JEG ER INNHENTET av et spøkelse fra fortiden. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har gitt TV Vest medhold i at det skal være fritt frem for å sende politisk reklame på TV. TV Vest sendte før valget i 2003 tre reklameinnslag for Rogaland Pensjonistparti. Dermed er samtlige norske rettsinstanser, Høyesterett inklusive, overkjørt. Det er velfortjent.

Spøkelse fra fortiden.

Når jeg bruker ordet spøkelse, er det i første rekke fordi diskusjonen om forbudet er så gammel. I snart 25 år siden forbudet kom i 1984 har synspunktene stått steilt mot hverandre. En annen grunn er at jeg som TV 2-sjef betalte 40000 kroner i bot for å ha sendt en reklamesnutt med Carl I. Hagen som hovedperson.

Boten ble betalt av praktiske grunner og fordi TV Vest allerede hadde varslet å reise sak, men TV 2 sørget samtidig for å hjelpe TV-knøtten på Vestlandet med regningen for å bringe saken frem for Strasbourg-domstolen. Det er en lang og slitsom prosess, og to parallelle prosesser hadde liten hensikt. Så vidt jeg vet, har TV Vest fått ytterligere støtte etter min tid fra TV 2. Nå foreligger omsider dommen uten at argumentene som brukes for og imot har forandret seg av den grunn.

Hovedbegrunnelsen for forbudet for de politiske partiene mot å bruke TV-reklame, er enkel. Politisk reklame virker sterkere på TV enn i avis og andre medier. Derfor er det forbudt. Relevansen i argumentet skal jeg som forhenværende TV-sjef la ligge.

Men la oss et øyeblikk akseptere argumentet som korrekt, gjennomtenkt og fornuftig. Hva betyr det da? Da betyr det at de politiske partiene står fritt i å søle bort sine hardt innsamlede penger på reklame som virker dårlig, eller i det minste dårligere enn på TV, men altså ikke på en plattform som virker godt og gir skikkelig valuta for pengene. Hva er det for slags logikk? Hvis det er ment som et økonomisk håndslag til avisene, ligger det i det minste en tanke bak. Men dessverre er det nok ikke slik det er ment.

Favorisering?

Et annet argument som går igjen i diskusjonen er at en åpning for TV-reklame vil favorisere de store og økonomisk velsituerte partiene i forhold til de små og fattige. Det lyder merkelig. Er det ikke minst like logisk at hvis et politisk parti bare har noen hundre tusen kroner å bruke på reklame, så bør det i det minste gis anledning til bruke pengene der hvor partiet får mest igjen for dem? Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg mener i hvert fall det. I domsbegrunnelsen sies det glassklart at tilgang til å bruke TV-reklame også kan gi små partier en mulighet til å få oppmerksomhet på TV.

Hva så med de «amerikanske tilstandene» som Trond Giske og de øvrige motstanderne av TV-reklame er så redde for? Er redselen begrunnet? Jeg mener nei. Det er ganske spesielt at politikerne i vårt største parti vil opprettholde reklameforbudet med den begrunnelse at norske velgere trenger beskyttelse mot alt det griseri de politiske partiene selv planlegger å sende på skjermen i det øyeblikk forbudet oppheves.

Det er i høyeste grad tvilsomt at de politiske partier vi kjenner her hjemme vil kopiere sine amerikanske kollegers bisarre virkemidler. Det har definitivt ikke skjedd i aviser og ukeblader, som i alle år har kjørt ut partienes budskap uten at verden har gått under av den grunn.

Så hvorfor tror Giske at partiene vil gå av skaftet i det øyeblikk de får adgang til TV? Og selv om de så gjorde? Tror Giske partiene ville hente mer mynt hos velgere ved å kopiere USA enn om de holdt seg innenfor normale, norske anstendighetsgrenser.

Hvis han tror det, er det en trist nedvurdering både av egne politikerkolleger og av norske velgere. For ikke å snakke om norske TV-redaktører, som i likhet med avisredaktører har et totalansvar for alt som sendes og trykkes.

For pengenes skyld?

Av lang erfaring vet jeg at redaktører i kommersielle TV-kanaler ikke har samme moralske status som avisredaktører. Mens en avisredaktør sjelden mistenkes for å skjele til kommersielle hensyn når avgjørelser tas, er det motsatte tilfelle med TV-sjefer.

Et nakenbilde i avis går pent innenfor ytringsfrihetens grenser. Men skulle en ørliten pupp skulle dukke opp på TV-ruten, tas det gjerne som et åpenbart utslag av TV-kanalens ønske om å tjene penger.

Jeg har lært meg til å leve godt med det. Ikke desto mindre iler jeg til med å presisere at jeg ikke lenger har noen syk mor å be for. Og om jeg hadde, ville jeg bedt for andre mødre enn de politiske partier. De politiske partiene har så lite penger å bruke på TV at de rett og slett ikke er noe å slåss om. De ytterst få millionene som kunne tenkes å havne i de kommersielle TV-kanalenes kasser hvis forbudet mot TV-reklame ble opphevet er ikke stort mer enn kanalene feier inn på et par litt romslige Dressmann-kampanjer. Dessuten glemmer de sedvanlige kritikere av kommersielt TV at Dressmann skal selge hver dag hvert år, mens de politiske partier bare skal selge i et par uker hvert fjerde år.

Jeg ser nå bort fra mulig TV-annonsering i forbindelse med kommunevalg. Derfor er det ikke pengene denne saken gjelder. Det er et viktig prinsipp som litt forenklet sier at alle medier skal ha samme behandling. Det som gjelder for avis, gjelder også for TV.

Samme likebehandlingsprinsipp forfektes også av Strasbourg-domstolen, og kjennelser fra Menneskerettsdomstolen står over nasjonal rett i Norge. Derfor var det utfall saken fikk nærmest gitt på forhånd.

Pressekonferanse.

Umiddelbart etter at Strasbourg-dommen ble offentliggjort sist uke, holdt kulturminister Trond Giske en improvisert pressekonferanse i Stortingets vandrehall, hvor han gjorde det klart at dommen sannsynligvis vil bli anket.

Trond Giskes problem er at Menneskerettsdomstolen bygger sin avgjørelse på ytringsfriheten som bærende og altoverskyggende prinsipp. Med andre ord er det ikke de politiske partienes eller TV-selskapenes oppgave å lete frem argumenter for å få lov til å sende politisk reklame på TV. De har ytringsfriheten på sin side og den skal i utgangspunktet ikke begrenses. Det er tvert imot Trond Giske som må overbevise ankeinstansen om at et fortsatt forbud er tvingende nødvendig. Men den sterkt styrkede stilling prinsippet om ytringsfrihet har fått de siste årene, har jeg store problemer med å forstå at han kan finne et eneste ett som slipper gjennom nåløyet.

Men jeg skal dermed ikke insinuere at Trond Giske har unnlatt å tenke gjennom saken før han uttalte at dommen vil bli anket. Det gjør i så fall saken langt verre.

Fortidens saker hører hjemme der.

Ha en god søndag!