Prinsesse Märtha på erten

DET HAR VÆRT EN drømmeuke for nyhetshunder av alle varianter. Prinsesse Märtha, den første kongelige, i rettssalen i begynnelsen av uken, Eivind Reitens avgang etter bare fire dager som StatoilHydros styreleder torsdag og Kristin Halvorsens nokså retningsløse statsbudsjett fredag. Og midt i stimen av godbiter, prinsessen igjen: På triumfferd i Sverige for å fremme salget av "Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet" gir hun et intervju til avisen Aftonbladet. Et ganske uskyldig og åpenhjertig intervju, hvor hun uten å legge spesielt alvor i saken kommer i skade for å uttale at vi både i Norge og Sverige har samme lønn enten vi er kvinner eller menn. Det burde hun ikke gjort hvis hun hadde tenkt sitt eget beste. For som en bråsulten flokk av Pavlovs hunder, kastet kremen av norske feminister seg over henne, solid oppildnet og bakket av tabloidpresse, TV-stasjoner, radiostasjoner og nettsteder. Feminister som tygger på kongelige i arverekkefølgen, slår når alt kommer til alt det meste.Märtha "har ikke peiling", hun er "naiv", hun "lever i en annen verden", hun har "brukt for mye tid på engler", dessuten "lider hun av vrangforestillinger" og har "sovet i timen", for bare for å nevne noe av alt det som ble bøttet over henne. Da også Jens Stoltenberg tok Märtha i skole, ble det åpenbart for sterkt for henne. Derfor sendt hun ut en pressemelding, hvor hun avslutter med å si hun bare hadde referert til at rett til lik lønn for samme arbeid er lovfestet i Norge, og at hun var fullt klar over "at det fremdeles gjenstår mye før vi er i mål på dette området". Det burde hun heller ikke gjort.

Märtha har rett.

Sant å si forundrer det meg litt at jeg, i likhet med så mange andre, er i stand til å ta denne saken alvorlig. Jeg hadde heller ikke gjort det, hvis ikke Jens Stoltenberg hadde blandet seg inn. For saken er at prinsesse Märtha saklig sett har rett i det hun uttalte til Aftonbladet. På alle felter jeg kjenner til har vi tilnærmet likelønn for likt arbeid (med lik ansiennitet, arbeidsinnsats osv.) her i landet, hvilket også Olav Magnussen i NHO, professor i samfunnsøkonomi ved NHH, Jens Brunstad, og professor Geir Høgenes ved Universitetet i Oslo klart bekreftet på bortgjemte plasser mens striden sto på som verst. Men det er fullt mulig å regne seg frem til det motsatte, slik feminister og fagforeningsledere gjerne gjør.Ønsker man først å finne skjevheter, finner man dem lettest ved å sammenligne gjennomsnittlig timelønn for alle menn med timelønn for alle kvinner. Da blir det nødvendigvis skjevt, men da har man også sett bort fra at kvinner gjerne blir sykepleiere mens menn like gjerne blir rørleggere og jernarbeidere. At personer i såkalte omsorgsjobber tjener mindre enn bygningsarbeidere, er knapt noen hemmelighet. Det blir ikke kjønnsdiskriminering av den grunn. Jeg er temmelig sikker på at kvinner og menn har tilnærmet samme lønn for å sitte i Rimi-kassen og jeg er tilsvarende sikker på at StatoilHydro lønner en kvinnelig ingeniør ganske likt en mannlig. At fire års høyskoleutdannelse kan føre til forskjellig lønn avhengig av studieretning og arbeidsplass, er heller ikke noe som burde overraske noen. Kanskje burde det ikke være slik, men det er en annen diskusjon og har nødvendigvis ikke noe med kjønnsdiskriminering å gjøre.

Hylekor.

Jeg stusser sterkt over at både Jens Stoltenberg og Karita Bekkemellem kastet seg inn i hylekoret. Av alle, er det nettopp disse to som har muligheten til å gjøre noe med saken hvis det faktisk er riktig, slik både Norsk Sykepleierforbund og barne- og likestillingsminister sier, at kvinner generelt tjener 15 prosent mindre enn menn i samme arbeidssituasjon. Bekkemellem oppfordres herved til å dokumentere holdbarheten av sin påstand. Jeg bestrider selvsagt ikke at det finnes smålommer i norsk arbeidsliv hvor reell kjønnsdiskriminering kan forekomme, men at dette er et generelt problem i dagens Norge, nekter jeg å tro.Når så dette er sagt, slutter min forsøksvise støtte til prinsesse Märtha her. Jeg noterer til min forundring at hun uttaler seg friskt og utvunget til en svensk avis mens hun her hjemme tar på seg prinsesserollen i samme øyeblikk hun får et spørsmål som det ville være ganske naturlig å stille en hvilken som helst annen selvstendig næringsdrivende. Hun ville gjøre alle en tjeneste hvis hun kunne avklare hva hun egentlig er, prinsesse eller forretningskvinne. Dobbeltrollen blir uansett umulig på sikt, og så vidt jeg forstår er det fullt mulig å frasi seg plassen i arverekkefølgen. I lengden vil journalister ikke finne seg i å fortsette i sin gamle, nedarvede rolle som nesegruse hoffreportere.

Engleintervju.

Et grelt eksempel i så måte er NRKs eviglange engleintervju med Märtha, hvor det knapt ble stilt et eneste kritisk spørsmål til tross for at hun åpent bebudet en høyst spesiell og for mange også kontroversiell utvidelse av sin kommersielle karrière. Dronning Elizabeth satte i sin tid foten kraftig ned da slektens unge forsøkte seg på noe lignende. Det burde Kongen også gjøre, om ikke for annet enn å sikre det norske folks fortsatte respekt for det norske monarkiet. Det smaker heller ikke bare godt av Märthas rolle i striden om "Märthas engler". De fleste forstår godt at hun er irritert over at et forlag bruker prinsessens navn og bilde på et bokomslag, uten at boken har særlig med Märthas englevirksomhet å gjøre. Men hun har levd godt med lignende og minst like dårlig begrunnede tilsnikelser tidligere og kunne med fordel ha sett en annen vei denne gangen også. Bøker som stoppes med rettens hjelp, har en vond eim hengende etter seg i dagens Norge. Hun klarte da heller ikke å stoppe den, men havnet i et forlik som ikke forandret noe som helst. For 150 000 kroner kan nå forlaget Publicom høste gevinsten av sitt kreative PR-fremstøt. Den eneste vinner i saken er UNICEF. Prinsesse Märtha hadde alt å tape. Og tapte.Ha en god søndag!