Bønder sine økser bryner

Les også: Her er det vanskeligst å komme inn

DET ER IKKE OFTE avisen Nationen overrasker meg. Det var ikke desto mindre Nationen som prisverdig nok nylig kunne fortelle at flyttingen av Norges Veterinærhøgskole fra det urbane Adamstuen i Oslo til Ås (38 kilometer utenfor Oslo) kommer til å koste en milliard kroner mer enn beregnet da Regjeringen besluttet flyttingen i 2008.

Ikke nok med det. Nationen antyder til og med i klare ordelag at sluttregningen kan komme til å ligge enda en milliard høyere. I så fall er prisen omtrent fordoblet i forhold til det opprinnelige anslaget på 2,3 milliarder. Men pytt. Flyttingen lar seg uansett ikke stoppe. Det er investert for mye prestisje i saken til at det kan skje. Ikke minst i Senterpartiet.

Plassproblemer

Da spørsmålet om flyttingen første gang dukket opp i mediene, var enigheten om at Norges Veterinærhøgskole måtte få løst sine plass- og bygningsmessige problemer bred i alle interesserte miljøer. Spørsmålet var bare hvordan. Veterinærmedisinerne ønsket å slutte seg opp til Universitetet i Oslo mens landbruksfronten med støtte av Sp ville slå Veterinærhøgskolen sammen med den gamle landbrukshøyskolen og senterpartibastionen på Ås, nå kalt UMB, Universitet for Miljø- og Biovitenskap.

Begge sider argumenterte sterkt for sin sak, og jeg skal vokte meg for å mene noe om hvem som hadde rett. Det er jeg ikke kompetent til, og det er heller ikke så interessant. Men fagmiljøet på Ås Veterinærhøyskolen var ikke i tvil, og økonomisk var saken også klar nok: Å bli i Oslo ble beregnet til 1,1 milliard kroner mens det altså ville koste 2,3 milliarder å flytte til Ås. Dette tallet kan altså nå vil bli dobbelt så stort. Hvorvidt Oslo-alternativet også ville bli dyrere enn først beregnet, har så vidt jeg vet ennå ingen regnet på.

Til slutt var det uansett Sp som trakk det lengste strå i regjeringen. For dem var saken viktig til tross for at de rene landbruksfagene etter hvert har mistet mye av sin tradisjonelle tyngde i vitenskapelige miljøer.

Politisk bein

Norsk Rødt Fe er på vei ned. Nå er det pudler og engelsksettere, oppdrettslaks, biovitenskap og miljø som gjelder i det moderne Norge. Ifølge de fleste fagfolk står her Universitetet i Oslo sterkest. I tillegg manglet Ås byggegrunn, og dyrket mark skulle typisk nok ikke røres. Gamle bygninger måtte derfor rives for å skaffe veterinærene plass. Men Sp trengte et politisk bein og fikk det. Folk flest, virket det som, interesserte seg ikke for saken i det hele tatt. Det er som regel slik når begge lokaliteter ligger i eller i nærheten av hovedstaden.

Dermed føyer også saken seg inn i en lang politisk tradisjon i norsk historie i årene etter krigen. Når store saker skal avgjøres, er det altfor ofte vikarierende argumenter som legges til grunn for beslutningen, og ikke faglige og økonomiske. Ikke minst gjelder dette Arbeiderpartiet. Vikarierende argumenter løper som en rød tråd gjennom partiets historie helt siden Jernverket ble bygget i Mo i Rana, en bedrift som med få unntaksår tapte penger gjennom hele sin levetid og til slutt ble nedlagt i 1988.

Beslutningen om å bygge det ble tatt allerede i 1946. Den gang sto kommunistene sterkt i Norge og truet med å bli en alvorlig konkurrent til Ap. Arbeidsløsheten i Nord-Norge var stor, og den såkalte jernsaken måtte løses. Jernsaken var en diffus affære, som for en stor del dreiet seg om nasjonal prestisje. Med byggingen av Jernverket slo Ap tre fluer med ett smekk. Det eneste som manglet, var en skikkelig økonomisk kalkyle.

Tilbakefall

Etter en lang rekke med feilsatsinger på statlig forretningsvirksomhet trodde flere enn meg at Ap hadde fått nok. Men i slutten av 70-årene ble det besluttet å hjelpe Sydvaranger med bedriftens avsetningsproblemer samtidig som Staten sikret salget av norsk gass. Derfor ble pelletverket i Emden i Tyskland bygget. Det kom aldri i kommersiell drift, men ble tvert imot avviklet og solgt til India av Kåre Willochs regjering i 1984. Igjen et sett med vikarierende argumenter på de økonomiske og kommersielle vurderingers bekostning.

Men tilsynelatende hadde sosialdemokratene nå lært leksen sin. Det skulle gå tiår før noen Ap-regjering lot seg bringe ut av den smale sti på forretningsmessige eller økonomiske områder. Enkelte tilbakefall, javel, som den famøse innmarsjen i Aker Solutions og regjeringens oppførsel overfor Norsk Hydro og Eivind Reiten, men i grove trekk har partiet oppført seg mønstergyldig siden og latt faglige vurderinger og økonomiske hensyn få førsterangen i slike beslutninger. Selv i Union-saken, der Jens Stoltenberg gikk hardt ut mot nedleggelsen midt under valgkampen, rørte han ikke en finger for å støtte bedriften da han var kommet til makten noen få måneder senere.

Stoltenberg skal ha ros for å ha vært den som har stått i spissen for den pragmatismen som hersker i Ap, en pragmatisme som et lite stykke på vei også har spredd seg til regjeringen som kollegium. Når så dette er sagt, iler jeg til med å presisere at den konservative fløyen i norsk politikk også har sine vikarierende svin på skogen i saker som dette.

Mer enn fornuft

Jeg er ikke spesielt naiv når det gjelder politikk. Jeg har også forståelse for at det enkelte ganger kan være viktigere å holde en regjering ved makten enn å gjøre det som er faglig og økonomisk fornuftig. Politikk er tross alt mer enn fornuft, som en kyniker av en venn jevnlig forteller meg. Det jeg likevel stusser over, ikke for første gang, er hvorfor Sp så lett får sin vilje gjennom, mens SV, Aps andre regjeringspartnere tildeles den ene nesestyver etter den andre i saker som normalt oppegående personer finner langt viktigere enn i hvilket universitetsmiljø dyrlegene og biologene skal holde til.

Kan det være fordi Liv Signe Navarsete har gått på zen-kurs?

Ha en god søndag!