Det var september. Oddvar Vignes hadde leid et hotellrom. Hadde forberedt seg på denne helgen i et halvt år. Skrevet avskjedsbrev og ordnet det praktiske.

Så sjekket han inn på hotellet. Det var fredag kveld. Han så hele Gullrekka på TV, synes det ble sent og bestemte seg for å vente til lørdag. Da var det fotball på TV, han ble invitert til en kamerat og ville ikke at kameraten skulle sitte igjen med følelsen av at han burde gjort mer, så han dro dit. Utsatte til søndag. Mer fotball på TV, alle Dagfinn Lyngbø-showene på YouTube. Han ville le, og lo masse.

— Jeg tenkte at dette vil jeg få med meg før jeg dør. Så det ble sent, også søndag. Men så gjorde jeg som planlagt. Det siste jeg tenkte før jeg sovnet var at dette var flaut. Jeg hadde alle mulighetene, god familie, fin oppvekst. Så ødela jeg alt sammen og endte det på denne måten.

Men så gjorde jeg som planlagt. Det siste jeg tenkte før jeg sovnet var at dette var flaut.

Kald av skrekk

Marit Meltveit Vignes husker dagen som om det var i går.

Telefonen som ringer fra Oddvars arbeidsgiver den mandags formiddagen for fem år siden.

— Vi får ikke tak i Oddvar. Ikke på telefon, han er ikke hjemme.

Hun blir kald av skrekk. Bruker tiden på å tenke igjennom hvem som nå må varsles. Lager ferdig middagen hun holder på med. Men hun tenker det verste.

Når telefonen noen timer senere ringer på nytt og det er Lovisenberg sykehus som forteller at sønnen ligger der, i live, men svært syk, setter hun seg på første fly til hovedstaden.

Oddvars plan lyktes ikke.

— Mor er her

— Oddvar, mor er her. Nå blir jeg her hos deg.

Marit sitter ved sykehussengen og holder sønnen sin i hånden. Hun hvisker forsiktig til ham, han ligger i en døs men viser med en håndbevegelse at han hører henne. Når han våkner opp snakker hun rolig til ham om hverdagslige ting «jeg henter litt saft», «søsteren din kommer senere», «nå må du bare hvile deg».

— Jeg kjenner Oddvar. Det var ikke noe poeng å begynne å bombardere ham med spørsmål med en gang han våknet, sier Meltveit Vignes.

  • Oddvar, mor er her. Nå blir jeg her hos deg.

Denne uken trykket aftenposten.no innlegget "Ingen skulle tro at toastmasteren ville gjøre sjølvmord" der Oddvar Vignes forklarer hvorfor han forsøkte å ta livet sitt for fem år siden. Til nå har over 120 000 lest artikkelen.

Og tilbakemeldingene har rent inn, på e-post, Twitter og Facebook. Mange vil takke ham for at han våger å være åpen. Andre har vært, eller er, i samme situasjon som Vignes var for fem år siden da han forsøkte å ta livet sitt.

— Jeg er litt overveldet nå. Noe av dette rører meg kraftig, og det gjør vondt å lese. Det er mange unge menn som deler av sin bunnløse fortvilelse, og mange pårørende som forteller hvordan det har vært for dem at en som sto dem nær tok livet sitt.

Vignes mener den enorme responsen han har fått viser hvor stort behov det er for mer åpenhet rundt selvmord.

— Jeg skrev dette innlegget fordi jeg vil at vi skal våge å være mer åpne om selvmord. Jeg tror ikke det er farlig, jeg tror det kan være selvmordsforebyggende, sier han.

Unge, vellykkede menn

Han forteller at det traff ham i magen da A-magasinet for to uker siden kjørte en ti siders reportasje om unge, vellykkede menn som tar livet sitt. Om de pårørende som står igjen i sjokk og ikke skjønner noen ting. De hadde ikke sett noen tegn i forkant. Selvmordene fremsto som lyn fra klar himmel. Utad var de menn som mestret alt.

Han kjente seg umiddelbart igjen. Og han ville prøve å forklare hvorfor til alle de som sier at det er så vanskelig å forstå.

— Jeg var selv en såkalt vellykket, ung mann. Jeg hadde alt, en jobb, gode venner, god familie, en kjæreste. Men det var ikke nok. Jeg følte meg mislykket på så mange måter, men jeg våget ikke vise det.

Bekymret for CV-en

Han forteller at han lenge hadde følt at han ikke fikk til noe, ikke fikk til nok i hvert fall. At han var en dårlig kjæreste, ikke flink nok på jobb. Han var bekymret for CV-en sin, om den var god nok til å få en skikkelig jobb hjemme i Stavanger, om han ville tjene nok til å kjøpe egen leilighet. Om han skulle klare å bli den etablerte, til nå hadde jo livet vært, studier, venner og sosialt liv i Oslo. Det hele førte til en depresjon som gjorde at han i et halvt år gikk til samtaler hos psykolog.

— Det gikk litt opp og ned. Jeg ble ganske frisk, begynte å jobbe fullt, men så fikk jeg meg en knekk igjen, og da ble jeg deprimert nesten mest fordi jeg ble deprimert.

Han og kjæresten hadde lenge planlagt en tur til Frankrike, men da det nærmet seg ville han avlyse.

— Da følte jeg meg maksimalt mislykket. Hun hadde gledet seg sånn, og jeg kunne ikke reise fordi jeg slet med depresjon og å komme meg på jobb. Da gikk jeg hjem og laget et regnskap, hva taler for og hva taler imot at jeg skal dø. Jeg mente det var mest som talte for, og da tok jeg avgjørelsen. Resten var bare logistikk, sier han.

Han husker bare bruddstykker fra morgenen da han våknet på hotellet, da det gikk opp for ham at planen hadde mislyktes.

— Jeg var ikke glad for at jeg overlevde. Jeg hadde min livs plan og den feilet. Alt rundt meg var kaos, foreldrene mine var knust, kjæresten min, nå ekskjæresten.

  • Jeg var ikke glad for at jeg overlevde. Jeg hadde min livs plan og den feilet.

Moren var der sammen med ham hver dag. Deretter flyttet han hjem til foreldrene på Finnøy utenfor Stavanger.

Bort fra prestasjonsjaget

Der fikk han hjelp av fastlegen. Av det han kaller Finnøysamfunnet. Og broren, søsteren, moren og faren.

— Jeg har hatt godt av å være der jeg hører hjemme. I et mindre miljø der jeg ikke kan gjemme meg vekk. Der prestasjonsjaget ikke er så stort. Og hvor familien min er tett på.

Sakte, men sikkert bestemte han seg for at det beste for ham var å leve videre.

— I dag har jeg funnet en ro. Jeg har sluttet på medisiner, men går hver tredje måned til en oppfølgingssamtale med min lege. Jeg har funnet ut at jeg er en person som trenger å snakke med noen når noe blir vanskelig. Før holdt jeg det inne i meg, trykket det ned, syklet en tur eller gikk ut med høytrykksspyleren. Nå tør jeg ikke det lenger. Jeg vet at jeg må snakke med noen hvis jeg blir nedfor.

Vignes jobber som markedsleder i lokalavisen, han holder foredrag om sitt eget liv, tar oppdrag som toastmaster og jobber hjemme på familiegården to dager i uken.

Nå håper 32-åringen at hans egen historie kan være med å gjøre selvmord mindre tabubelagt.

Redd når han ikke svarer

Moren til Oddvar støtter ham fullt og helt i at han deler historien sin. Selv om det har vært tøffe år for familien har hun begynt å føle seg trygg nå.

— Før ble jeg redd hvis han ikke svarte på telefonen med en gang. Jeg gikk hele tiden og fryktet, når forsøker han igjen? Men tiden har leget sår og vi er roligere nå. Det er godt å bo i nærheten av hverandre og se mye til hverandre. Og jeg ser at Oddvar har snudd det som skjedde til noe positivt, både for seg selv, og for de rundt seg.

june.westerveld@aftenposten.no

Oddvar Vignes og moren Marit Meltveit Vignes.
Jan T. Espedal