DET VERSTE STØVET har lagt seg etter at Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas hentet ut 12 nye millioner i opsjonsgevinst for å kjøpe seg landsted på Tjøme. Det kan han trygt ta seg råd til. Han har 21 millioner til i vente - på toppen av sin normale lønn på rundt seks millioner kroner. Telenor-sjefens opsjonspakke har vært kjent lenge, og det burde ikke forundre noen at han faktisk benyttet seg av den. Spetakkelet var det hovedsakelig skogsarbeideren fra Vestfold, næringsminister Dag Terje Andersen, som utløste da han brukte Baksaas' opsjonsgevinst som velkommen huggestabbe til å gyve løs på hele opsjonsordningen. Dermed sporet debatten av nesten før den fikk begynt. Få har fått med seg at toppsjiktet i norsk næringsliv tilsammen har hentet ut over en milliard kroner i opsjonsgevinster hittil i år.

Fallende saklighet.

Det hjalp heller ikke på saklighetsnivået underveis at slett ikke alle aktørene har klart for seg hva en opsjon faktisk er. Konserntillitsvalgte i Telenor, Jan Riddervold, har i hvert fall ikke forstått det når han "blir provosert av måten verdier tas ut av selskapet på", og bruker det som argument for julebonus til de ansatte. Jon Fredrik Baksaas' opsjon koster ikke Telenor fem øre. Det er eierne, både de store og de små aksjonærene, som for å gjøre seg selv enda rikere har spleiset på noen aksjer til Baksaas, fordi de tror det vil stimulere ham til ekstra innsats. Opsjoner har lite eller ingenting med snillhet å gjøre. Om de virker etter hensikten, eller om det i stor grad er rene tilfeldigheter som bestemmer gevinstens størrelse, er en helt annen sak. Sannsynligvis er det litt av begge deler. Knapt noen kunne vite i 2002, den gang Baksaas fikk sin opsjonspakke, at oljeprisen ville dra med seg hele Oslo Børs til himmels. Men at Baksaas i tillegg har vært dyktig, bestrider ingen. Heller ikke Dag Terje Andersen, som i eierskapsmeldingen vil sørge for at det blir slutt på fremtidige opsjonsordninger i alle statsdominerte bedrifter. I så fall dreier det seg også om Hydro, Yara, Cermaq og Statoil.

Rødgrønt skjær.

Jeg skal slett ikke underslå at Dag Terje Andersens angrep på opsjonsordningen har et klart rødgrønt skjær over seg. Hvorfor skulle han ellers reagere på at rike aksjonærer deler sine verdier med andre? Til syvende og sist er det venstresidens intense aversjon mot høye utbetalinger til næringslivets toppledere som ligger bak. Men med sitt bastante og handlekraftige utspill har han etter sin tafatte forgjenger i statsrådsstolen, Odd Eriksen, vist at det faktisk går an å skaffe seg en liten skrutrekker eller to i den etter hvert så berømte verktøykassen. Samtidig har han kastet et velduftende, om ikke akkurat saftig, bein både til Senterpartiet og SV, og han vet at han har Gerd-Liv Valla og mange ansatte i Bedrifts-Norge i ryggen. Kanskje slett ingen dårlig betaling for noen dager i blitzregnet. Etter regjeringens ydmykende håndtering av pensjonsspørsmålet kunne en liten seier saktens trenges.Når alt dette er sagt, er det underlig å være vitne til hvor bevisstløst mange næringslivstopper uttalte seg mens det blåste som verst. At styret i et aksjeselskap bør være lydhøre for signaler fra sin hovedeier, enten signalene er godt eller dårlig fundert, er definitivt ikke noe nytt i norsk næringsliv. Særlig ikke når signalene kommer fra en eier som ikke bare er den største, men også stor nok til å kunne stemme ned alle de andre aksjonærene på hver eneste generalforsamling. Spør bare nåværende og tidligere Orkla-sjefer hvordan tingene fungerer også i private bedrifter. Når vi først har statskontrollerte bedrifter, burde ingen forundre seg over at eieren krever en betydelig grad av lydhørhet. Jeg skal ikke legge meg opp i om Telenors salg av Telenor Satellite Services var klokt eller ikke. Men Telenors 54-prosentseier ønsket ikke å selge. Likevel ble selskapet solgt. Jeg skulle gjerne sett hva som ville skjedd hvis et av Kjell Inge Røkkes eller John Fredriksens styrer hadde gjort det samme. Månelyst er sannsynligvis bare fornavnet. Derfor tror jeg styreleder Thorleif Enger og flere andre styremedlemmer sitter usedvanlig utrygt i Telenor-styret frem til første generalforsamling. Jon Fredrik Baksaas, derimot, sitter tryggere enn noen gang. Det er styret som ansetter og sparker toppsjefer, og Dag Terje Andersen står fritt i sitt valg av nytt styre. Men selv ikke en sosialdemokratisk statsråd ville finne på å kreve at det nye styret sparker en person som har ledet Telenor på en så fremragende måte som Baksaas har gjort siden han overtok etter Tormod Hermansen i juni 2002, og som i tillegg har bøttet milliarder av kroner inn i statskassen. Telenor er i dag kanskje Europas best drevne teleselskap, og det er Staten som trekker den største fordel av det. Jeg er også trygg på at Baksaas og de øvrige topplederne i "statsbedriftene" beholder de opsjonene de allerede har fått. Dag Terje Andersen har tross alt fått en god oppdragelse.

Uforutsigbart.

Bråket rundt Telenor har også reist et annet og viktigere spørsmål. Vil norsk næringsliv, internasjonalt som det er blitt med store utenlandske eiere, på sikt kunne leve med at hver ny regjering stabler på bena en ny næringspolitikk? Opsjonssaken er i denne sammenheng en bagatell. Opsjoner begynner å få et frynset rykte også i utlandet, ikke minst i USA. Langt viktigere er spørsmål som dreier seg om skatt, utbytte eller eierskap. Når grensen for eierskap i norske medier går fra 50, via 40 til 30 prosent i løpet av få år og tre regjeringer, er det ikke lett for noen å tenke og planlegge langsiktig. At det var Arbeiderpartiet som innførte både den høyeste og laveste eiergrense, gjør ikke forholdene i Norge mer forutsigbare. På samme måte har også utbyttepolitikken gått sirkelen rundt. I det ene øyeblikket er utbyttet "skattefritt", i det neste skal det beskattes som før det ble gjort "skattefritt", også det i løpet av få år med skiftende regimer.I enkelte tilfeller skjer ting i norsk næringspolitikk på en måte som bare har paralleller i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Jeg skal være den siste som trekker i tvil en demokratisk valgt regjerings rett til å gjennomføre den politikk den har gått til valg på. Men det er også den rødgrønne regjerings ansvar å sørge for en størst mulig forutsigbarhet i næringspolitikken, fra før av et område hvor Norge har et rykte internasjonalt som ikke er et hakk bedre enn høyst nødvendig. Det må ikke utvikle seg til en risikosport å investere penger i dette landet.Ha en god søndag!