JEG FERDES OFTE blant økonomer, både norske og utenlandske. Men for en person som er oppriktig glad i Europa, som gjerne bytter ut Manhattans hysteriske lyshav med et dunkelt smug i London eller Hamburg, er det ikke til å bli glad av. For alle høres de ut som om det er opplest og vedtatt at Europas tid er ute. Det er Kina eller USA, sannsynligvis Kina, som skal arve verden. Kina trenger bare litt tid på seg. Europa, derimot, «den haltende giganten», som en amerikansk studie nylig kalte min verdensdel, har ikke en sjanse til å henge med i svingene.

Mon det! Som et resultat av finanskrisen er igjen Europa rikere enn USA, samtidig som Europas BNP (den samlede verdiskapning) nå er like stor som USAs og Chinas tilsammen.

Det er gode grunner til å være skeptisk til skråsikkerhet av enhver type, ikke minst den som går på å sammenligne lands og verdensdelers økonomiske fremtidsmuligheter. Altfor godt husker jeg noen tidligere spådommer, ikke minst dem grunnleggeren av franske L’Express, Jean-Jacques Servan-Schreiber, kom med i sine to berømte bøker, Den amerikanske utfordring fra 1967 og Verdens utfordring fra 1980. Bøkene ble solgt i millioner av eksemplarer over hele verden, og begge hadde som hovedbudskap at Europas tid var ute. I den første boken hevdet forfatteren at USA raskt ville ta knekken på Europa og kjøpe opp restene, i den andre var det Japan som like definitivt ville ta den teknologiske innersvingen både på USA og Europa.

Oppskrytt.

Mildt sagt gikk det ikke helt slik. Europa begynte nettopp i årene mellom de to bøkene å samarbeide effektivt og tett økonomisk, Japans oppskrytte økonomi brakte landet inn en 10-årig stagnasjonsperiode, mens USA fortsatte å beherske den teknologiske fronten.

Det er lett i ettertid å drive ap med forfattere som har bommet med sine spådommer. Men det kan være klokt å ta innover seg at uforutsette ting kan skje, ting som tvinger hele verden til å dele kortene ut på nytt.

Jeg husker ingen som i 70- og 80-årene så for seg Kina og India som de økonomiske vekstmaskiner landene er i dag. Snarere var det de såkalte «dvergene» som fikk oppmerksomhet, deriblant Taiwan, Singapore og Hong Kong. Ikke engang da Mao var borte og Deng Xiaoping hadde overtatt som Kinas leder, skjønte verdens eksperter alvoret i Dengs kjente uttalelse om de «økonomiske soner», kapitalismens første, famlende skritt i Midtens rike: «Det er det samme om katten er hvit eller svart, bare den kan fange mus.»

Heller ikke Berlins fall, Sovjetunionens sammenbrudd og den økonomiske og politiske liberaliseringsprosess som kom i Øst-Europa, klarte verden å forutse før Trabantene kom putrende gjennom Checkpoint Charlie.

Jeg innrømmer gjerne at Europas vei fremover ser betydelig mer ruglet ut etter at EU valgte belgiske Herman Van Rompuy og britiske Catherine Ashton som henholdsvis president og utenriksminister. To middelmådige mus, kaller The Economist dem i sitt siste nummer.

Som mange andre vil jeg gjerne oppleve dagen da Obama ringer Van Rompuy i stedet for direkte til Merkel eller Sarkozy. Men slik er nå engang Europa. Tilsynelatende forent i EU, men likevel splittet og livredd for at noe land eller gruppe skal bli ikledd en tung lederrolle på bekostning av andre.

Maktfaktor.

Men det skal jeg la ligge. Økonomisk er Europa, som på korte tiår er blitt utvidet fra 12 til 27 nasjoner, blitt en maktfaktor det er god grunn til å regne med når en diskusjon om fremtiden står på agendaen. Interessene spriker, nord mot sør og øst mot vest, men Europas nære fortid tatt i betraktning, har verdensdelen aldri vært så samlet og enig som nå. Europa kom bedre gjennom finanskrisen enn USA, arbeidsløsheten er lavere, den økonomiske veksten kommer raskere tilbake enn i USA og det er Europas syn på de fremtidige reguleringer av finansmarkedene som er i ferd med å danne skole. Samtidig er Europas folketall snart 200 millioner større enn USAs, den samlede eksport er større, og den samlede import er større. Alle disse faktorene teller med når fremtidsmulighetene skal listes opp. Militært er heller ikke Europa til å komme forbi.

Når så dette er sagt, er det ikke til å komme forbi at det er USA som med god margin leder det teknologiske kappløpet i verden, både i antall forskere, i hvor mye penger som brukes på forskning og i de resultater som leveres. På viktige områder, ikke minst prestisjemessig, som i dataindustrien, i nanoteknologien og i forsvarsindustrien, er det USA som gjelder. USAs posisjon som verdens desidert ledende makt, både økonomisk og militært, er ubestridelig. Men det er et langt skritt derfra til å tro at G2, den ferske alliansen mellom Kina og USA som ble skapt under finanskrisen, vil bli stående uten å bli utfordret.

Et G3, hvori EU er opptatt, er et alternativ som luftes friskt blant franske og tyske økonomer som en fremtidig mulighet. Hva Russland ville si til en slik utvidelse, om aldri så uformell, er en ganske annen sak. India, med sitt enorme folketall og all sin ferske økonomiske makt i ryggen, vil sikkert også mene noe om det.

Usikkerheten.

Mange analytikere, økonomer og politikere har som Servan-Schreiber brent seg på å tro at alt skal fortsette i den retning utviklingen til enhver tid synes å peke. Usikkerheten nå er størst for Kinas vedkommende. I ly av den stålkontroll Kinas ledere synes å ha over befolkningen, putrer misnøyen i mange former under jordskorpen.

Sterkest kom dette til syne under Kinas gigantiske jubileumsfeiring tidligere i høst, da landets ledere viste at de var redde for sitt eget folk. Derfor holdt de bastant folk flest utenfor, til dels også innelåst, mens feiringen pågikk og militærkolonnene marsjerte.

Samtidig som Kina er blitt verdens største bilprodusent og selv under dagens finanskrise leverer en økonomisk vekst rundt 10 prosent, har fortsatt flere hundre millioner kinesere knapt råd til en sykkel. Det er nesten for godt til å være sant at Kina på noen korte tiår skal makte det Europa brukte to århundrer på.

Men Kina er ikke Europa. Det skal heller ikke utelukkes at underet skjer. Derfor er det trist at ikke Europa, første gang i historien vår skamslåtte verdensdel klarte å samle seg om å velge et felles lederskap for hele Europa, endte opp med et resultat som i beste fall kan kalles et kompromiss sammensatt av andre kompromisser. Det er ikke mindre trist at vi kanskje går glipp av den muligheten som foreligger til å sette Europas tydelige preg på verdens videre økonomiske utvikling.

Men det kan selvsagt også gå bedre enn det ser ut til. Verden trodde ikke på Harry S. Truman eller Ronald Reagan heller.

Ha en god søndag!