POETEN TRIZTAN VINDTORN er nå borte. Jeg kjente ham ikke godt, men de gangene jeg møtte ham var jeg dypt imponert over hans utstråling. Han var stor på mange måter, med svær løvemanke og gikk i rare, fargede telt som han sydde selv. Favoritten min var en diger dress laget av ekte, hårete kuskinn, med store brune og hvite prikker på. Der, tenkte jeg, går en mann som ikke bryr seg ikke om hva omverdenen måtte synes. Sikkert litt eksentrisk er han også...

Og det får meg til å tenke: Hva er blitt av alle eksentrikerne? Jeg kommer ikke på et godt eksempel på en ekte levende norsk eksentriker uansett hvor mye jeg kverner. Hvor i all verden er de? Jeg kan ikke tro at mennesker er blitt mindre rare, men vi bor nå i et samfunn hvor det å være normal er blitt en dyd. Er det grunnen til at eksentrikerne er borte; er de blitt tråkket under, som gnister i en tørr gresseng?

Litt gærne.

Jeg kommer på plenty av folk som vil gjerne bli oppfattet som eksentriske, litt gærne, men de virker for mediekyndige. Ekte eksentrikere er ikke klar over hvor unormale de er. Det er en vesentlig forskjell mellom en original, en eksentriker og en som er regelrett gal, men grensen er vrien å definere. Ordet eksentrisk kommer fra latin og betyr at noe ligger ut fra senteret: Som et hjul med akselen på feil sted, det ruller veldig skjevt.

Lars Kristian Gulbrandsen er også borte, den 70 år gamle kunstneren fra Hidra som kledde seg i rosa og var sikker på at han egentlig var en jente på 17 som het Tatjana. Men en eksentriker trenger heller ikke å være en artist, det er mange som har skjøtet vanlige jobber, men så absolutt ikke er normale i sin oppførsel.

Advokat Hermansen var et kroneksempel. Oslos hoffeksentriker er borte forlengst, han som kledde seg ut som en general, en beduin, en cowboy, en keiser og mye annet rart og avfyrte en pistol i taket på Theatercaféen. Han holdt det gående i flere tiår og var en akseptert, til og med kjærkommen del av hovedstadens gateliv.

Kompromissløse.

Thorleif Hallén, som drev Halléngården på Grünerløkka, er også borte, og hans konfeksjonsbutikk råtner nå på rot. Han blir husket som meget sær, så absolutt en eksentriker. En kunde måtte ha nerver av stål for å handle hos ham:

–De kan ikke forvente at denne kjolen skal passe deg, frue, når formen din har forfalt slik.

Kunne han finne på å si. Og her tror jeg noe av løsningen ligger på hvorfor eksentrikerne er borte: De var kompromissløse. Man måtte simpelthen forholde seg til deres nykker og særegenheter. Det var kanskje ikke alltid like hyggelig, men det beriket livet vårt, det er klart. I dag kan vi handle elektronisk eller rett fra stativet, uten å måtte snakke med et levende menneske. Vi har mistet en sentral del av våre sosiale ferdigheter: Nå kan vi unngå klamme situasjoner bare ved å velge fra en annen hylle, bytte kanal eller sette mobilsamtalen på vent.

Det er ikke slik at alt var bedre før. Så enkelt er det ikke. Vi har et mer rettferdig, snillere, gjennomsiktig samfunn en noensinne. Men det kan også virke kjøligere, mer forutsigbart og sjelløst til tider.

Som advokat Hermansen sa en gang:

«Det er ikke i klærne jeg har min force – styrken ligger i sjelen og fysikken. Mange tror at sjelen ikke finnes, men det skal jeg si deg – uten sjel er du bare et skjelett.»

Våre eksentrikere er borte. Jeg savner dem fælt.