Det er et vakkert bilde som tegnes av 2010. Boligprisene kommer til å stige. Oslo Børs skal videre opp, arbeidsløsheten kommer til å øke, men økningen blir beskjeden og rentene vil holde seg lave gjennom hele året. Som om ikke dette var velsignelse stor nok, stiger prisen på de foraktede råvarene Norge produserer samtidig som optimistene kan se ut til å få rett i at oljeprisen minst kommer til å holde seg på dagens nivå. Og for å gjøre maleriet komplett: Statens pensjonsfond (Utland), pengebingen de fleste av oss fortsatt kaller Oljefondet, er på god vei mot 3000 milliarder kroner.

Skrikende kontrast.

Kontrasten til situasjonen i resten av verden er skrikende. Arbeidsløsheten i USA svinger rundt 10 prosent, mens EU, inklusive Storbritannia, bare ligger en snau prosent lavere. Knapt noe land, Australia unntatt, tør tenke tanken på å øke rentene. Bekymringene for hva som vil skje når de offentlige stimuleringspakker nødvendigvis må trappes ned, er til å ta og føle på. Økonomisk vekst er i de fleste land et fremmedord, bankene sliter og eiendomsprisene holder seg deprimerende lave.

De store unntakene er India og Kina, hvor økonomien vokser så det knaker. Det er knapt for mye sagt at verdens økonomiske helsetilstand hviler i de to gigantenes hender, og at klodens økonomiske tyngdepunkt har forskjøvet seg kraftig østover siden finanskrisen brøt ut. Det vekker oppmerksomhet i Vesten når kjente, vestlige merkevarer kjøpes opp av indiske og kinesiske selskaper, senest de to svenske bilmerkene, SAAB og Volvo.

Men vel så viktige ting skjer i det stille, særlig på råvaresiden. Kinas tilstedeværelse merkes overalt, og kanskje sterkest i utviklingslandene. Det får bare ikke samme pressedekning i vest som når Jaguar og Volvo flytter på seg.

Skinnet kan bedra.

I all denne elendigheten skinner Norge som en nokså ensom sol. Men skinnet kan, bokstavelig talt, bedra. De to norske økonomiavisene, Dagens Næringsliv og Finansavisen, har i sine juleaviser satt sammen hvert sitt panel for å finne ut av hvordan utviklingen blir fremover. Finansavisen velger det korte tidsbildet, Dagens Næringsliv det lange. I Finansavisen snakker meglerne. De er som vanlig optimister og konsentrerer seg naturlig nok om børsutviklingen: Børsen skal opp, uenigheten begrenser seg stort sett til hvor sterk oppgangen blir.

I Dagens Næringsliv er det investorene som har ordet, og her er tonen en annen. Det mest oppsiktsvekkende er hvor liten motstand Jens Ulltveit-Moe får når han med bred penn fastslår at eksportindustrien i Norge er under avvikling og ikke kommer til å overleve. Bare presidenten i Norges Rederiforening, Elisabeth Grieg, prøver seg med et nokså matt forsvar, men gir Ulltveit-Moe siste ord: Eksportindustrien er avblåst!

I norske ører kan Ulltveit-Moes konklusjon, hvis den stemmer, oppfattes som noe av en dødsdom over norsk næringsliv. Vi er tross alt oppdratt til å tro at industrien er det viktigste vi har. Men slik er det ikke lenger. Selv ikke ordet «eksport» er like hellig som tidligere, den gang vi trengte utenlandsk valuta for å finansiere importen. Det problemet tar olje og gass seg nå av.

Viktig nok.

Men for norske arbeidsplasser er fortsatt industrien viktig nok. Og for Distrikts-Norge, selvsagt, hvor store deler av eksportindustrien befinner seg. Steder som Lista og Svelgen kan vanskelig klare seg uten. Og det finnes mange slike steder. Det verste er likevel er at teknologien som regel forsvinner sammen med bedriftene. Tidligere Norsk Hydro-sjef, Eivind Reiten, uttalte for få år siden at det ikke finnes noen fornuftig grunn til å investere i aluminiumsindustri i Norge. Hydro har da også trukket konsekvensen av det og kjørte bare for noen uker siden i gang verdens mest effektive produksjonsverk i Qatar med teknologi og ekspertise som i stor grad er utviklet i Norge. Kunne noen tenke seg denne teknologien uten de lange, norske aluminiumstradisjoner? Jeg tviler på det. Med tiden er det sannsynlig at Hydros norske alu-bedrifter følger etter ut av Norge.

Alarmerende.

Samme logikken gjelder selvsagt også for annen type industri, ikke minst skipsverftene. På nesten alle områder lever teknologi og produksjon av hverandre. Uten oljen, heller ingen avansert leverandørindustri. For Norsk Hydros aksjonærer er det prinsipielt revnende likegyldig hvor produksjonen ligger. Inntektene vil fortsette å komme, kanskje i sterkere grad enn da produksjonen lå i Norge. Men for norsk teknologiutvikling i full bredde, er dagens virkelighet alarmerende. Tjenesteytende sektor er vel og bra, en voksende offentlig sektor kan vi også leve med. Men et Norge som grovt sett lever av olje, hjemmeindustri, tjenesteytende privat sektor, en ustyrlig offentlig sektor samt noen islett av havbruk og byggeindustri, blir et annet land enn det vi kjenner.

Ingen ulykke.

Det er nødvendigvis ingen ulykke. Store deler av industriavviklingen ble startet allerede i 70-årene. Den var nødvendig for å rydde plass til oljen, det skjedde uten dramatikk, og jeg hører ingen som savner den. Forskjellen heretter kan bli at mens 70-årenes avviklingsprosess ga plass til ny industri og ny teknologi i Norge, vil fremtidens industriutvikling skje i utlandet. REC bygger sin nye ny sol-produksjon i Singapore, Ulltveit-Moe i Canada. Sam Eyde-arven YARA ser også for seg en sterkere satsing utenfor Norge og nærmere de store gjødsel-markedene.

Trøsten i dette bildet får være at tunge strukturendringer skjer over tid. Nesten umerkelig for den som ikke er opphengt i tall og statistikk. 2010, derimot, kommer om fire dager. Til tross for en prisvekst på over 60 prosent hittil i år, skal Oslo Børs opp nye 20-25 prosent, eiendomsmarkedet skal opp 5-10 prosent og arbeidsløsheten vil ifølge DnB Markets nå toppen i 2011 på håndterbare 4 prosent. Skåret i gleden er at det lange sykefraværet er ute av kontroll, og at det er LO som styrer Regjeringen i denne saken. Det er bare å håpe at Jens Stoltenbergs valg av Sigbjørn Johnsen som finansminister betyr et definitivt brudd med Regjeringens uvilje mot å gjøre det alle vet må gjøres.

Til tross for optimismen blir jeg alltid betenkt når enigheten er stor. Når mange tenker det samme, betyr det ofte at ingen har tenkt. Avisen The Independent brukte i sin tid en marsjerende saueflokk som eksempel på den kompakte konsensus. Alle marsjerte samme vei. For meg gjør ikke det saken bedre. Knut Hamsuns roman om drømmeren August fikk en brå slutt. August sto på stupkanten da saueflokken kom. Og som Hamsun sier det: Et hav av sau ble sjømannens grav.

Ha et godt nytt år!