Nordstrand kirkegård i Oslo er ett av de stedene hvor gravstøttene står tettest. — Jeg har en venn som mistet sin mann, og hun var helt fortvilet fordi han måtte kremeres av plasshensyn, selv om hun ikke ønsket det, sier Eva Wyller. Eva og ektemannen Egil A. Wyller er på morgentur til Nordstrand kirkegård for å se til graven til deres sønn. Han omkom i en ulykke for 25 år siden.- Det var så vidt vi fikk plass den gangen, sier Eva.

Tungt for gamle.

På den vakre kirkegården står gravstøttene tett i tett. I dag er det ikke alle forunt å bli gravlagt i skyggen av de høye trærne i alleen opp mot kirkebakken. - De som ikke har familiegrav her må gravlegges på nedsiden mot Ekebergveien. Men der er det så mye trafikk, innvender Eva.Ekteparet kjenner til mange som har måttet gravlegge sine kjære på kirkegårder lenger vekk, fordi det ikke var plass på Nordstrand. Særlig gamle mennesker blir skadelidende, mener de.- Det er jo ofte gamle uten bil som går til kirkegården. Hvis de må bytte buss, og har med spade for å stelle blomster, så blir det helt håpløst, sier Eva Wyller.

Viktig sted.

For ekteparet er rusleturene til kirkegården av uvurderlig verdi. De går hit to ganger i uken, og før gudstjenesten på søndag.- For min kone er det helt avgjørende, sier Egil, og holder en arm rundt ektefellen.Han synes det er grusomt at mange etterlatte må gå til en grav på et sted de ikke føler tilknytning til. For ham er det viktig at kirken og gravlunden ligger sammen. - Besøket på graven skjer ofte i forbindelse med gudstjenester. Kirkegården og kirken er en enhet for mange, sier han.