Noe av det siste jeg gjorde før jeg forlot Dagens Næringsliv i 1999 var å intervjue Kjell Inge Røkke på Aker Brygge. Han hadde da kommet seg på noenlunde trygt land etter årene i Seattle og etter sin mildest talt turbulente innmarsj i norsk industri, og kunne koste på seg et sjeldent portrettintervju. Midt i samtalen berørte vi hans manglende formelle utdannelse og Røkke leverte da et svar så selvbevisst at det burde vært hengt opp i norske regjeringskontorer til evig skrekk og advarsel. «Jeg har gått på det beste av alle universiteter. University of the Gutter. Rennesteinens universitet.»
Etter de siste ukenes begivenheter kan det neppe være tvil om han må ha fått en god eksamen. For sjelden er noen regjering blitt rotet opp i en suppe så uspiselig som den regjeringen Stoltenberg kaver i nå. Men Jens Stoltenberg har ingenting å klage på. Han har kokt den selv. Eller for å være mer presis: Det er Dag Terje Andersen som har kokt den. Nå er det Sylvia Brustad og Jens Stoltenbergs jobb å ta oppvasken.
Slett av Andersen.
Og oppvask er det blitt uten at noen ser ut til å ha klart for seg hvordan saken kommer til og ende. Det eneste som blir klarere og klarere er at Dag Terje Andersen gjorde en usedvanlig slett jobb da han lot seg lokke med i kollektivet Aker Holding sammen med Røkke og den svenske Wallenberg-sfæren i 2007. Uten engang å diskutere med frittstående rådgivere aksepterte Andersen en løsning som riktignok ga ham 12 prosents indirekte eierskap i Aker Solutions og vetorett i Aker Holding, men hverken styreplass i Aker Solutions eller en tilføyelse i avtalen om at den også skulle omfatte datterselskaper av Aker Solutions.
Wallenbergs forhandlere, som i motsetning til Dag Terje Andersen visste noe om selskapsrett og finans, gjorde det helt annerledes. De sikret seg avtale om på flere tidspunkt å kunne selge sin aksjepost tilbake til Røkke for samme pris som de kjøpte den for pluss en vakker fortjeneste. Derfor kan Wallenberg i dag tvinge Røkke til å kjøpe tilbake aksjene for rundt 160 kroner stykket mens prisen på Oslo Børs ligger rundt 35 kroner. Wallenberg-ene kan nå le hele veien til banken mens regjeringen Stoltenberg og norske skattebetalere blir sittende i klisteret. Det er Dag Terje Andersen fortsatt stolt av.
Grundig advart.
Slik saken nå står, reagerer jeg mot den fordømmelse som pøses utover Røkke både av politikere og presse. Hva mener de Røkke skulle gjort da han med 5,4 milliarder kroner på bordet foran seg forhandlet betingelser med Dag Terje Andersen? Skrevet en avtale som var dårligere enn den hans motparter var villig til å akseptere? I så fall: Dream on! Typisk hadde Røkke så vidt jeg vet prøvd å få Eivind Reiten og Norsk Hydro til å godta en tilsvarende avtale uten å lykkes. Reiten ville eie direkte i Aker Solutions. Derfor gikk Røkke til regjeringen og Dag Terje Andersen, som ble grundig advart mot å inngå partnerskap med Røkke både av Helge Lund og Eivind Reiten. Gjort ble det likevel.
Når så dette er sagt, mener jeg slett ikke at Kjell Inge Røkke oppførte seg spesielt pent mot sine nære venner i Arbeiderpartiet. Ånden i avtalen er definitivt ikke fulgt. Det juridiske innhold, derimot, er en ganske annen sak. Det er det Røkke behendig benytter seg av i dagens situasjon. Med gode juristers hjelp, selvsagt. Å finne gode jurister hører til pensum også på «Rennesteinens Universitet» i Dutch Harbour.
Mye uklart.
Men når det er sagt, reagerer jeg enda sterkere på at Jens Stoltenberg og andre Ap-politikere ser ut til å ville permittere norsk lov i sin kamp mot Kjell Inge Røkke. Regjeringen mener åpenbart at det er Røkkes forbannede plikt å bøye nakken uansett hva jusen sier. Det samme mener like åpenbart en samlet presse, som gjentatte ganger har slått fast at dette er en kamp Røkke ikke kan vinne.
Jeg kjenner ingen jurister i norsk presse som er så dyktige at de har belegg for en slik skråsikkerhet. Normalt prøves den slags saker i rettssystemet. Men det kan ta år, veien til Høyesterett er lang og kronglet, handelen er gjennomført, det er bare betalingen som mangler, og etter hva jeg forstår kan det fortsatt bli tale om et kompromiss, til tross for at saken skal vurderes av internasjonale eksperter. Kompromiss om hva, er uklart. I hvilket selskap er også uklart, men sannsynligvis må det bli i Aker Holding, det eneste selskap i Aker-systemet hvor Staten har styreplass. Det er der Berit Kjøll har sovet i Dag Terje Andersens sted.
Selve handelen blir neppe annullert. Men prisen kan sikkert diskuteres. Selv om Røkke aksepterer å selge til halv pris, får han løftet fremtidige milliardinvesteringer over fra Aker, hvor han eier mye, til Aker Solutions, hvor han eier langt mindre. Uansett: All fornuft tilsier at partene vil komme frem til en løsning hvor ingen kommer ut av historien som den opplagte taper. Dermed er det ikke sagt at Staten har jusen på sin side. Den vil ikke være prøvet for noen rett. Hvis Røkke gir seg uten ytterligere sverdslag, er det knapt for å redde kameratskapet med Ap. Han forstår nok at det er tapt, sannsynligvis for godt. Gir han seg, er det trolig først og fremst fordi han vet hvor tungt det kan bli å drive Aker videre uten et fornuftig forhold til en regjering som ikke bare er indirekte eier, men også lovgiver, regulator og ikke minst: Akers trolig største kunde gjennom sitt omfattende eierskap i hele det norske olje- og gassmiljøet.«Regjeringen mener åpenbart at det er Røkkes forbannede plikt å bøye nakken uansett hva jusen sier»
Den slags smaker det vondt av og gir assosiasjoner til hvordan ting gjøres i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Bare det er et sterkt argument for at staten ikke skal gjøre investeringer som denne en gang til. Argumentet kan være godt å ha med seg etter hvert som stadig nye bedrifter kommer til å lete høyt og lavt etter kapital som kan bringe dem helskinnet gjennom den nedgangsspiralen vi sannsynligvis bare har sett begynnelsen på.
Klammere.
Det eneste gode med Aker-saken er at den vil leve videre som en håndfast garanti for at «fiskeren fra Dutch Harbour» vil bli behandlet på nøyaktig samme måte som «mannen som snur skjortesnippene sine i London». Og etter i lang tid å ha sett forholdet mellom regjeringen og Kjell Inge Røkke bli klammere og klammere, var det tross alt en lettelse å oppleve at leoparden ikke lenger maktet å skjule sine flekker. Kjell Inge Røkke er en god, gammeldags kapitalist. Han bør fortsette med det. Det er ryddigere slik.
Ha en god søndag!
