Islamsk Råd som redaktør

YTRINGSFRIHETEN STÅR STERKT i Norge. Derfor er det ytterst sjelden en debatt om ytringsfrihetens kår når ut over de miljøer som av akademiske eller profesjonelle grunner er opptatt av emnet. Derfor føles det ganske selsomt å ha brukt en hel uke på å forklare hvorfor jeg står på min soleklare rett til å kjøre en tegning av profeten Muhammed ut på TV-ruten, men allikevel velger å la det være. Det burde ikke være så vanskelig. Det er ufattelig mye annet jeg også har rett til å vise uten at jeg dermed gjør det. Avisredaktører er selvsagt i samme situasjon. Derfor kunne Høyesterett (Mattsson-saken) trygt fjerne pornosladden uten dermed å risikere at norske medier omgående kastet all normal bluferdighet over bord. Ingen har krevd det av meg heller. Derfor stusser jeg over at det er så viktig for mange fornuftige mennesker at norsk presse viser frem de omstridte Muhammed-tegningene som danske Jyllands-Posten trykket i september.

Utenfor Norge

går bråket om de 12 tegningene under navnet "The Cartoon War". Den kjente kommentatoren i The Sunday Times, Simon Jenkins, hadde sist uke en interessant kommentar, som konkluderte omtrent slik: Full ytringsfrihet eksisterer bare når du står alene på en fjelltopp. Alt annet er redigering. Jenkins har et godt poeng. I full trygghet om at ytringsfriheten er en soleklar rett både i Norge og i storparten av den vestlige verden, redigerer vi alt stoff før det offentliggjøres med sikte på å holde oss innenfor rammene for god folkeskikk. Vi sørger for å luke ut bilder som kan virke sårende for pårørende etter forbrytelser og ulykker, vi trår forsiktig, kanskje for forsiktig, i forbindelse med selvmord, i TV sørger vi for å sende de friskeste sex-scenene etter at mindreårige barn har gått til sengs og vi tenker oss om før vi bruker ord og uttrykk som kan krenke andre raser eller minoriteter. Også i religiøse spørsmål er vi forsiktige.

Vi hudfletter gjerne

prester, men vi håner nødig deres tro. Kort sagt: Vi redigerer. Vi gyver løs på kvinnekvoteringen til norske styrer, men søker å unngå ord og uttrykk som kan virke kvinnediskriminerende. Derfor skulle det bare mangle om vi ikke også vurderte hvilke konsekvenser det kunne fått hvis vi bar ved til bålet som nå brenner i store deler av den muslimske verden ved å trykke tegninger som allerede flyter på nettet. At tegningene høyst sannsynlig er blitt brukt og misbrukt av muslimene selv for å få satt urolighetene i gang, forandrer ikke vår plikt til å stille spørsmål om hvordan vi skal oppføre oss. Gjerne går vi på barrikadene for ytringsfriheten. Men kan en demonstrasjon for ytringsfriheten, en frihet som alle nordmenn vet at vi har, rettferdiggjøres hvis demonstrasjonen fører til nye drap, nye ambassadebranner og ytterligere spredning av voldshandlingene i den muslimske verden? Jeg har tvilt meg frem til at den ikke kan det. Menneskeliv betyr noe, også når livene ikke er norske. Det samme har åpenbart de fleste redaktører gjort. Derfor har hverken aviser eller TV-stasjoner kjørt Jyllands-Postens tegninger etter at den kristelige og nesten ukjente avisen Magazinet trykket dem og gav muslimene den unnskyldning de trengte for også å bringe Norge inn i saken. Støttet Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekks klare rett til å sette tegningene på trykk, har et samlet redaktørkorps gjort. Likevel har vi unnlatt å følge hans eksempel. Vi har rett og slett redigert oss selv. Mens jeg skriver dette, renner meldingen inn om at Vebjørn Selbekk har gjort avbikt. Norsk-kashmirske Ali Khan og Dagfinn Høybråten, begge Kr.F.-medlemmer, har holdt nattmøte med Islamsk Råd og blitt enig om at Selbekk skal beklage trykkingen. Denne beklagelsen har Islamsk Råd godtatt. Dermed er floken løst, sies det. Men er den det? Jeg er snarere redd det er nå den begynner.

Riktignok har Selbekk,

mannen som vil reaktivere blasfemiparagrafen, ikke beklaget selve trykkingen av tegningene. Han innskrenker seg til å angre at han gjorde det fordi det fikk så store konsekvenser, både for ham selv og for andre. Men for de aller fleste, og definitivt for de fleste muslimer, er det én og samme sak. Vebjørn Selbekk legger seg flat for den hylende, ambassade-brennende mobben i den muslimske verden. Til alt overmål holder arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen pressekonferanse for å få fortalt den muslimske verden om Selbekks avbikt før fredagsbønnen, åpenbart av redsel for hva muslimene ellers kunne finne på etter å ha bedt seg ferdig. Dermed er et godt stykke på vei ytringsfriheten omgjort til et forhandlingskort i norsk utenrikspolitikk. Det kan muligens skaffe hardt pressede Jonas Gahr Støre noen roligere dager fremover. Dem kan han saktens trenge. Men noe annet har også skjedd. Heretter er det ikke vi redaktører som har enerett til å redigere våre TV-stasjoner og aviser. Vi har fått Islamsk Råd som medredaktør. Hvis muslimene ikke liker det vi viser og skriver, er det bare å sette fyr på en ambassade eller to for å få oss til å legge oss flate. Et farlig stykke på vei har vi overlatt redigeringen til de muslimske fundamentalistene. Jeg liker min nye rolle usedvanlig dårlig. Det er nå ytringsfriheten trenger alle sine venner.Ha en god søndag!