LØRDAG MORGEN er en storartet tid. Av gammel vane bruker jeg den på bøtter med engelsk te, en veritabel avishaug og P2s "Ring inn musikken" surrende i bakgrunnen. Normalt går det i Mozart og Bach, men i går ble min oppmerksomhet kraftig skjerpet av en kvinnelig innringer som trengte trøst for et skralt jordbruksoppgjør, og hadde valgt seg Sigbjørn Bernhoft Osa og "Vestlandsk bondestemme" som oppmuntrende medikament. Da gikk jeg i tenkeboksen. Hvis årets jordbruksgjør på 975 millioner virkelig er så dårlig at en bonde finner trøst i Sigbjørn Bernhoft Osa, lurer jeg på hva hun vil ønske seg ved neste korsvei. For neste korsvei er rett rundt hjørnet. I disse dager setter G4-gruppen seg sammen i Brussel for om mulig å få på plass en ny frihandelsavtale i den like såkalte Doha-runden før fristen går ut om en drøy måned. G4-gruppen består av EU, USA, Brasil og India, altså to land fra det rike vesten og to utviklingsland. Riktignok har forhandlingene i forskjellige former pågått siden 2001, men i øyeblikket ser det faktisk ut til å gå mot en løsning. Derfor kan det raskt bli en annen musikk.

Ubegripelig komplisert.

Jeg har forlengst gitt opp å holde full oversikt over alle enkelthetene i det ubegripelig kompliserte jordbruksoppgjøret. Sannsynligvis er det bare Per Harald Grue, statens forhandlingsleder, som har det. Han har til gjengjeld holdt på så lenge at et jordbruksoppgjør uten ham er like utenkelig som en jul uten "Grevinnen og hovmesteren". Men hovedinnholdet ble omtrent slik: Bøndene får et gjennomsnittlig tillegg på kr. 17 000, maten blir 1,5 prosent dyrere for forbrukerne og konsumprisindeksen stiger med 0,5 prosent. Landbruksminister Terje Riis-Johansen og Åslaug Haga (med skjærende tenner, vil jeg tro) skålte i champagne, mens det på den andre siden av forhandlingsbordet bare var sauebøndene som var noenlunde fornøyd. Alle andre surmulte, og særlig bondelagsleder Bjarne Undheim. Det faller ham ganske lett. Saktens kan det gå an å forstå bøndenes skuffelse. De var langt på vei lovet et godt oppgjør, og krevde innledningsvis 2,1 milliard med 1,5 milliarder som nederste, akseptable grense, mens de endte med å måtte akseptere 975 millioner. Men totalbeløpet de får tilført hvert år, burde ikke skuffe dem. 20 milliarder går nå med til å holde dagens norske landbruk så noenlunde ved livet til tross for høye norske matvarepriser. Spørsmålet er bare om det kan fortsette slik? I WTO-forhandlingene deltar Norge i G10, en gruppe på 10 industrialiserte land som alle er nettoimportører av jordbruksvarer, men som på en rekke områder har ganske forskjellige særtrekk og ønsker. Spesielt for Norge er vår geografiske beliggenhet, som gir norske bønder utfordringer som jordbruket i de fleste andre land ikke har. Jonas Gahr Støre kommer sikkert til å kjempe som en løve for Norges sak, men det er ganske utenkelig at vi får beholde jordbruksordningen som den er i dag ubeskåret. Det første som ryker er trolig eksportsubsidiene, hvorav brorparten går til eksport av Jarlsberg-ost. Rundt 10 prosent av melkeproduksjonen går til eksport, hvilket angivelig betyr en reduksjon på minst 1500 gårdsbruk dersom subsidiene faller bort som følge av WTO-forhandlingene. Noen katastrofe behøver knapt dette være, for antallet gårdsbruk faller uansett hvert år og noen fra eller til betyr bare en fremskyndelse av prosessen. I tillegg står en rekke andre biter av den kompliserte subsidiestrukturen utsatt til i forhandlingene.

Varsellys blinker.

Bøndene er selvsagt bekymret. Norsk jordbruk vil bli rasert, hevdes det. Norge vil gro igjen og utkantene bli avfolket. Når alle andre argumenter er brukt, hentes i tillegg argumentet om forsyningssituasjonen i krisetider frem i lyset, et argument som viste seg fullt gangbart under den kalde krigen, men som i dag nyter en mer beskjeden status. Så langt i utviklingen har bøndene hatt en bred støtte i det norske folk. Ingen ønsker at Norge skal se ut som store deler av Sverige, hvor det kan gå mange mil mellom hver gang man ser et dyrket jorde og enda lenger mellom hver gang man ser en kuflokk. Sverige kom da også i gang med nedbyggingen av jordbruket tiår før Norge. Men heller ikke den norske tålmodigheten kan vare evig, og varsellysene blinker. Sterke røster fra uavhengige jordbrukseksperter hevder med krav på å bli trodd, at jordbrukssubsidiene langt på vei kan halveres uten at man går på akkord med de viktigste målene. Hvis det viktigste er å holde kulturlandskapet i hevd, er det bare å sy subsidiene med det som formål i stedet for å forlange produksjon for pengene. Utkant-Norge lar seg også lett forsvare hvis bare midlene tilpasses målet og ikke flere forskjellige mål, som i mange tilfeller slår hverandre ihjel, hevder de. Og om ikke subsidiene kan halveres, kan de uansett kuttes med flere milliarder.

Stolthet og selvfølelse.

Dette synet går selvsagt begge de to bondeorganisasjonene beinhardt imot. Slik snakker bare akademikere som aldri har drevet gård selv. Men den som kommer i fredelig snakk med den jevne bonde, får et litt annet bilde. Det er slett ikke bare penger det går i. Bøndene vil noe mer. De vil at det skal være meningsfylt å være bonde. De vil produsere mat som de alltid har gjort, de vil opprettholde skinnet av å være selvstendig næringsdrivende og ikke reduseres til statlig ansatte vaktmestre med viktigste formål å holde Norge grønt og befolket. Den slags er det vanskeligere å løse ved forhandlingsbordet enn slakteprisen på sau. Kroner og øre er en ting. Stolthet og selvfølelse noe ganske annet.Som så mange andre i dette landet er jeg av gammel bondeslekt. Derfor må jeg litt motvillig innrømme at jeg har en viss forståelse for bøndenes situasjon. Men yrker har forsvunnet før, så det er bare å slå seg hard. Sjømennene har gått i land, fiskebruk er nedlagt, skofabrikkene, tekstilbedriftene, skipsverftene og treforedlingsindustrien er erstattet med boligblokker og Rimi-butikker. - That's how it goes, everybody knows, som Leonard Cohen sier det.

Hjelpende hånd.

I landbruket har utviklingen gått samme vei siden 60-årene, bare avbrutt av den kortvarige oppblomstringen i midten av 70-årene. Hvert år forsvinner et par tusen årsverk. Og nå ringer klokkene for alvor. Kanskje det ville være klokest både for bønder og politikere å delta aktivt i prosessen, fremfor å bli slept skrikende til skafottet av EU og WTO. Samtidig kunne vi strekke en hjelpende hånd til land som ennå ikke har fått spise ved de rikes bord. Ikke dårlig bare det.Ha en god søndag!