Når villdyret våkner

EN LYSKASTER. Jostein Gaarders kronikk "Guds utvalgte folk" har virket som en nifs og ubarmhjertig lyskaster over norsk offentlighet og debattklima. En filosof, som tidligere har presentert Jürgen Habermas og hans begrep om den herredømmefri dialog, ber Gaarder holde kjeft. Angivelige venner av Gaarder sto frem i VG etter at han selv hadde beklaget at han ikke hadde skjelnet tilstrekkelig klart mellom religion og den politiske bruken av religionen, og anklaget ham for nettopp det.

Ekstra troskapsløfte.

Mistolkingen reserveres ikke for Gaarders tekst. "Man merker seg også at mens norske muslimer kommanderes til å stå skolerett og sverge troskap til norskheten når grusomheter begås i Allahs navn, utsettes norske jøder aldri for lignende ydmykelser," skrev professor Thomas Hylland Eriksen. "På grunn av Israel visker Hylland Eriksen ut min eneste nasjonalitet, nemlig den norske," svarer journalist Mona Levin. "Hvilken annen norsk borger avkreves i denne forbindelse troskap til landet?" Hylland Eriksen hadde svart på det. Og det kan jo tenkes at hverken muslimer eller jøder skal avkreves ekstra troskapsløfte."Vi har ingen av oss valgt vårt folk," utbryter Nathan den vise i Lessings skuespill av samme navn: "Er vi vårt folk? Hva er et folk? Den kristne, er han mer kristen, og jøden mer jøde enn han er et menneske?" Spørsmålet er mer brennbart nå enn da Lessing stilte det, for vel 200 år siden."Å være jøde er som å gå opp en rulletrapp på vei nedover," skriver den russiske filosofen Grigorij Pomerants, som er av jødisk herkomst, i sin selvbiografi "Den stygge andungens opptegnelser". Man anerkjennes til en viss grad, så kommer det: "Men han er jo jøde!" Og man rutsjer ned igjen. Antisemittismen har aldri vært voldeligere enn den var i det 20. århundre. Nazistenes folkemord kan hverken glemmes eller på noen måte bagatelliseres.

Forsøkte å komme videre.

Men det er mange måter å huske på. Filosofen Martin Buber, som flyttet til Jerusalem allerede i 1938, argumenterte helt til sin død i 1965 for at Israel skulle være en to-nasjonal stat, med like rettigheter for jøder og arabere. Hans holdning gjorde at han både gikk aktivt inn for en forsoning med Tyskland etter krigen, og oppfordret den israelske regjeringen til ikke å idømme Adolf Eichmann dødsstraff. Buber glemte ikke. Men han forsøkte å komme videre.Gaarders kronikk sto på trykk uken etter at en oppsiktsvekkende nyhet ble kjent gjennom Dagens Næringsliv: Norske kristne samler inn 40 millioner kroner i året for å betale jøder i Europa og det tidligere Sovjetunionen for å reise "hjem". De plasseres som ulovlige bosettere på den okkuperte Vestbredden.Buber tilstrebet et annet blikk og en annen holdning til den fortid som alltid vil være til stede. Her jeg sitter i et av verdens aller mest fredelige hjørner, innbiller jeg meg ikke at jeg har særlig vettuge råd å komme med til partene i Midtøsten-konflikten. Men jeg er ganske sikker på at de kristne nordmenn heller bensin på bålet ved å betale de stakkars menneskene for å bli kanonføde.Er det mulig å forholde seg til Israel slik vi gjør til andre nasjonalstater? Av dem forventer vi at borgerne har like rettigheter, uansett etnisk eller religiøst opphav. Israel minner om en tikkende bombe innerst i en labyrint av følelser. La oss håpe at de reaksjonene Gaarder er blitt møtt med, i alle fall har gjort denne umulige plasseringen klarere.