Flåm/Lærdal/Oslo

Tobarnsfaren Anders Hovland (37) eier fem gevær og har felt mange hjort. Nå har han selv villskap i blikket, der han jager over gjørmete voller og falne trær med røttene stikkende stakkarslig til værs.

To dager er gått siden katastrofen rammet. Han skal se hus og hjem for første gang. Hovland, en kortklipt, muskuløs, tatovert mann med interesse for vikingtradisjoner har det travelt. Han har rester å redde.

— Barnas bamser. De vil så gjerne ha dem. Det er sånne ting som har verdi nå, sier han.

En flokk med sauer klamrer seg sammen opp mot en høyde, skremt vekk fra sitt fredelige beite av et sirklende helikopter.

Nede ved elven skimtes restene av en bro; et solid stykke håndverk, spleiselag mellom grunneiere fra dalen. Nå er bare vasne smuler igjen på hver side. Totalt er tre broer borte. Flere kilometer med vei er ødelagt, asfalten ligger som lefser. Og så er det alle husene, hjemmene, minnene. Alt hva denne uken har kostet. Det er tragisk. Og fascinerende.

— Forsiktig der nede ved vannet. Det kan rase, formaner Hovland.

Han er på alerten nå.

Opp på steinhyllen

Et hus helt på kanten av Flåmselva. Ødeleggelsene er store.
Monica Stromdahl

Tirsdag kveld sto Anders Hovland og smurte kveldsmat til datteren Ylva (7) og sønnen Hrafn (4). Yoghurt til henne, brødskive med jordbærsyltetøy til ham. Det hamret regn fra himmelen. Flåmselva frådet. Hovland tenkte: «Nå er elven veldig stor». Men han har opplevd det før: Når han sier «stor», svarer de eldre i bygda: «Å, det er ingenting mot…».Flåmsboerne er vant til vær. Det har gått steinsprang og ras, det har flommet, de har opplevd ødeleggelser og nedslående skader på hus og eiendom, men reist seg igjen. Alltid.

Så Anders Hovland og barna er relativt fattet da de gjør seg klar for kveldens siste måltid. Men brått kommer Hovlands husvert inn og sier: «Elva har skiftet retning. Den står rett mot oss. Vi må komme oss unna.»

De rasker med seg klær, og løper til et hus de tror står på tryggere grunn. Like etter styrter en nabo inn: «Huset mitt seilte for et minutt siden.» Hovland tenker: «Så surrealistisk.» De må komme seg bort, rømme igjen.

Hovlands husvert tar jeepen, selv tar han firhjulingen. I en veldig fart begynner de å frakte naboer og slektninger langs en traktorvei, til en steinhylle i skråningen overfor. Der skal de bli stående i vel en time, før helikopteret kommer. En kvinne sier til media: «Vi har det faktisk ganske bra». Hun har dunjakke på. Hovland står i T-skjorten, han har gitt den varme genseren sin til sønnen.

I mellomtiden flyter kjøleskap, høyballer og hus nedover Flomselvi. Det vet det ikke da, men mange av naboene på denne siden av elven vil aldri kunne returnere til husene sine.

Og barnas kosebamser? De er det ingen som vet hvor er.

Ville ha trygg oppvekst

Vakre Flåm. Turistmagneten Flåm. Bygda med 200.000 cruiseturister i året, verdensarvlandskapet, den sagnomsuste Flåmsbana, og ølbryggeriet Ægir. Flåm har 450 fastboende. Denne uken ble over halvparten evakuert, hastereddet fra gård og grunn i den verste katastrofen bygda har sett. Totalt 13 boliger ble enten knust eller erklært ubeboelige. Noen mistet alt. 35 personer er husløse. Mange hadde lagt sin ære og sjel i eiendommene, med frukttrær, pene plener og prydbusker. Du bor ikke i Flåm. Du lager livsverk i Flåm.

En gammel rokk og andre ting med affeksjonsverdi. Anders Hovland redder ting fra tomten. Barnas bamser fant han aldri.
Monica Stromdahl

Selv flyttet Anders Hovland til bygda for seks år siden. Han er opprinnelig fra Førde, ekskonen Gry er fra Troms. De møttes på en festival i Gudvangen, og Gry falt pladask. Her skulle de bo. Det var naturen. Alt var så vakkert. De overtok et drømmehus kloss ned til elven i Flåm, med stor hage. Der dyrket de litt poteter, grønnsaker og urter.

Vi ville at de skulle vokse opp i et trygt miljø

For et halvt år skilte de lag, og Anders flyttet ut, men de har ordnet seg godt. Han bor i en leilighet 200 meter unna. De feirer fortsatt jul og drar på ferier sammen. Barna kunne bare springe som de ville fra mor til far, på veien nede ved elven.

— Vi ville at de skulle vokse opp i et trygt miljø, sier Hovland.

Da elven ble brutal, ble veien slukt. Husene ble stående på vippen – ubeboelige. Nabolaget, som han beskrev som «et samfunn i samfunnet», eksisterer ikke lenger. Nå vet ikke Anders Hovland hvor de skal gjøre av seg. De har ikke rukket å tenke på det. Men de ønsker å bli. Naturen er lunefull, dette må de leve med, eller som han sier:

— Sogn og Fjordane er Sogn og Fjordane.

Farlig å leve

Hva gjør du når du mister alt? Kapitulerer? Eller går det en fanden i deg?

Mannen (71) i Flåm, som vil være anonym, mistet barndomshjemmet sitt. Han rakk akkurat å komme seg ut før det seilte av sted på Flåmselva.
Monica Stromdahl

Da Flåmsbeboerne torsdag denne uken fikk se sine eiendommer for første gang denne uken, ble alle slått av ødeleggelsene. At det var så ille…?Geografien var forandret, og elven var fortsatt stor. De optimistiske sier: «Klart vi skal fikse det. Vi skal bygge opp på nytt.»

Det er farlig å være alle steder. Det er farlig å leve.

En 71 år gammel mann Aftenposten møtte denne uken mistet alt. Da han kikket ut av vinduet så han at elven hadde forandret farge, den hadde blitt brun. «Da graver den jord», tenkte han, og forlot barndomshjemmet sitt. Han rakk akkurat å komme seg ut av huset før det seilte av sted. Han vet ikke hvor han skal gjøre av seg fremover. Men det blir nok Flåm. Det er her han hører til.

— Er det farlig å bo her?

— Det er farlig å være alle steder. Det er farlig å leve.

Fire støvler, fire farger

Er det farlig alle steder?

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har forsiktige anslag på hvor mange av oss som «lever på kanten»: 72.000 bor i områder utsatt for snø- og steinskred. 64.000 bor slik at de kan bli rammet av kvikkleireskred. Og flom, ukens definitive natur-«snakkis»? Rundt 22.000, trolig enda flere.

Tørrskodd og trygg viser Anne Britt Leifseth, direktør for skred- og vassdrag i NVE, frem støvlene direktoratet bruker for å vise hvilken beredskap som gjelder. Rødt er mest alvorlig.
Robert Veiåker Johansen

— Vi bor i et bratt og vått land. Veldig mange kan være eksponert for en eller annen naturfare som de ikke tenker over. Et skred kan løse ut og treffe bebyggelse, for eksempel. Men sannsynligheten for skade på liv og helse er jo mindre enn å bli skadet av andre ting i måten vi lever på, sier Anne Britt Leifseth, direktør for skred- og vassdrag.

Folk liker å bo nært vannet, og vi har alltid vært tiltrukket av å bo i høyden

De jobber kanskje med tørr, balansert fakta, men NVE på Majorstuen i Oslo har humor: Utenfor kontrollrommet står gummistøvler i fire farger – grønn, gul, oransje og rød – og til enhver tid settes en av dem på en hylle for å vise de 600 ansatte hvilken beredskap som gjelder akkurat nå.

Midt på dagen onsdag denne uken, mens flommen på Vestlandet er i ferd med å roe seg og situasjonen rundt fjellet Mannen fortsatt er uavklart, er støvelen gul.

— Jeg begynner å kjenne at det røyner på nå. Det har vært mange lange dager på rad, sier Anne Britt Leifseth.

Hun mener at NVEs innsats med forebyggende arbeid mot skader fra flom og skred og kommunenes innsats på beredskap er med på å gjøre Norge til et trygt land å bo i, men sier at det kan bli enda tryggere:

— Folk liker å bo nært vannet, og vi har alltid vært tiltrukket av å bo i høyden, med utsikt. I fremtiden bør vi legge slike ting til side og se mer på sikkerheten.

Fikk «flashbacks»

Marianne Aarethun Rode (46) trodde hun og familien var sikker. Tirsdag satt hun på en ekspressbåt fra Bergen og hjem til Lærdal og flikket gjennom nyhetssider på mobilen. Naturkreftene herjet, nabobygda Flåm 40 kilometer unna var i oppløsning. «Evakuering». «Katastrofe». Ordene smalt. Hun følte seg uvel.

Marianne Aarethun Rode vet hvordan de flomrammede i Flåm 40 kilometer unna har det. For ti måneder mistet hun og familien huset sitt i storbrannen i Lærdal. Hunden Zika og resten av familien venter på at det nye huset skal stå ferdig i april. Det blir bra, men altfor mye er borte til at de kan glede seg.
Monica Stromdahl

— Flashbackene kom. Jeg må si jeg føler med dem, sier Aarethun Rode.For nær 10 måneder siden ble hennes familie rammet i katastrofebrannen i Lærdal. Flammene allierte seg med den uregjerlige austavinden, og herjet vilt med Lærdalsøyri. 42 bygg ble ubeboelige, 71 mennesker ble husløse.

Familie Rode fikk reddet ut fem fotoalbum og noen få andre eiendeler før huset ble slukt den svarteste natten i Lærdalsøyris historie. Dagen etter sto de på bar bakke som så mange andre.

Den umiddelbare reaksjonen blant de fleste i de hardt rammede gatene Bergo og Kyrkjeteigen var: Vi skal bygge på ny på samme tomt. Vi skal komme gjennom dette. Som om å reise et nytt hus skulle være å vise fingeren til naturkreftene og si: Du klår ikke oss.

Så enkelt ble det ikke. Noen bygger nytt. Noen av naboene har flyttet til andre kommuner. Selv var familien Rode i tvil. De vurderte å bygge nytt på Voss, men det ble for dyrt. I april bestemte seg. Det blir Lærdalsøyri også i fremtiden. Et riktig valg? De vet ikke.

Ribbet til skinnet

Et nytt, flott hus i ferd med å reise seg på den samme tomten som de har hatt utallige grillfester, bordtenniskamper og spontankonserter med jamming til langt på natt. Snekkere jobber på høygir. I april skal huset være ferdig.

Denne uken viste sønnen Eirik Rode Aftenposten rundt. Kjøkkenet er viktigst. Det skal bli hjertet i det nye huset, på samme måte som det var i gamle. Gode måltider. Gode samtaler. Kanskje litt gitarspill og sang, som storfamilien var så glade i.

Eirik Rode i det som skal bli familiens nye hus i april i år.
Bjørn Egil Halvorsen

— Men det blir ikke det samme, sier Eirik.Den kvikke 19-åringen med det lure smilet har forandret seg siden sist vi møtte ham i januar. Han sier det selv.

— Det er vanskelig å motivere seg for ting. Jeg synes liksom ikke det er noe å stå opp for om morgenen lenger.

— Tanketrøtthet, sier mamma Marianne.

— Det ordet bruker vi mye. Vi er mentalt slitne, liksom aldri helt til stede, sier hun. De siste månedene har utleiebolig ved sykehuset vært deres hjemme. Det bærer preg av slitasje. Det er et oppholdssted, men ikke noe mer. Her skal de feire jul. Ett ord: «Pyton».

De står på bar bakke, som oss. Ribbet til skinnet. Det er tøft. Vi må passe oss for ikke å bli bitre

De har kjøpt nytt sportsutstyr. Fått mange nye klær. Denne uken kom et lass med gitarer, el-piano, sanganlegg, musikkanlegg. Det er fint med adspredelse. Men all glede er med måte.

— Det er ikke noe stort «yes». De kommer i små bobler. «Å, skal jeg få stort vaskerom». «Å, skal jeg få nytt ditt og datt». I teorien, og praksis, får vi et bedre hus. Men gleden er ikke der.

Mange ting kan aldri erstattes. Marianne Aarethun Rodes store savn er minneboksen. Der lå brudesløret. Der lå skoene fra da barna var små. Der lå serviset etter mormor, en bunad fra Øygarden. Alt det fine som er uerstattelig.

— Selve huset kan du reise en kopi av om du vil. Men det er innholdet som er den store sorgen. Og innholdet – det forsvant i en brann, sier Marianne.

— Derfor føler jeg veldig med dem som mister huset sitt i flommen i Flåm. De står på bar bakke, som oss. Ribbet til skinnet. Det er tøft. Vi må passe oss for ikke å bli bitre, sier hun om livet i Lærdal.

Farligere på Karl Johan?

For Lærdal har hatt alt. Skred. Storm. Flom. Brann. Korte, voldsomme ord.

I fjor ble den kåret til Vestlandets farligste kommune. Forskere ved NTNU konstaterte at Lærdal er mest utsatt for ekstremvær.

Den gang tok ordfører Jan Geir Solheim rapporten nærmest med et smil. Men nå er det blitt vel tett mellom katastrofene.

— Det er farligere på Karl Johan, har jeg sagt. Men nå kan en begynne å lure.

Man stiller opp for hverandre. Sånn er det bare.

I 2012 ble Lærdal hardt kjørt av orkanen Dagmars herjinger. Tidligere i år rammet katastrofebrannen, som ble så fatal på grunn av de spesielle vindforholdene. Og denne uken ventet enda en runde med Kong Natur.

Selv om Odda og Flåm måte ta den tøffeste støyten, ble også Lærdal hardt rammet. Mange bønder fikk sine avlinger ødelagt. Ett hus ble erklært ubeboelig. Millionskader, igjen.

I går gikk gravemaskinene for fullt. Stein ble gravd ut fra elveløpene, og «plastret» opp på kantene. Rett og slett for å gi plass til mer vann. For det er meldt mer nedbør denne helgen.

— Folk begynner å synes at nok er nok. Begeret er fullt nå, sier ordføreren.

- Men de blir værende?

— Ja, de bretter opp ermene. Det er en egen vilje i folket. Vi er vant til motgang. Husk: Bøndene er gjennom generasjoner vant til kontinuerlig omstilling og forandring. Ta lakseelven, for eksempel: De hadde ikke tjent penger på den på 17 år. Så fikset de det. Så kommer det noen stormkast, tar tak i presenninger og bygg. Men de bygger opp igjen. Du vet du får hjelp av naboene. Man stiller opp for hverandre. Sånn er det bare.

Der nokon skulle tro

En som vet mye om vilje og motgang, og staheten som bor i mennesker som lever på små, utilgjengelige og værharde steder er Oddgeir Bruaset. Der ingen skulle tru at

nokon kunne bu-programlederen (NRK) har sett det meste.

— Tenk på topografien vår på Vestlandet eller Nord-Norge. Det er fjell og fjorder og trange daler som preger landskapet, og det er jo det som gjør Norge spesielt vakkert. Hvis vi skal gardere oss mot all naturfare, må jo alle bo på Østlandet, sier Bruaset. Og høres ut som den tanken skremmer ham.

— Helt fra gammelt av har vår største frykt vært sulten. Den var det absolutt verste. De som ikke tok gården på odel, ble tvunget til Amerika eller opp i fjellsidene. De var klar over at prisen for å finne noe å leve av var et evig strev og en kontinuerlig kamp mot naturen.

- Du har reist Norge rundt i mye hard natur. Hva er det skumleste du har opplevd?

— Et helikopter som falt ned i et vann, den ene fotografen vår og piloten berget seg heldigvis. Selv ble jeg skutt ut som et levende prosjektil fra kjelken i en hasardiøs snøscootertur. Jeg fløy gjennom luften med hendene langs hoften.

- Teknologi er farligere enn natur, med andre ord?

— Ja, ikke sant.

Never ending story

I Flåm har Anders Hovland gitt opp jakten på bamsene. Barna må få nye. Langt viktigere er tankene hans om fremtiden:

— Ungene går på skole her, så man kan ikke bare rømme bygda. Blir det ubeboelig her nede, får man prøve å finne plass høyere opp. I denne kommunen er det rasfare overalt, det er en del av hverdagen. Man kan ikke gå rundt og tenke på det.

Når de store krisene er over og kameralysene er slått av begynner NVEs store sikringsarbeid

Det er ikke mye trøst å få hos Norges vassdrags- og energidirektorat. Trolig vil naturen gripe inn i folks liv enda sterkere i årene som kommer. Nøkkelordet er ekstremnedbør. De neste 100 årene er det ventet opp mot 70 prosent flere ekstreme nedbørhendelser enn de 100 foregående, sier direktør Anne Britt Leifseth. Og vet hva som venter:

— Når de store krisene er over og kameralysene er slått av begynner NVEs store sikringsarbeid. Det varer lenge og er kanskje ikke ferdig før neste flom kommer. Dette er en «never ending story».

Twitter: @bjehalv og @Veiaaker

Les også: