Det knirker fra krutthornet

Kåre Willoch tar feil. Det norske skattesystemet er ikke i strid med alle prinsipper. Problemet er at det ene prinsippet slår det andre i hjel. Politikernes ønske om å løse alle problemer over skatteseddelen har spilt fallitt, og Willoch har selv bidratt til fallitten.

Jeg blir litt svett hver gang en pensjonert politiker går til angrep på sine etterfølgere. Ingen leder i næringslivet ville finne på å kritisere den jobb etterfølgeren gjør. Derfor holder Arve Johnsen tett om hva han eventuelt måtte mene om Harald Norvik, Harald Norvik holder tett om hva han mener om Olav Fjell, og jeg er brennsikker på at Einar Førde aldri kommer til å kritisere John G. Bernander for den jobb han nå gjør i NRK. I det politiske liv er også det annerledes. Der er det fritt frem for alle som ønsker å fortelle hvor mye bedre alt var under krigen og hvor ynkelig tilstanden nå er i det som en gang var så veldrevet. Det er forståelig, selvsagt, men ikke nødvendigvis ærerikt. Ikke desto mindre leste jeg Kåre Willochs kronikk i Aftenposten fredag med interesse og jeg skal spare Willoch for å liste opp den lange rekke av tåpeligheter han etter min mening sto i spissen for i sin aktive tid i politikken. Dessuten har jeg forståelse for hans hovedpoeng om at arbeidsinntekter ikke bør beskattes hardere enn kapitalinntekter. Willoch tar utgangspunkt i forskjellen mellom en megler og en kulturarbeider og skjener for sikkerhets skyld innom måten Arne Olav Brundtland ble skattlagt på da han skrev boken "Gift med Gro". Som de fleste vil huske betalte Brundtland bare kapitalskatt på 28 prosent fordi han hadde brukt mindre enn 300 timer på å skrive boken. Hadde han brukt 301 timer, ville skatten blitt 50 prosent. En regel som dette er selvsagt absurd. Problemet er bare at de fleste skatteregler er absurde i det øyeblikk de legges under lupen og konsekvensutredes. Det er selvfølgelig bakvendt at en megler beskattes med 32,3 prosent av en inntekt på syv millioner mens en kulturarbeider betaler 48,4 prosent av en inntekt på sin ene million. Årsaken er sannsynligvis at megleren har organisert seg i et såkalt "stille selskap" og henter ut sin inntekt som utbytte i stedet for lønn. I Willochs ører er det ganske ille, og jeg forstår ham på et vis. At skatt ganske enkelt kan organiseres bort, er ikke tillitvekkende. Men en av hjørnestenene i Høyres økonomiske program er at penger ikke skal beskattes to ganger og at selskapet allerede har betalt skatt av pengene. Derfor kan megleren hente ut inntekten til 28 prosent kapitalskatt. Da er det vel bare å forandre regelen og flytte beskatningen tilbake fra selskapet til megleren? Dessverre! Så enkelt er det ikke. For en annen bit av regjeringens økonomiske program er at penger som et selskap ikke trenger til driften skal kunne hentes ut for å settes inn i nye bedrifter, som igjen kan skaffe nye arbeidsplasser. Skattesystemet er med andre ord også et virkemiddel i næringspolitikken. Som alltid kolliderer det ene gode ønsket med det andre. Og siden ikke begge kan oppnås samtidig - både høy meglerskatt og penger til nye bedrifter - er det ingen formildende omstendighet for Willoch at megleren tross alt betaler to millioner i skatt mens kulturarbeideren bare betaler en million. Det er urettferdig. Dermed må noe gjøres, ifølge Willoch. Også det forståelig, særlig hvis megleren ikke starter nye arbeidsplasser, men tvert imot kjøper en Ferrari for rest-pengene mens kulturarbeideren sliter videre med sin gamle Volvo. Stopp litt, forresten: Hvis megleren virkelig gjør det? Kjøper en Ferrari for de fem millionene han har igjen etter at skatten er betalt, mener jeg. I så fall - takket være bilbeskatningen - har megleren betalt 4,5 millioner i skatt mens kulturarbeideren bare har bidratt til samfunnet med en skarve halvmillion. Gjør det saken bedre for Willoch? Sikkert ikke, og jeg tror heller ikke det hjelper at han i stedet skaper en masse arbeidsplasser på Oppdal ved å bygge en Røkke-hytte. For Kåre Willoch mener i likhet med idéhistorikeren Guttorm Fløistad at de nyrikes forbruksmønster kan sammenlignes med tiden før Romerrikets forvitring. Dessuten vil han ha et rettferdig skattesystem. Det kommer han aldri til å oppleve.Mitt lille poeng i denne søndagsepistel er rett og slett at ingen lenger vet med sikkerhet hvilken effekt det norske skattesystem til syvende og sist har. Kanskje kombinasjonen av alle urettferdighetene faktisk gjør det rettferdig. I så fall gjenstår bare å bli enige om hva som er rettferdig. Den enigheten kommer Willoch heller ikke til å oppleve. Ifølge Arnulf Øverland finnes rettferdigheten bare i helvetet. Der får alle omtrent som fortjent. Men kanskje finnes en vei ut likevel? Hva med flat skatt?Flat skatt betyr rett og slett at samme prosentsats skal brukes enten inntektene kommer fra kapital eller arbeid. Den skal også være lik enten den skal betales av et aksjeselskap eller av en privatperson. De få ganger en slik løsning er blitt seriøst diskutert her i landet, har ekspertene stort sett havnet på en prosentsats mellom 31 og 35. Men andre ord: Samme skatt på alle inntekter, store eller små og med et bunnfradrag for alle, som sikrer at kassadamene hos RIMI kommer anstendig ut av omlegningen. De fleste er enige om at flat skatt ville bety en fantastisk forenkling av skattleggingen. De fleste er også enige i at staten ville få inn like mange penger og at folk flest sannsynligvis ville ta godt imot ordningen. Men bare få - med hederlige unntak, riktignok - er villige til å ta forslaget på alvor. Det er liksom for enkelt. Hverken politikere eller byråkrater vil røre det med en ildtang. Jeg kjenner igjen reaksjonene fra valutadiskusjonene for noen år tilbake, den gang den norske kronen ble devaluert i hytt og vær og internasjonale spekulanter kjørte kronen rundt etter forgodtbefinnende. Hver gang det kom forslag om rett og slett å la kronen flyte fritt, ble forslaget møtt med overbærende forakt. Det løsnet ikke før virkeligheten innhentet både byråkrater og politikere. I dag flyter kroner fritt og ingen later til å ha noe vondt av det. Ingen vil heller huske at de var imot. Sikkert ikke Willoch heller.Kåre Willoch har tenkt friskt og godt om en rekke spørsmål siden han sluttet som aktiv politiker. Ikke minst i spørsmål omkring Midtøsten har han vært velsignet fri for gammelt tankegods. Kunne han ikke være like nytenkende omkring norsk skatte- og avgiftspolitikk. For en aktiv politiker høster enhver ny tanke storm. Fra krutthornet på veggen, derimot, som betrakter og samfunnsdebattant, kunne Willoch med sin politiske tyngde og skriveførhet bidra med noe ganske annet enn et nytt forslag om å lappe på den gamle, slitne filla vi sliter med i dag.Dagens skattesystem er ganske riktig ille. Men det gamle willochske var ikke det spor bedre. Ha en god søndag!

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon