Europas vakreste slaktehus

Det hender jeg blir spurt om hvordan jeg får idéen til en søndagsepistel. Jeg svarer som regel litt i hytt og vær. Denne gang får jeg være litt presis. For da jeg så den gamle damen på tysk TV, tenkte jeg automatisk på en annen gammel dame jeg tilfeldigvis møtte i London, på mitt første og eneste besøk i Dresden og dessuten på Bomber-Harris, Winston Churchill og et mystisk, romantisk bilde av J. C. Dahl. En idé til en søndagsepistel dukker rett og slett opp når en dagsaktuell, gjerne dramatisk begivenhet på en hjernes uutgrunnelige vis kobles opp mot noe jeg har opplevd, noe jeg har lest, noe jeg mener noe om eller noe som med eller uten god grunn ganske enkelt interesserer meg.
Så altså: Det er Dresden denne gang. Dresden fordi vannstanden i Elben har passert rekorden fra 1845 og fordi en gammel tysk dame minnet meg på en jevnaldrende engelsk, som jeg for noen år siden prøvde å hjelpe like ved kirken St.Clements the Danes i London, temmelig nøyaktig der hvor The Strand slutter og avisgaten Fleet Street begynner. Jeg hadde lagt turen til St.Clements the Danes for å se en kraftig omdiskutert statue av Anthony Harris, mannen som var sjef for Bomber Command under siste verdenskrig og altså mannen som ødela Dresden, muligens Europas vakreste by. "Jeg finner ingen grunn til å gå i detaljer. Det får klare seg å nevne at 83000 hus, deriblant Dresdens verdenskjente barokk-fasade mot Elben, ble total-rasert i løpet av tre dager og netter"Den gamle sto der med en puslete blomsterbukett og så et øyeblikk ut til å skulle falle om. Men hjelp trengte hun ikke, viste det seg. Hun hadde bare bøyd seg for å gråte en skvett. Hun hadde kommet for å legge blomster foran Bomber-Harris fordi hennes mann var blitt skutt ned i bombefly over Hamburg i krigens siste dager. I mange tiår som enke hadde hun dyrket sin manns minne. Han døde som helt, mente hun. Nå ble Bomber-Harris og alt som hadde med Bomber Command å gjøre systematisk spottet i aviser over halve Europa. Og ganske riktig: Da dronning Elizabeth II besøkte Dresden i 1993, ble hun skarpt kritisert i både tyske og britiske aviser for å ha avduket nettopp den statue den gamle nå ville forsyne med blomster. I Dresden var dronningen blitt møtt med råtne tomater.
Det var klokken 22.15 den 13. februar 1945 de første av 650000 sprengbomber og 200000 brannbomber begynte å falle over Dresden. På det tidspunkt var krigen tapt for tyskerne. Konevs og Sjukovs russiske arméer var i lyntempo på vei mot Berlin mens amerikanerne presset på fra vest. Idéen sies å være Churchills. Han mente det var nødvendig å lette russernes fremrykning ved å bombe Dresden, en by som lå så langt øst at den nesten ikke hadde luftforsvar og stort sett var uten militær betydning. Det er dette siste som har utløst kritikken mot bombingen.
Bombingen av Hamburg og industribyene i Ruhr-området snakker ingen om og den like grunnløse, tyske bombingen av Coventry i England later også til å være gjemt i historiens tåke. Churchill ga jobben til Harris, som utførte den til punkt og prikke. Det første angrepet ble gjort av 244 britiske Lancastere, som nesten omgående utløste en ildstorm i den forsvarsløse, skjønne, 750 år gamle byen. Men angrepet var bare begynnelsen. Mens redningsmannskapene kjempet for livet mot flammene, kom klokken 01.30 samme natt en ny og dobbelt så stor flybølge inn over byen for å slippe sin drepende last. Og dagene etter, den 14. og 15. februar, sendte amerikanerne to bølger på til sammen 521 B17 bombefly inn fra vest for å fullføre jobben.
Da angrepene begynte, bodde det 630000 mennesker i Dresden. I tillegg kom rundt 600000 flyktninger som de fremrykkende russiske arméer hadde drevet foran seg. Derfor vet ingen sikkert hvor mange mennesker som døde, men de fleste historikere samler seg nå rundt tallet 100000, langt flere enn i Hiroshima, som vanligvis brukes som krigens verste skrekkbilde. Noen døde av eksplosjonene, noen fordi husene falt ned over dem, men de fleste døde rett og slett av varmen fra ildstormen og av mangel på surstoff. I ukene etter tragedien ble tusenvis av ofre hentet ut fra bygninger og kjellere, døde, men uten en skramme. De var rett og slett blitt kvalt fordi alt tilgjengelig surstoff gikk med til å fore de rasende flammene.Jeg finner ingen grunn til å gå i detaljer. Det får klare seg å nevne at 83000 hus, deriblant Dresdens verdenskjente barokk-fasade mot Elben ble total-rasert i løpet av tre dager og netter. Kanskje ikke å undres over at Kurt Vonnegut, den amerikanske forfatteren av boken "Slaughterhouse Five", bruker bombingen av Dresden som beskt eksempel på hvor onde menneskene kan være mot menneskene. Og Vonnegut visste hva han snakket om. Som tysk krigsfange overlevde han selv bombingen av Dresden i en bygning som serverte ham bokens tittel på et fat, nemlig Schlachthof Fünf, eller på godt norsk, slaktehus nr. fem. "Et av de mest kjente malerier av Dresdens gamle skyline er malt av J. C. Dahl. Bildet viser Frauenkirches mektige profil i mystisk månelys"
Selv har jeg bare vært i Dresden en eneste gang, i 1990, like etter at kommunismen hadde brutt sammen i Øst-Tyskland. Det meste av Dresdens gamle sentrum var da fylt med heslige, kommunistiske betong-klosser. Men den vakre Frauenkirche hadde kommunist-regimet av ideologiske grunner ikke rørt. Den lå fortsatt som den var blitt liggende etter at ildstormen hadde stilnet 45 år tidligere. Nå er den omsider under gjenoppbygging og en av ildsjelene bak arbeidet er engelskmannen Jeffrey Chapman. Chapman er gammel nå. Men som ung mann satt han i en firemotors Lancaster, utsendt av Bomber-Harris, for å øse død over den by han nå vil gjenoppbygge.Frauenkirche har forresten en norsk tilknytning. Et av de mest kjente malerier av Dresdens gamle skyline er malt av J. C. Dahl. Bildet viser Frauenkirches mektige profil i mystisk månelys. J. C. Dahl bodde i Dresden som professor i store deler av sitt liv.
Britene og amerikanerne var ikke spesielt stolte over ødeleggelsen av Dresden etter krigen. I mange år forsøkte faktisk amerikanerne både å glemme og gjemme katastrofen så godt de kunne. Og i England skrev Winston Churchill et brev til Bomber-Harris hvor han i ganske klare ordelag prøver å vri seg unna ansvaret for tragedien. Men Harris ville ikke finne seg i det, og Churchill måtte til slutt trekke brevet tilbake. Og fremdeles står han på sin pidestall foran St.Clements the Danes i London, hvor jeg stadig ser at folk har lagt blomster. Jeg lurer hver gang jeg går forbi på om den gamle damen med tårene fortsatt lever.Apropos tårer. Jeg tror ingen har beskrevet det som skjedde i Dresden så knapt og presist som tyskeren Gerhard Hauptmann: Den som har glemt å gråte, kan lære det på ny i Dresden.Ha en god søndag!