"JEG FORETREKKER mine døtre fremfor mine nieser, mine nieser fremfor mine kusiner, mine kusiner fremfor mine naboer, mine naboer fremfor mine landsmenn, mine landsmenn fremfor utlendinger," forklarte den franske nasjonalisten Jean Marie Le Pen tidlig på 1990-tallet, og la retorisk til: "Hva er galt i det?" Lest som en dårlig formulert logisk slutningsrekke er uttalelsen både gal og svært så forførende.Nasjonalister ynder å se det nasjonale fellesskapet som en forlengelse av familien. Derved underslår de det overgripende og inkluderende potensialet i den politiske nasjonalismen. Det nasjonale fellesskap er nemlig et sted der medlemmene ikke er i familie med hverandre, de kjenner ikke engang hverandre, men bindes sammen av felles solidaritet. Nasjonen er mindre enn en verdensdel, men større enn familier, klaner og klasser. Den nasjonalbaserte velferdsstaten har historisk inkludert stadig flere grupper. Først var det bare menn med en viss inntekt som var fullverdige borgere av nasjonen, deretter ble kvinner og arbeidere en del av fellesskapet. Dersom det samme fellesskapet skal ha noen fremtid i en flerkulturell virkelighet, må solidaritet og medbestemmelse utvides til andre "nasjonale" grupperinger. Den politiske forståelse av "nasjon" må med andre ord overordnes den kulturelle. Statsborgerskapet må få forrang fremfor kulturell tilhørighet.

Naboer, men annerledes.

Nordmenn har historisk definert seg selv i forhold til svensker og dansker {mdash} de er akkurat så like oss at det er viktig å markere forskjellen. Så dukker det opp mennesker innen det politiske fellesskapet som skiller seg ut ved andre markører, de snakker nok norsk, de er naboer i samme gate, men er "annerledes" på grunn av utseende, religion eller kulturell tilhørighet. Hva gjør vi da? Først oppsto hybride språklige konstruksjoner som fremhever forskjellene: "andre- og tredje generasjons innvandrere". Dernest understreker Språkrådet, av alle institusjoner, annerledesheten: "En pakistaner som bosetter seg i Norge (blir) ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger (. . . ) Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe," skrev rådet i et brev til Ny Tid. Å være "norsk" er medfødt. Vi må følgelig anta at en som ble adoptert fra Korea for 30 år siden, men som ikke har vært der eller hatt kontakt med koreansk kultur på mer enn 29 år, ifølge Språkrådet er "koreaner". Da nærmer vi oss Le Pens retorikk. Språket forfører til å tro at medlemmene i den nasjonale gruppen "nordmenn" er like. Men det er de ikke. Jo nøyere en nasjon analyseres, desto mer oppløses den. Også derfor er det en god idé å overlate nasjonsbestemmelsen til den enkelte. En tradisjonell muslim og et medlem av Guds menighet på Vegårshei har mye mer til felles enn de to har med punkere i Oslo. Likevel skal punkeren og menighetsmedlemmet være så kulturelt like at de inngår i samme overordnede kulturgruppe.

Ekskluderer fra fellesskapet.

"Nordmann" betyr også "norsk statsborger". Dette vet Språkrådet, det står i deres egne vedtekter: "Språkrådet skal også ta omsyn til den totale språksituasjonen i landet, slik den kjem til uttrykk gjennom dei språklege interessene til nordmenn med samisk eller minoritetsspråklig bakgrunn eller tilknytning," heter det der. Følgelig må svaret til Ny Tid ha vært mer en ubevisst ryggmargsrefleks.Det er ikke beroligende. Det bør ikke være nordmenns vis å ekskludere borgere fra fellesskapet.