Påskemorgen for norsk oljebransje

Les også:

For en teknologioptimist som meg var det en fornøyelse å være til stede på det storslagne 150-årsjubileet for rederiet Wilhelm Wilhelmsen i Operaen sent fredag kveld. Jubileet samlet de fleste av kongerikets rike og mektige (inklusive kongen og dronningen). Men i pausene, og det er i pausene temperaturen måles best, var det ikke det hederskronede, gamle rederiet som rådet grunnen alene.

Det store samtaleemnet var tvert imot det faktum at den norske oljealderen er forlenget på ubestemt tid etter oljefunnene på Avaldsnes og Aldous Sør i Nordsjøen.

Nytt kart

I kriker og kroker samlet små grupper seg til samtaler og for et godt trenet øre var det lett å oppfatte hva samtalene dreide seg om: Oljen og den ferske situasjon en rekke bransjer plutselig er havnet i.

En typisk bemerkning fra en kjent finansmann, som en diskret person som meg vil unnlate å nevne ved navn, summerte opp stemningen perfekt: «Faen! Vi må tegne kartet på nytt!»

Det må han nok, finansmannen. Og mange med ham. For inntil de nye funnene, Skrugard langt i nord og de nye vest for Stavanger, Avaldsnes og Aldous Sør, var det nesten opplest og vedtatt i oljemiljøet at der knapt var nye funn å gjøre i sveitserosten Nordsjøen. Oppmerksomheten var i stedet vendt mot de kalde og forblåste nordområdene, hvor Skrugard ble funnet, og østover mot delelinjen mellom Norge og Russland. Bare de største optimistene trodde nye funn av betydning kunne gjøres i «gamle» Nordsjøen.

Svensk oljeselskap

Med ett slag har et nesten ukjent, børsnotert svensk oljeselskap, Lundin (familienavnet til selskapets største eier), gjort de store oljeselskapenes tidligere forsøk til skamme. Esso ville ikke engang prøve, Elf bommet med noen meter og vårt eget Statoil gav oppgitt feltet tilbake til staten. Ny teknologi fikk riktignok Statoil til å melde seg på nok engang.

Det var Statoil som fant Aldous, og statsselskapet er stor eier i begge funnene mens Lundin sitter på 40 prosent i Avaldnes og 10 prosent i Aldous. De to feltene er forbundet med hverandre, de er lette å utvinne, utvinningsgraden er 70 prosent mot 50 prosent på de fleste andre felt i Nordsjøen. I tillegg er transporten av oljen billig takket være det allerede eksisterende nett av oljerør i Nordsjøen.

En riktig gullpakke er det Lundin har funnet og nye boringer kan raskt komme til å øke innholdet i de samlede funnene til rundt 2000 millioner fat, hvilket gjør det til norgeshistoriens tredje største etter Statfjord og Ekofisk. Feltet kan operere lønnsomt helt ned til en oljepris på 40 dollar pr. fat.

Ikke rart det ble skålt friskt på Operaen fredag. De fleste later for lengst til å ha glemt at oljeprisen for temmelig nøyaktig 10 år siden lå rundt 20 dollar pr. fat. Men knapt noen tror vi noen gang vil oppleve en oljepris under 50 dollar pr. fat, så den bekymringen skal jeg i denne omgang la ligge.

Et ekstra statsbudsjett

Det viktigste med de nye funnene er kanskje ikke at staten trolig kan innkassere et helt statsbudsjett ekstra i skatter fordelt over de kritiske årene hvor den beryktede eldrebølgen ruller inn for alvor. Minst like viktig er det at funnet klart bærer bud om at Nordsjøen rommer mer olje i områder med tilsvarende grunnforhold som på Avaldsnes/Aldous.

Sannsynligvis åpner derfor funnet for en bølge av nye boringer i områder som tidligere er oversett eller gitt opp. Den nye teknologien, både når det gjelder leting og produksjon, har lagt på seg 40 års kvalitet, erfaring og kompetanse siden Philips fant Ekofisk i julehelgen 1969/70. De samme bedriftene som boret tørre hull i 70- og 80-årene, kan med den nye teknologiens hjelp komme til et ganske annet resultat denne gang.

Det kan bli et Klondyke for hele norsk oljebransje i årene fremover i stedet for den solnedgang så mange pessimister, ikke minst de alltid svartsynte makroøkonomene, har sett for seg og lagt inn i sine dystre prognoser. Det kan gå mot påskemorgen for norsk oljebransje. Gjenoppstandelsens tid.

Ros til myndighetene

Når så dette er sagt, er det god grunn til å rose Stoltenberg-regimet for i god tid har rullet ut teppet for mer leting og generelt for en raskere utvikling av norske oljefunn enn opprinnelig tenkt.

Og når jeg først roser det offentlige establishment – det skjer ikke ofte – er det rimelig grunn til også å gi en smule honnør til Oljedirektoratet. Hvem jeg enn snakker med i oljebransjen, roser bransjen den behandling Oljedirektoratet gir dem. Det samme uttalte også Lundins representanter på presentasjonen av funnet på Avaldsnes sist uke.

Dommedag utsatt - igjen

Når vel de fleste er glad for at dommedag for oljebransjen er utsatt igjen, er det verd å repetere hvor stor den utvidede norske oljebransje faktisk er. Det er ikke bare fordi den står for godt over 20 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt, men også fordi den representerer viktige arbeidsplasser. Ifølge Norges Rederiforbund, som forsøker å holde styr på slikt, henter rundt 200000 personer sitt levebrød fra bransjen.

Her er det riktignok blitt bedrevet gresk statistikk ved at ellers hederlige folk i Rederiforbundet har tatt med alt fra kartlegging, leting og produksjon til bygging av skip og anlegg samt alle tjenesteytelser til oljeindustrien i vid forstand.

Erfaringsmessing når det gjelder slike beregninger, er det lurt å ta høyde for at mange er tellet både en og to ganger, men tallet viser uansett hvor viktig industrien er blitt for Norge.

Det hører med i dette bildet at norsk oljeteknologi er blitt verdensledende på en rekke områder og at teknologindustrien i bred forstand vil ha en levetid som langt overstiger den tid vi fortsatt har olje å hente i norske farvann.

Men med de perspektiver som Avaldsnes/Aldous-funnene åpner, er det kanskje i tidligste laget – selv for oss nordmenn, som aldri lar en god bekymring løpe fra oss – å begynne å bekymre oss for den.

Ha en god helg!