«Jeg har intet vesentlig å meddele...»

Davy Wathne har liten lyst til å stille opp i Aftenpostens lørdagsportrett. Han orker ikke kjendiseriet, svarer han på telefon. Bergenseren er lei av alle gjengangerne – spesielt de på TV – som vandrer fra underholdningsprogram til underholdningsprogram med de samme historiene kun for å holde kjendisstatusen varm. Han takker nei til nesten alle forespørsler, har ikke noe nytt å meddele, påstår han: "Jeg har latin mellomfag, er født i solfylte Florida og klarte å få føflekkreft i Bergen. Jeg har ikke noe utstillingslokale av vellykkethet å vise frem."

Så tenker han i en halv time. Sier ja til et intervju med Aftenposten.

Og snakker i 2 timer og 5 minutter.

På jobb

På Ullevaal stadion mandag denne uken.

Storsalen ser mest av alt ut som en salgsmesse. Langs veggene har hver klubb fått sin lille stand. Alle med presseakkreditering rundt halsen kan henvende seg der til klubbenes trener eller kaptein.

På en scene i enden av lokalet sitter innleide Trond Espen Seim i en sofa. Skuespilleren leder fotballens kickoff og småpludrer med spillere og trenere. Alt blir overført direkte på TV 2 og streamet på nett. Ute i salen, en skog av fotballspillere, trenere, journalister, fotografer og vertskap. Og en sportsjournalist lener seg til siden og spør lavt en annen kollega: Hva heter han kapteinen igjen der borte?

— Han heter... eehh... hva pokker, det er i hvert fall ikke han som står ved siden av.

— Davy Wathne, nei. Han vet jo hele verden snart hvem er!

Denne dagen gjør Wathne ingen intervjuer med kamera på. Han går rundt og kjenner på stemningen blant spillere og trenere. Snakker med dem, leter etter tonen, samler inn bakgrunnskunnskap, et eller annet han kan bruke i sin egen informasjonsstrøm når studiolampen er på og eliteserien i fotball allerede denne helgen ruller.

Hat eller kjærlighet

Enten er du helt av eller så er du på.

Folks interesse for fotball er sjelden en mellomting. Står du utenfor, kan en ny fotballsesong fortone seg som påsketrafikk, en endeløs kø før alt endelig er over langt der fremme. Er du inne, kan fotball oppleves som kjærlighet uten holdbarhetsdato.

— Hvis du ser bort fra søvn, jobb og spise, så velger folk den tiden som er igjen, til kanskje opera eller fluefiske eller fotball. Fotball kan være den viktigste bestanddelen av det frie livet, sier Wathne.

Han setter seg ved bordet i restauranten utenfor storsalen. Gjennom vinduene kan han se rett ut på Ullevaal stadion. Og det er akkurat som om han venter på at noe skal skje der ute. Under hele intervjuet ser Wathne i retning fotballbanen. Bare glimtvis slipper han landslagsarenaen av syne mens han snakker i ekspressfart.

— Hvor kommer engasjementet ditt fra?

— Fra fotballen og livet, sier Wathne og maler et bilde med bred pensel.

Fotball er en fantastisk virksomhet, kjernesunn i sitt vesen, oppdragende. Den burde fjerne alle fordommer når det gjelder kjønn, religiøsitet og seksuell legning. Og så er du sammen med andre folk. Bare tenk på verdens beste fotballspiller. Han er null verd uten laget. For meg er fotball det perfekte akademi. Du lærer å bli et gagns menneske.

I 1970 begynte han å regne ut fotballtabeller for Bergens Tidende (BT). Året etter skrev han fotballreportasjer ved siden av å studere. Så, i 1974, rykket Os opp i den øverste divisjonen sammen med Lillestrøm. Behovet for flere fast ansatte sportsjournalister i avisen økte. 1. januar 1975 begynte han på heltid i BT – på lektorlønn (48.000 kroner i året).

I 20 år jobbet han for Bergens Tidende. De siste 20 årene har han vært i TV 2, men hele tiden har han måttet forklare sitt yrkesvalg. Studiekamerater han møter, spør: «Jobber du bare med sport?» Og moren syntes han var mest opptatt av å leke seg gjennom livet.

— Min mor syntes jeg burde bli lege. Hun var sykepleier selv, og jeg hadde gode artiumskarakterer. Hun tok det som en selvfølge at jeg skulle spasere inn på medisinstudiene. Hennes konstante skuffelse over yrkesvalget mitt brakte meg over på defensiven. Etter hvert er jeg blitt veldig bevisst på hvorfor jeg valgte å bruke hele mitt liv på denne jobben.

- Og noe av forklaringen er?

— Når det brenner i Ukraina, så har jeg vært der. Jeg så Norge tape 0–4 i 1986 (på Krim mot Sovjetunionen). Jeg har vært på steder og truffet mennesker jeg ikke ville vært i nærheten av med en annen jobb. Jeg jobber i et miljø med mennesker som kombinerer lidenskap og engasjement med kompetanse, sier han.

Og så fikk han en mail som ga hele yrkesvalget en ny dimensjon. Og en helt ny mening.

Overlevde Utøya

Han hadde aldri sett navnet hennes før, men i januar i fjor fikk han en e-post fra en jente som hadde vært på Utøya. Hun beskrev flukten, og at hun kom i snakk med en annen jente. De var i ferd med å gi opp, de frøs og ingen hjelp var i sikte, men midt i kaoset og i det kalde vannet begynte de å snakke om fotball. Den ene sa: «Tenk deg å være så gammel som Davy og bli så glad når Brann scorer.»

Jenta skrev at hun lenge hadde tenkt på å sende e-posten, men at hun hadde vært for dårlig. Først nå kunne hun skrive om samtalen som ga den lille ekstra avgjørende energien. Hun avslutter mailen med: «Takk for at du fikk oss over Tyrifjorden.»

— Min første reaksjon var at noen tøyset med meg. Så ringte jeg til en annen Utøya-overlevende. Jeg spurte vedkommende om hun kjente navnet hennes: Ja ja, hun visste hvem hun var. Helt vanvittig, sier Wathne.

Han stopper litt opp. Dressjakken er kneppet opp. Han ser fortsatt i retning vinduet og nasjonalanlegget der ute.

— Jeg tror seerne ser at engasjementet mitt er ekte. Skuespill og juks ville i hvert fall blitt avslørt nådeløst i et medium som TV, sier han.

Og snakker varmt om en arbeidsplass han først ikke ville sette sin ben i.

Ikke kjendisstatus

Han var fast bestemt på aldri å jobbe andre steder enn i Bergens Tidende. Helt til Bjørn Atle Holter-Hovind (sjef i TV 2 1991-93) kom med et jobbtilbud til den pågående sportsjournalisten: «Kommer du ikke til å lure på hvordan det egentlig ville ha blitt å jobbe i TV 2?»

Spørsmålet skapte tvil hos BT-journalisten.

Inne på Terminus hotell i Bergen, i et møte med Holter-Hovind, snudde Wathne på sekunder. Han sa ja til jobb i TV 2, men betingelsen var at han ikke skulle vise seg på skjermen. Han ville ikke bli noe kjendis. Anonymiteten varte en stund, helt til han ble kalt inn på kontoret til Arne Jensen, som etterfulgte Holter-Hovind i TV 2.

«Jeg tror vi får mer ut av deg ved å ha deg på skjermen. Enten tar du den utfordringen, eller så er du ferdig i TV 2.»

Wathne svarte ja, ble kjent – også for sitt språk.

Glefser fra vest

Har du vært på trykk i en avis som sportsjournalist eller jobbet i TV 2, har du høyst sannsynlig fått en refsende språkleksjon fra Wathne. Bommet du på forskjellen på og/å, da/når, ovenfor/overfor eller på kommareglene, glefser vaktbikkja etter deg.

— Velger du å jobbe med massekommunikasjon, så plikter du å lære deg det norske språk. Skal folk forstå dine intensjoner som journalist, er språket ditt arbeidsverktøy. Du kan ikke kjøre langtransport og bare drite i trafikkreglene.

En gang ble Wathne så rasende over en skrivebrøler i BT at han sendte e-post til sportsredaktøren midt på natten.

— Han sov da jeg sendte e-posten, ja, men da han våknet på morgenen, kunne han rette opp feilen til utgave 2, sier han.

- Mange mener du virker så sint?

— Det er fordi jeg er engasjert og er bergenser.

- Hvordan da?

— Hvis du heller vil snakke feil til 500.000 mennesker enn å bli irettesatt av en kollega, blir fornærmet og synes at han derre «Davy driver med hersketeknikk», så kan du ikke være der. Å jobbe her er et rotterace, men TV 2 er verdens beste arbeidsplass hvis du trives med den type utfordringer som TV 2 representerer: Press og krav.

- Har du revurdert noen av dine uttrykk, du bruker jo ordet drama ganske ofte?

— Jeg får tilbakemeldinger på ting jeg sier feil, men jeg synes fotball er dramatisk. Om ikke alle kampene er det, så er tabellsituasjonen det - ja, hvis du har sansen for fotball. Hvis ikke vil ordet virke latterlig, sier han.

Enda en fotballtrener går forbi bordet der vi sitter. «Takk for i dag», sier en nærmest ærbødig i retning Wathne. En annen sier plutselig:

— Vi sees, David Frank Huey!

Fra Florida til Florida

I et skap hjemme i Bergen lå en svart mappe med rød syltestrikk rundt. Der lå hele USA-oppholdet til David Frank Huey. Bilder av svarte tjenere, barnepassere og gartnere. Et overflodsliv sammenlignet med Norge og Bergen en gang på 50-tallet.

Han ble født i Florida 1. januar 1950, og hadde en amerikansk far han knapt så.

Da han var ett år gammel, reiste han hjem til Bergen og Norge sammen med moren for å feire jul. Men den lille gutten ble smittet av kukopper, ble alvorlig syk og innlagt på nonnesykehuset Florida i Bergen. Han var der lenge før han og moren kunne returnere til USA igjen. I Florida ventet en ny nedslående nyhet. Faren hadde gjort en annen kvinne gravid. Det ble skilsmisse, og på ny gikk turen hjem til Norge og Bergen – for godt.

Farens liv ble det aldri snakket om. Moren giftet seg igjen i 1952, med Carl Wathne, en ungdomskjæreste.

— Det streifet meg aldri at han ikke var faren min. Jeg var som en av hans fire barn. Carl Wathne ga meg alt en far kan gi til sin sønn. Han viste meg veien til fisking og fotball. Alt jeg setter pris på, har jeg lært av ham. Han var en fenomenal skikkelse, til han døde i 2010.

Da Davy Wathne var ferdig med folkeskolen, han var 13 år, måtte familien gjøre ham oppmerksom på at han ikke het Davy Wathne, men David Frank Huey. Han hadde fortsatt amerikansk statsborgerskap, men å reise til USA var uaktuelt.

Han skrev noen brev til faren, men ble overrasket over hvor forskjellige de var.

— Han var sørstatsmann, jeg en radikaler som gikk på katedralskolen. Han mente nedturen i USA startet med at de svarte fikk gå på samme skole som de hvite. Jeg spurte min mor: Er han rasist? Hun svarte: Han var en fantastisk mann. En skjønn mann. Hun ville aldri si et stygt ord om ham.

Faren døde i 1986, og hans daværende kone ringte til Bergen. Hun ville ordne opp med arven. Faren hadde overtatt et større firma av sin bror, et eiendomsselskap med store verdier. Davy Wathne skulle få store arvebeløp plassert i skatteparadiset Caymanøyene (Det karibiske hav).

Men han takket blankt nei.

— Det ville vært respektløst overfor Carl Wathne. Det jeg har fått fra ham, er jo tusen ganger mer verdt enn penger, sier 64-åringen.

Guttetur

På jobben er han den eldste i sportsavdelingen. Han kunne ha vært faren til de fleste av kollegene sine. Men da han kom hjem til Norge etter årets OL i Sotsji, spurte 30-åringene på jobben om han ville være med på guttetur til Southampton. En rørt Wathne brukte sekunder på å svare ja. Syv «guttunger» og «syvende far i huset» reiste til England for blant annet å se Southampton-Liverpool.

— Jeg sa det da helgeturen var over; det ville aldri streifet meg å invitere min sportsredaktør i Bergens Tidende på guttetur til England da jeg var 30 år. Og han var yngre enn hva jeg er nå. Så det er noe med miljøet i TV 2, som gjør at jeg tenker hvor vanvittig heldig jeg er, sier han.

Men hjulene spinner fort. Han har kjørt over halvveis i livet nå. Fotball-VM i Italia føltes som i forrige uke, men er 24 år siden. Og Sydney-OL, han var der også, er 14 år tilbake i tid. Han føler at tiden begynner å bli knapp.

— Jeg har aldri følt frykt for døden, og jeg tror ikke på noen sjelevandring eller liv etterpå. Jeg oppfatter evighetsbegrepet som å bli husket for noe du har gjort, knesatt noen prinsipper, men jeg får panikk for tid. Det er fortsatt mye jeg har lyst til å gjøre.

64-åringen lever ikke på salat eller går på treningssenter. Cola-inntaket er landskjent og høyt. Wathne ber egentlig om juling, men er velsignet med naturlig god helse. Han er aldri syk selv om de eneste åpenbare sunnhetstegn er nulltoleranse overfor røyk og minimalt med alkohol.

Det vil si, han har forsøkt å smake alkohol en sjelden gang, litt sider, men det gikk veldig galt.

Karakterforvandling

«Litt på'n» har Wathne begynt å skryte uhemmet av andre. Servert adjektiver og komplimenter som digre bløtkakestykker.

— Jeg blir faktisk sympatisk. Blir kjærlig, sjenerøs og sier alle de tingene som jeg burde ha gjort i hverdagen. Jeg har faktisk overøst andre med komplimenter og vært en gentleman etter å ha smakt på alkohol.

- Men burde du ikke da drikke alkohol oftere?

— Jo, det vil nok mange si, jeg er ufordragelig når jeg er edru, men ganske hyggelig når jeg har drukket. Men jeg er veldig dårlig med alkohol. Jeg får være som jeg er.

- Er det derfor du også er singel?

— En mann som er så engasjert i noe annet enn parforholdet, vil alltid bli oppfattet som lite engasjert. Uten å bruke det som en unnskyldning for at jeg ikke har fikset mine samliv med kvinner, så har innvendingen vært at kvinner ikke føler de blir viktige nok i livet mitt. Jeg har ikke vært tydelig nok, jeg har ikke klart å overbevise dem om at de var nummer 1, sier han.

Mannen som «ikke hadde noe nytt å berette», må nærmest stoppes etter to timer og fem minutter. Og han må ha glemt betingelsene han selv satte for intervjuet, å rekke en middag med fotballgutta i TV 2 etter kickoff og intervjuet.

Han går med bestemte steg ut av døren og i retning stasjonen, men etter bare noen meter blir han gjenkjent og stoppet av et eldre ektepar.

Damen nærmest jubler: -Jeg blir så glad når jeg ser deg på TV-skjermen. Det er akkurat som om du gir meg ekstra energi, sier hun.

Og Wathne svarer tilbake. Blir stående og prate. Igjen har han tilsynelatende glemt fotballmiddagen med TV 2-gutta. For ikke mange meter senere stoppes han igjen av tilfeldig forbipasserende. Wathne svarer. Prater. Mener. Nikker. Ler høyt. Smiler igjen.

For nå er TV-kjendisen der han liker seg aller best.

Ute blant vanlige folk.