SIN VENN skal man være en venn, ham og hans venn, heter det i Håvamål. En sympatisk leveregel, vil de fleste mene. Men den gjelder ikke nødvendigvis for journalister. Tvert imot har det fra gammelt av vært en mer prisverdig leveregel blant pressefolk med blanke prinsipper at en god journalist skal dø venneløs.

Profesjonell håndtering.

For de fleste journalister jeg kjenner har vel begge leveregler gått litt ut på dato. Med dagens flate samfunnsstruktur er det tilnærmet umulig å ikke ha venner som av og til skaper hodebry. Dette gjelder i alle typer journalistikk, ikke minst innenfor politikk, næringsliv og kultur. Derfor er det en styrke at pressen etter hvert er blitt flinkere - om ikke flinke nok - til å overvåke seg selv når vennskapsbåndene mellom makten og mediene ikke håndteres profesjonelt nok. Som VG gjorde det i den pikante historien om kronprinsparets nye vennekrets, angivelig målrettet utplukket av Dagbladets Hege Duckert, avisens kulturredaktør og stedfortredende sjefredaktør. Riktignok benekter Hege Duckert at hun har vært sjefskonsulent i utvelgelsen av kronprinsparets nye vennekrets. Hun er nærmest en tilfeldig venn. Dertil hevder hun at hun i Dagbladet holder seg langt unna alt stoff om kongehuset og overlater alle slike saker til nyhetsredaktøren. Men Hege Duckerts forklaringer tåler dårlig Trygve Hegnars påvisning i lørdagens VG av at hun tvert imot kan være svært så aktiv også i slike saker, med mindre man holder Ari Behn helt utenfor det kongelige hus. Det gjør vel de færreste.

Mange tviler.

Det mest forunderlige er likevel at Hege Duckert ikke later til å forstå at hennes vennskapsforhold til kronprinsparet skader Dagbladet. Det samme gjelder for øvrig Anders Giæver i VG, som også er med i kronprinsparets krets. Også han har overlatt kongelige saker til andre og mener seg derfor på den grønne gren i denne saken. Men er han det? Kanskje, men jeg tviler. Og det er det som er kjernen i saken, både for Hege Duckert og Anders Giæver. For mange tviler med meg. Og en avis, eller for den saks skyld en TV-stasjon, må ikke tviles på. Journalister må heller ikke sette seg selv i en situasjon hvor det internt i redaksjonen kan sås tvil om at en medarbeiders lojalitet ligger i egen redaksjon og ikke i vennekretsen utenfor. En slik tvil oppstår raskt i enhver redaksjon hvor en av journalistene vet og kan mer enn de øvrige, men selv har fraskrevet seg muligheten og plikten til å skrive det. Ikke minst gjelder dette for redaktører, som normalt er mer utsatt enn journalister for ytre påvirkning enten den kommer som følge av vennskap eller av posisjon. Hvis VGs historie om Hege Duckert er korrekt, har hun for det første i nesten to år gått rundt som en levende nyhetssak i sin egen redaksjon, en nyhetssak som hun hadde en sentral rolle i og som dermed forlengst burde vært sprukket i Dagbladet og ikke i VG. For det andre har hun, ved etter eget utsagn å ha overlatt til andre å dekke kongehuset i alminnelighet og kronprinsparet i særdeleshet, sørget for at redaktører og journalister som sannsynligvis har mindre kompetanse på området enn hun har selv, tvinges til å dekke et stoffområde som, særlig for en tabloidavis, er særdeles viktig. Og journalistikk blir sjelden bedre av å slippe den nest beste til i spaltene, mens den som kjenner hele historien, blir sittende musestille.

Kjendisselskap uten Dagbladet.

Hege Duckert trenger heller ikke forundre seg over at flere enn jeg undret seg over at ikke Dagbladet dekket Hege Duckerts egen bryllupsfest, hvor kronprinsparet, som nære venner, naturlig nok var til stede. Jeg er selvsagt ikke sikker, men jeg vil ikke unnlate å nevne at det er lett å mistenke henne for å ha vært kronprinsparets fremskutte talskvinne i Dagbladets redaksjon. Kronprinsparet er ikke overvettes begeistret for en nærgående presse og Dagbladet pleier ellers å være ganske raskt på pletten når et såkalt kjendisselskap er under oppseiling. Men altså ikke denne gang. Ingen mediebedrift har råd til at det sås den minste tvil om redaksjonens rolle i saker som dette. Hege Duckert trenger bare å se på Dagbladets opplagsutvikling for å forstå det.

Journalistisk integritet.

Jeg vil tro mine mulige lesere lurer på om jeg ikke tar denne saken litt for alvorlig. Jeg gjør nok det, hvis saken bare dreide seg om kronprinsparets nye omgangskrets. Denne må de selvsagt få lov å velge etter eget hode. Men saken gjelder et prinsipp viktigere enn som så. Det er den journalistiske integritet det til syvende og sist dreier seg om, et problemkompleks jeg av naturlige grunner kjenner best fra næringslivsjournalistikken. Der har jeg til gjengjeld kjent direkte på kroppen hvor galt det kan gå når redaktører har for tette bånd til næringslivets og politikkens toppledere. For sikkerhets skyld har jeg også opplevd journalister som av samme grunn ikke bare har latt være å skrive selv, men også har unnlatt å fortelle sine kolleger om viktige saker som opplagt burde vært grundig dekket. Ved slike anledninger er det ikke bare den journalistiske oppgave som sviktes, men også lesernes tillit og medienes rolle som den viktigste overvåker av hva som skjer i et stadig mer komplisert samfunn.

Hvor er rørleggeren?

Når så alt dette er sagt, er ikke historien om kronprinsparets trang til å utvide sin vennekrets blottet for komikk. For hva var det som foregikk i kronprinsparets hoder da de - fortsatt med forbehold om at VGs historie er korrekt - allierte seg med Dagbladets kulturredaktør for å utvide den? Var det nye miljøer de ønsket å komme i kontakt med? Var det et forsøk på å komme tettere på det norske folk? Eller var det nye meninger og synspunkter de lette etter? I så fall mangler den nye krets av utvalgte desperat en rørlegger. Kanskje Hege Duckert ikke kjente noen?Ha en god søndag!