Finnes den nye overklassen?

DET ER LENGE SIDEN begrepet "overklasse" gikk ut av bruk i Norge. Overklassen finnes liksom ikke lenger i dagens egalitære Norge. Og godt er vel det, i hvert fall i den betydning begrepet en gang ble brukt. Av og til hører jeg fortsatt om "sosialgruppe 1", men normalt går det i "de rike", eventuelt "de superrike" og da helst i forbindelse med en aller annen finanstopp som feirer en løssluppen og som regel ganske vulgær 50-årsdag i St. Tropez eller Nice. Men universitetslektor i sosiologi Magne Flemmen slipper i Aftenposten den 11. juni det slitne spøkelset ut av skapet igjen.Det Magne Flemmen er opptatt av, er at overklassen, forstått som eierne og topplederne i norske bedrifter, som regel består av folk som er født inn i overklassen og som har 11- 12 ganger større sannsynlighet til å være i den enn barn av ufaglærte arbeidere med vanlig inntekt. Dessuten trekker de leideren opp etter seg, hvis jeg forstår Flemmen rett, og setter i tillegg Securitas-vakter til å vokte inngangen. Flemmen henter empirisk støtte for sitt syn i en Fafo-rapport fra 2006 som tar for seg den kraftig økende forskjell mellom landets 5000 rikeste og gjennomsnittet av den norske befolkningen. Han viser også til Rolf Aaberge, forsker i Statistisk sentralbyrå, som har regnet ut at de 1 prosent rikeste sitter på en større del av landets samlede inntekter enn på 60 år. Alt dette mener Flemmen er alvorlig for demokratiet, i særdeleshet fordi det angivelige problemet ikke debatteres og snakkes om.

Bedre forvaltere.

Jeg skal passe meg for å betvile de empiriske fakta universitetslektoren har hentet inn. De er sikkert riktige. Det jeg derimot er sterkt i tvil om, er hvorvidt den virkelighet Flemmen skildrer, virkelig er et problem. Er det ikke heller ganske sympatisk at det er slutt på de tider da de rikes barn satte sine foreldres formuer over styr langt raskere enn de var tjent. I stedet for å søle arven bort på tull, blir de siviløkonomer og forvalter farsarven til beste både for seg og samfunnet. Jeg tror det, og jeg tror Flemmen er av samme mening. Hans primære anliggende er åpenbart at disse unge arvingene sammen med topplederne danner en klasse for seg, en overklasse de ikke vil slippe andre inn i. Jeg kan forstå at det er et problem (eller i det minste interessant) for en sosiolog. Men er det dermed riktig? Og er det et problem for oss andre? Sogar et demokratisk problem?En utmerket sted for å vurdere spørsmål som dette, er Kapitals årvisse liste over Norges 400 rikeste personer. Listen viser en høyoktan samling navn. Kjente, som i århundrer har tilhørt toppsjiktet i det norske samfunn (som Johan Henrik Andresen og Mille-Marie Treschow), og navn som knapt noen har hørt om og som er blitt rike etter sammenbruddet som fulgte børskrakket og bankkrisen for 15- 20 år siden.

Fra bunnen av.

Men merkeligst av alt er at de fire øverste navnene på listen - John Fredriksen (55 milliarder), Stein Erik Hagen (24 milliarder), Olav Thon (20 milliarder) og Kjell Inge Røkke (19 milliarder) - alle er personer som har skapt sine enorme formuer fra bunnen av. Alle fire inntar en særdeles komfortabel plass i den eksklusive klubb som danner Magne Flemmens overklasse, Olav Thon muligens unntatt når det gjelder det å være komfortabel. Han drar helst til skogs med topplue og beksømstøvler. Ingen av dem kommer fra noe som har den fjerneste likhet med en overklasse. Tvert imot kommer alle fire fra miljøer i den norske grasrota, og jeg tror ikke noen av dem føler at leideren er trukket opp. Stein Erik Hagen er til og med gift med Mille-Marie Treschow, det nærmeste man kommer adel i Norge. Ingen opptrukket leider der, nei. Jeg kjenner knapt noe land hvor leideren er så lett tilgjengelig som i Norge. Et av Flemmens poenger er at vi fødes til vår sosiale posisjon og at den klasse vi havner i, henger tett sammen med våre foreldres klasse, et poeng han henter støtte for hos professor Marianne Nordli Hansen. Hun har undersøkt økonomisk mobilitet og hvilken effekt familiebakgrunnen har på egen inntekt i befolkningen. Heller ikke det argumentet passer i lyset av Kapitals liste. Men jeg er ikke forundret over at det er slik når økonomien er den eneste, avgjørende målestokk. Akademikere tjener nå en gang dårlig i Norge, og siden akademikere gjerne avler akademikerbarn, er det knapt overklassen som hindrer dem i å forlate sin families normale inntektsnivå. Det samme gjelder pressefolk, bønder, flyvere og en rekke andre yrkesgrupper som heller ikke er noe naturlig rekrutteringssted for den økonomiske overklassen. Men det kan umulig være overklassens skyld, og det kan knapt sies å være et demokratisk problem heller. Når alt dette er sagt, ser jeg at det kunne vært et demokratisk problem hvis en for stor del av samfunnets verdier skulle bli samlet på for få hender. Norge er milevis fra å være i den situasjonen. Men for dem som likevel bekymrer seg, må det være en trøst å vite at formuer har hatt ekstremt gode vekstvilkår de siste årene. Det er slett ikke sikkert det varer.

Opp - og ned.

Store formuer har eksistert før. De kommer og de går. Krisen i 1880-årene tok knekken på mange av dem, Christiania-krakket i 1899 likeså. Siden kom paripolitikken i 1920-årene og 30-årene etter krakket på Wall Street, shippingkrisen i 1975 og børskrakket i 1987 med påfølgende nedtur i bank og eiendom. Formuer, både gamle og nye, smeltet som isen om våren. Men nye ble heldigvis skapt. Når Flemmen peker på veksten i de rikes formuer fra 1993 til 2004, bør han ikke glemme at nettopp i disse årene har Norge hatt en vedvarende økonomisk opptur, som ikke minst har tatt Oslo Børs til himmels. Samtidig har vi hatt oljen. Penger og olje sammen er dynamitt. Det har vært lett å gjøre små formuer store de siste årene. Og som Leonard Cohen sier det: "The poor stay poor, the rich get rich. That's how it goes. Everybody knows". Men har formuene nødvendigvis et langt liv? Spør arvingene etter Hilmar Reksten!Som mine lesere vil ha forstått, hører jeg til dem som synes store private formuer bør hilses kraftig velkommen i Norge. Uten dem ville staten vært enda mektigere enn den allerede er. Private formuer står når alt kommer til alt for det meste av nyskapningen her i landet, de er mer potente og de er langt mer risikovillige enn offentlige penger noen gang kommer til å bli. Så får vi heller leve med at de 5000 rikeste holder sine bisarre fester og tar helikopter til Blindleia. I stedet kan vi glede oss over at den norske modellen ikke bare står for trygghet og jevn velstand for de fleste, men også for muligheten til å bli rik og for å kunne gå leideren opp til Flemmes problematiske overklasse. Den nasjon som tar fra de unge muligheten til å bli rik, gjerne søkkrik og i en brennfart, er i dobbelt forstand en fattig nasjon.
Ha en god søndag!