— Vi var samlet hjemme hos Arne. Et av forslagene som var oppe, var at hele laget kunne reise sammen til Nepal, sier klatrekollega Stein P. Aasheim som var med på ekspedisjonen.

- Nær og god venn

Aasheim er dypt preget av nyheten om vennens brå og uventede død i Sør-Afrika tirsdag. Ekspedisjonen til Himalaya for 19 år siden har satt varige spor i form av dype vennskap. Den norske ekspedisjonen ble internasjonalt kjent for sitt gode samarbeidsmiljø og ble kalt «The happy expedition».

— For meg var han en nær og god venn. Han var en utrolig raus person, et svar jeg tror du vil få fra veldig mange, sier Aasheim.

Selv om Arne Næss levde et liv med mange ulike sider fikk klatrevennen inntrykk av at klatremiljøet hadde en spesiell plass i livet hans. Selv om han hadde mange andre jern i ilden prioriterte han tiden med dem.

- Sjenerøs

Jon Gangdal betegner Næss som et lysende forbilde for klatresporten og som var til inspirasjon for dem ønsket å få til ting. Gangdal er selv arrangør av flere norske ekspedisjoner til Mount Everest etter Arne Næss jr. sin i 1985.

Saken fortsetter under annonsen.

— Denne forretningsmannen som mange kanskje oppfattet som litt arrogant, kom og lagde et av de beste klatrelagene der nede noen gang. Og han forholdt seg til det fattige sherpafolket som en av de mest sjenerøse og respektfulle som noensinne har ledet ekspedisjoner der, sier Gangdal.

Tok ikke sjanser

— Det tragiske er at Arne Næss har små barn som ikke vil få oppleve sin far i live. Det er det man alltid vil måtte ta høyde for når man driver med farlige aktiviteter. Men min erfaring er at han aldri tok noen unødige sjanser, sier Gangdal.

Gangdal mener Næss var en person som aldri tok lett på sikkerheten under utøvelse av klatrehobbyen. Han var svært opptatt av å minimere risikoen til et håndterbart nivå.

— Han ville aldri ha fått statusen som forbilde i norsk klatremiljø dersom han hadde vært en våghals, sier Gangdal.

Trist og tragisk

Klatrekollega Erling Kagge betegner Arne Næss' ulykke som trist og tragisk.

— Dette er veldig trist. Mine tanker går først og fremst til familien og alle barna hans, sier Erling Kagge, som selv besteg Mount Everest ni år etter Næss.

— Arne hadde en høy status i det norske klatremiljøet. Han var genuint interessert og han var dyktig, sier Kagge.

(NTB)