«Et lite stykke Norge» til besvær
TV-SJEFER ER EN TRUET ART. Hver gang vi stikker hodet frem, blir det skutt på oss. Det tryggeste er sannsynligvis å gjøre minst mulig før det er for sent. Kan det være derfor ordet redaktør er plassert midt mellom rectum og reddhare i Norsk Riksmålsordbok?
AV:
Publisert:
Oppdatert:
PÅSKEN ER ETTERTANKENS TID, sies det. Derfor vil jeg bruke palmesøndag til en solid porsjon navlebeskuelse. Bakteppet er selvfølgelig Erling Borgens kontroversielle filmprosjekt "Et lite stykke Norge", som angivelig hevder at Norge er langt sterkere involvert i krig, tortur og terror enn medier og makthavere velger å fortelle. Når jeg bruker ordet "angivelig", er det fordi jeg selv ikke har sett filmen. Det har heller ikke min kollega John. G. Bernander i NRK, de norske bedrifter som er omtalt i filmen eller for den saks skyld resten av det norske folk, 615 journalister på seminar i Tønsberg unntatt. Et usedvanlig spedt grunnlag for heftig debatt, med andre ord. Likevel durer og går den på andre uken. Også det "et lite stykke Norge".
Holdt ikke mål.
Saken begynte fredelig nok. NRK fikk første del av Erling Borgens filmtrilogi til gjennomsyn, riktignok ikke ferdig redigert. Filmen ble vurdert, men NRK-redaktørene fant at Borgens metodebruk ikke holdt journalistiske mål og valgte å takke nei til visning. En helt normal avgjørelse for en redaktør, med andre ord. Hver dag refuseres hundretalls reportasjer og artikler i norske medier uten antydning til bølger og spetakkel. Men slik er det ikke i TV, særlig ikke når produktet har et kontroversielt innhold. Da spekuleres det omgående i skumle motiver, det mumles om sensur og press utenfra, om feighet og unnfallenhet. Knapt noen later til å tenke den tanke at saken kanskje er grundig gjennomtenkt og vurdert av erfarne redaktører før beslutningen ble truffet og at avgjørelsen er i godt i samsvar med de forpliktelser enhver redaktør er pålagt i pressens egen redaktørplakat. Det er vanskelig å peke eksakt på hvorfor det er slik, hvorfor en refusjon eller et avslag er mer kontroversiell i TV enn i avis. Er det fordi det er færre TV-selskaper enn aviser, eller er det fordi det er viktigere å komme på TV-skjermen enn det er å få en artikkel på trykk i en avis? Sannsynligvis er det en kombinasjon av begge deler, og jeg ser heller ikke bort fra at det store publikum, som en arv fra den gang NRK var alene i TV-markedet, faktisk mener at det kan stilles helt andre krav til en TV-stasjon enn til aviser. Jeg ser slett ikke bort fra det, og skulle jeg gjøre det, er det alltid noen der ute som minner meg på at jeg ikke burde gjort det.Samme ansvar.
Saken stiller seg selvsagt annerledes når det gjelder film. Dokumentarfilmer har få kjøpere. I praksis er det oftest bare NRK og TV 2 som er aktuelle. Derfor er et avslag alvorligere for en filmskaper enn for en artikkelskribent. Men det betyr ikke at vi har mindre ansvar for å håndheve kravene til godt journalistisk håndverk. Prinsipielt har vi samme jobb å gjøre som en avisredaktør. Det som ikke er godt nok, skal ikke sendes. Men bråk blir det som regel av det, gjerne godt støttet av sterke interesseorganisasjoner. Og dem er det mange av i kulturens Norge. Det hører med til saken at det nesten alltid er politikkens ytre venstre som hyler høyest når filmer eller kulturinnslag blir refusert i TV. Særlig gjelder dette hvis refusjonen rammer et produkt som inneholder kritikk av privatkapitalistiske interesser eller er direkte rettet mot USA. Ekstra ille blir det når produktet i tillegg er laget av en av deres egne. Som i dette aktuelle tilfellet, av Erling Borgen, som ærlig nok har byttet ut sin egen yrkestittel fra journalist til fredsaktivist. Det er i så måte ganske patetisk at SVs Ågot Valla, partiets utenrikspolitiske talskvinne, vil søke hjelp hos kulturminister Trond Giske for om mulig få satt Bernander på plass. Hvilken side av hodet tenker hun med, tro?Samme regler.
Jeg ser det slett ikke som min oppgave i livet å bedrive forsvar for John G. Bernander. Det klarer han godt selv. Men jeg har sett meg grundig lei på at filmskaperne og halehenget bak dem mener det gjelder andre kvalitetsregler for å komme på TV-skjermen enn de som gjelder for å komme på trykk i en avis.Riktignok har filmskaperne som oftest solgt en visningsrett til et TV-selskap. Derved kompliseres saken. Men visningsretten er TV-selskapets visningsrett og ikke filmskaperens. TV-selskapet, enten det heter NRK, TVNorge eller TV 2, har faktisk betalt store summer for denne retten, og uten visningsretten ville normalt ikke filmen fått støtte fra filmfondet og dermed heller ikke blitt produsert. Men retten innebærer ikke en plikt til å sende en film på luften hvis redaktøren mener produktet ikke holder mål. Filmskaperne vil gjøre seg selv en kraftig bjørnetjeneste hvis de insisterer på at retten skal utvides til en plikt. De skal i hvert fall ikke regne med TV-selskapenes støtte og vil dermed få det langt vanskeligere enn de allerede har det. Det er forøvrig et paradoks at NRK og Bernander, som altså ikke vil sende Erling Borgens film, samtidig står for retten for å ha brutt Oslo Tingretts forbud mot å sende den minst like omstridte filmen om NOKAS-ranet i Stavanger. Også det etter en redaktøravgjørelse.Ulike vurderinger.
Her er det TV 2 kommer inn i bildet, og jeg kan med en gang si at vi prinsipielt er interessert i å sende filmen. Men det betyr ikke nødvendigvis at NRK i mine øyne har tatt en gal avgjørelse. Den kan tvert imot ha vært ganske riktig. Det forhindrer likevel ikke at TV 2 vurderer råmaterialet annerledes etter alt det bråket NRKs avslag medførte. Nå har all debatten og de politiske utspillene omkring filmen langt på vei nødvendiggjort at publikum får se hva spetakkelet egentlig går om. Men heller ikke TV 2, forteller mine redaktører meg, kommer til å sende filmen slik den i øyeblikket foreligger. Først skal den gjennom en nødvendig redigeringsprosess, noe som ikke er unormalt når det gjelder kjøp av dokumentarer fra frittstående filmskapere. Det kan også være aktuelt å tilføre filmen et debattelement i etterkant, slik at eventuelle motforestillinger også kan bli hørt. Foreløpig er saken i fredelige former en diskusjon mellom TV 2 og NRK. Senere er det bare å "se hva som skjer".Når så alt dette er sagt, er mitt viktigste anliggende å påpeke at det ikke er en menneskerett for noen, heller ikke for filmskapere, å få sendt sine produkter på en TV-skjerm. Journalistiske kvalitetskrav gjelder i TV som i avis.Ha en god søndag!Les også
Siste fra seksjon
-
Mistet sitt Kodak- øyeblikk
I årtier kjempet Kodak med Coca-Cola og Ford om å være verdens sterkeste merkevarenavn. Nå er Kodak-navnet på vei over i historiens mørke. Arroganse og frykten for å konkurrere med seg selv ble bedriftens skjebne.
09 januar 2012 09:51

Kommentarer