HELGE KROGS KOMEDIE Det store vi er i dag lite kjent utenfor pressens vegger. Men journalister imellom nevnes det stadig oftere i forbindelse med nye, alarmerende opplagsfall i de store tabloidene. Særlig er det en dialog mellom to av stykkets journalister, Pedersen og Dahl, som hentes ut av skuffene.

Pedersen: En avis går frem, eller den går tilbake.

Dahl: Eller den står stille.

Pedersen: Nei, den går frem eller den går tilbake. Og en avis som går tilbake, den går bare tilbake. Den er som en stein i det tomme rom, den faller og faller... om den så får den hellige ånd selv til medarbeider – det hjelper ikke. Avisen faller, den faller og faller.

I krisens skygge.

Helge Krog skrev sitt teaterstykke allerede i 1917. I de 90 årene som er gått siden den gang, har avisene mangedoblet opplagstallene. Men unektelig ser det svart ut for mange aviser i finanskrisens slagskygge. Lite hjelper det da at Schibsted-konsernets mektige toppsjef, Kjell Aamot, står på BIs talerstol og hevder at den betalte papiravis vil forsvinne innen 20 år. Særlig i Aftenposten, som i likhet med VG eies av Schibsted, falt uttalelsen i skrinn jord. Det hører til sjeldenhetene at en avis på lederplass går hardt ut mot sin egen eier. Men i går brast tålmodigheten for lederskribenten, som ikke var spesielt imponert over Aamots klarsyn. Men om Aamot mangler klarsyn, har han i det minste skapt takhøyde i det Schibstedske hus.

Fra vondt til verre.

Dessuten har han et poeng som skal tas alvorlig. Hvis ikke papiravisene tar grep om utviklingen, kommer det til å gå fra vondt til verre. Når så det er sagt, er det stort sett bare VG og Dagbladet som er virkelig hardt rammet opplagsmessig. Når også regionsavisene og større distriktsaviser er i trøbbel, skyldes det i første rekke eget kostnadsnivå og annonsebortfall. Landets mange småaviser lever et mer beskyttet liv innenfor sine tette lokalsamfunn.

Uhyggelig tydelig.

Papiravisenes største problem er konkurransen fra deres egne nettaviser. Det ble uhyggelig tydelig etterhvert som finanskrisen utviklet seg. For alle som ønsket å holde seg godt oppdatert, falt avisene totalt igjennom. Tingene skjedde for raskt til at avisdeskene, trykkeriene, transportørene og avisbudene kunne holde følge. Dagen i dag er i så måte illustrerende. Når Kristin Halvorsens nye kraftpakke legges frem, kommer nettavisene til å beherske nyhetsbildet alene. Men det er bare halve bildet.

Folk flest.

Den andre halvdelen er at folk flest likevel kommer til å kaste seg over avisene i morgen for å lese «nyhetene» en gang til før de fordyper seg i analyser og kommentarer. På disse områdene, til tross for at de beste nettavisene har skaffet seg egne sine kommentatorer (nylig også tegnere), hersker fortsatt avisene suverent. Kanskje har nettavisene fortsatt et troverdighetsproblem i forhold til avisene. Det er i så fall bare én av grunnene til at nettavisene og papiravisene fortsatt lever side om side. En annen, kanskje enda viktigere, er at det stort sett er avisene som leverer de virkelig tunge nyhetene (de såkalte gravesakene). Men hvor lenge det vil vare, er et åpent spørsmål. Den dag nettavisene får like store redaksjonelle ressurser som avisene og i tillegg får reparert sitt mulige troverdighetsproblem, kan mye skog bli spart. Men hittil har betalingsmodellene på nettet satt en effektiv stopper for det.

Kampen fortsetter.

I nettavisenes barndom var det åpenbart for alle at nettavisene før eller senere ville begynne å ta betaling for innholdet for å få råd til å øke den redaksjonelle ressursbruken. Det tror ingen lenger. The Wall Street Journal og New York Times, to av de sterkeste merkenavn i den internasjonale avis- og nettflora, prøvde uten suksess. Det viste seg langt enklere å få annonsører til å betale for antall brukere enn å få abonnenter til å betale for innholdet. Andre kjente mediebedrifter har forsøkt det samme, men gitt opp. De få som har klart det, leverer så høyt spesialiserte tjenester at de ikke representerer noen alvorlig trussel for dagsavisene. Dermed fortsetter kampen: Nettet står for hastigheten, papiravisene for troverdighet og de tunge, ressurskrevende egennyheter.

Behagelig samliv.

Lenge var samlivet mellom avis og nett såpass behagelig at mediehusene kunne ri begge hester samtidig. Det er her det nå strammer seg til. Finanskrisen har fratatt avisene store annonseinntekter samtidig som inntektsveksten i nettavisene også er kraftig redusert. De største kostnadsbesparelsene kan naturlig nok gjøres i avisene, og det er i stor grad journalistene som må ta den verste støyten. På et visst punkt i prosessen går kraftig nedbemanning nødvendigvis utover den journalistiske kvaliteten, og dermed svekkes avisenes motstandskraft mot nettet ytterligere. Skulle den økonomiske krisen vi står overfor bli langvarig, kan de problemene avisene i dag sliter med, bli små i sammenligning. Resultatet er knapt til å unngå: Ytterligere kostnadsreduksjoner og enda en omdreining i nettets favør. Eller for å si det mer presist: I journalistikkens disfavør.

Plattform likegyldig.

Mange mediebrukere – og særlig de unge – bryr seg lite om hvilken plattform de henter sin informasjon fra. Nettet er dessuten gratis, mens avisene koster penger, enten de kjøpes i løssalg eller som abonnement. Her ligger en problematikk ikke alle har tatt inn over seg. I overgangen fra brukerbetalt til annonsørbetalt innhold flyttes makten over innholdet gradvis over fra brukerne til annonsørene. Og annonsører gir ikke ved dørene. De vil ha valuta for annonsekronene. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det kommer til å bli vanskeligere å opprettholde journalistisk kvalitet og redaksjonell uavhengighet i en verden hvor det er annonsørene som betaler redaktørenes og journalistenes lønninger, enn det er i en verden hvor brukerne tar halve regningen.

Innpakket i papir.

Som noen vil ha forstått, ligger mitt hjerte trygt innpakket i papir. Men jeg ser at det er fullt mulig å trekke samme konklusjon som Kjell Aamot, og det særlig midt i en finanskrise. Jeg har likevel begrenset tro på den. Avisenes død er blitt spådd så mange ganger at spådommen har mistet sin sprengkraft. Den siste lure tanke er ikke tenkt. Jeg tror det er fullt mulig å finne en driftsmodell som muliggjør et fortsatt liv side om side med nettet og langt utover 20 år.

Ha en god søndag!