomkraftverket Fukushima. På få uker har praktisk talt hele det tyske samfunn snudd i synet på atomkraft, også Merkels kristeligdemokrater – ja, selv en konservativ avis som Frankfurter Allgemeine.
I 2002 vedtok sosialdemokratene og de grønne i regjering å avvikle alle landets 17 atomkraftverk innen 2022. I fjor høst kjempet Merkel en drabelig kamp og fikk forlenget atomkraftverkene levetid med 12 år, for de var både sikre og nødvendige. Men bare få dager etter tsunamien i Japan vedtok Merkels regjering med øyeblikkelig virkning å koble ut de syv eldste atomkraftverkene – for en tre måneder lang sikkerhetssjekk.
Fornybar energi.
I dag er det ingen som tror at de syv noen gang kommer i drift igjen. Nå heter det i Berlin at målet er å koble ut alle atomkraftverkene «så raskt som mulig»; en ny lov om dette skal være klar midt i juni. Regjeringen erklærer at Europas største industristat skal erstatte atomkraft – 23 prosent av landets elproduksjon i dag – med fornybar energi, og satse på en lederrolle for tysk industri innen avansert miljøteknologi.
Merkel tilpasser seg, etter at «De grønne» feiet ut hennes partifeller i delstaten Baden-Württemberg, der de hadde regjert i 58 år. Det skjedde to uker etter tsunamien, med en valgdeltagelse som økte fra 53 til 66 prosent. Inn kommer nå en «grønn» regjeringssjef i en økonomisk ytterst vellykket og politisk konservativ delstat.
Winfried Kretschmann er en 63-årig lektor av bestefartypen, medlem i karnevalsforening og skytterlag, en katolsk verdikonservativ. Det motsatte av en rabulist. Han blir i mai den første «grønne» leder for en tysk delstat, med sosialdemokratene som juniorpartner, men han kan raskt få følge av en partifelle i delstaten Berlin.
Motbakker.
Det politiske landskap har endret seg. Merkel har skjøvet sitt parti mot venstre og langt inn i sentrum, men opplever at det blir ensomt rundt henne. Utenriksminister Guido Westerwelle er kastet som leder for de liberale fridemokratene (FDP), etter tap i valg, og hans taburett vakler. Han har vært utydelig i sin politikk både om EU og Libya. Han klarte aldri overgangen fra partiagitator til statsråd. Forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg, landets mest populære politiker, måtte gå av i mars, da han ble tatt for avskrift i sin doktorgrad.
Merkel er en kansler som hele tiden manøvrerer mellom meninger, ikke en leder som står frem med autoritet og peker ut en politisk retning for usikre velgere. Koalisjonens motbakker blir brattere, regjeringens fremtid usikker, og Tysklands kurs mindre klar – midt i Europa.
Kommentarer