— Faan. Kom igjen, da! Ååå. Så dårlig!

Det er 5. desember 2014. Regissør Alexander Mørk-Eidem sitter i salen på Stadsteatern i Stockholm og stønner. På scenen er premièren på hans egen forestilling, Ibsens "En folkefiende", godt i gang. Publikum forventer seg, som alltid, store ting. Det ryktes at teaterstjernen denne gangen skal levere noen sannheter om sine nye landsmenn, svenskene, slik han i hele høst har filleristet selvgode nordmenn i "Peer Gynt" på Nationaltheatret.

Selv banner han altså. Helt til han registrerer en fast hånd på låret og et hvesende: Nå … skjerper du deg!

Sidemannen tar bokstavelig talt grep. Premièren fortsetter uforstyrret.

— Jeg ser bare alt som er feil, og så bare kommer det ut. Jeg tror jeg er på kino og ikke synes i mørket. Noen ganger på litt skjøre forestillinger har jeg ikke turt å komme på premièren en gang. Men jeg banner veldig lavt, da.

Regissøren sitter i fullt dagslys på Kulturhuset på Youngstorget i Oslo og forklarer sitt anstrengte forhold til premierer mens han prøver å få i seg en diger brødblings.

Vegg i vegg, inne på Folketeateret, går forberedelsene til hans neste premiere mot slutten. 25 skuespillere og musikere i ferd med å iføre seg høye parykker, tung øyensminke og ekstremt kroppsnære benklær. Når han har spist ferdig skal Mørk-Eidem lede prøven på sitt eget verk, De tre musketerer i live, 80-tallsrocka utgave.

Gullgutten

Men først altså, mat. Han ble sittende for lenge oppe med PC-en i natt og rakk ikke hotellfrokosten. Han jobbet ikke med manus.

Alexander Mørk-Eidem burde ikke ha grunn til å frykte premierer. Han er forlengst genierklært for sine oppsetninger der han plasserer klassiske stykker i nye settinger – sist Peer Gynt som brautende gjest hos Skavlan. Prisene har drysset jevnt. Nylig fikk han Teaterpriset 2014 fra teaterkritikerne i sitt nye hjemland, Sverige, "För att han outtröttligt skapar samtidsaktuella fullträffar av teaterklassiker". "Genial uppdatering", skrev Dagens Nyheter om "En Folkefiende" som nå går for fulle hus i Stockholm.

For til overmål vil folk faktisk se det han gjør.

I Oslo fikk 40.000 med seg Peer Gynt. Da de tre musketerene duellerte med sverd og gitarer i Stockholm, ble det sett av 130.000.

Siv Jensens trøst

Så er det politisk korrekte spørsmålet: Hvorfor driver en av Nordens mest begavede regissører med reinspikka show? For et folk som bør være underholdt til døde forlengst?

Han smiler mildt og lener seg frem over bordet.

— Tanken er å lage det folk flest egentlig vil ha. Bare bli underholdt og ha det gøy. Det får man liksom ikke på institusjonsteater, der skal det være en dypere mening.

- Har du forlest deg på Frps kulturprogram?

— Hehe. Det er en ordentlig Siv Jensen-forestilling. Egentlig en stor unnskyldning for Peer Gynt. Men husk, det er utrolig vanskelig å underholde. Gjøre det morsomt, smart og i en uventet ramme. Og for et privatteater å satse på en nyskrevet, stor forestilling som dette, er tøft.

Mørk-Eidems oppsetning av Peer Gynt på Nationaltheatret trakk inn både 22. juli, Skavlan, Olav Thon, Siv Jensen og Erna Solberg og er sett av 40.000 mennesker. Her foran noen av skuespillerne før premièren i fjor høst.
Grøtt, Vegard Wivestad

— Ingen billetter ingen lønn? - Nei. På vanlig teater blir det fort litt ”gå på jobben”, og den har du uansett hvordan det går. Å ha kniven på strupen gjør noe med deg.

- Mens de andre kan drive med sine eksklusive greier, dopet på statsstøtte?

— Nei, nei. Jeg er veldig for eksklusive, avantgardistiske ting. Det er blant annet derfor vi får penger fra staten. Problemet er heller at institusjonsteatrene velger litt for velprøvde internasjonale suksesser.

- Men kommer teatereliten til Folketeateret for å se puddelrock?

— Det gjenstår å se.

Pikekorgutt

Alexander Mørch-Eidem leste mye som barn – men ikke FrPs program. Hjemme i stortingsboligen i Prinsdal øst i Oslo hadde trebarnsfamilien en vegg med bøker.

Han leste alle. Noen av dem i diplomatlosjen på Stortinget, mens han ventet på faren, Ap-representant, fiskeriminister og senere riksrevisor Bjarne Mørk-Eidem.

Prinsdal skoles pikekor hadde to medlemmer som ikke passset helt inn i kleskoden. Unge Mørk-Eidem til høyre.
PRIVAT

I tillegg sang han i kor. Prinsdals skoles pikekor. Det eneste i nærområdet, kjent for sine røde, feminine kapper.Før en konsert fikk sangerne et skriv med beskjed om at de som ikke hadde kapper måtte stille i blå skjørt og hvite bluser. Alex og kameraten var åpenbart glemt.

— Så da kom vi i skjørt og bluse. I likestillingsprotest, minnes han.

En annen musikalsk milepæl ble nådd da familien omsider fikk platespiller. Et billig alt-i-ett-rukkel fra postordrebutikken Ellos. Sønnens aller første LP, "Welcome to the pleasuredome" med Frankie goes to Hollywood, fikk han pappa til å kjøpe på stortingskomitereise til London.

Alexander Mørk-Eidem tilbrakte mye tid på Stortinget der han ventet på faren, Ap-politiker, fiskeriminister og riksrevisor Bjarne Mørk-Eidem. Selv regner han seg som "genetisk sosialdemokrat". Her er de to sammen på tivoli.
PRIVAT

Det politikeren ikke visste, var at hele innsiden av det sterkt homoerotiske dobbeltcoveret var prydet med en gigantisk fallos. — Han burde brettet opp frakkeslagene, liksom?

— Egentlig. I tillegg låt den veldig dårlig på Ellos-spilleren som nesten ikke hadde bass, innrømmer sønnen. Som stort sett bygget musikkpreferansene på kassettopptak fra VG-lista og Ti i skuddet.

— Jeg blir veldig glad av den enkle, melodiske popen. Ingen må tro at det ligger ironi bak musikken på De tre musketerer.

Vulgære og rike

Det er ikke sikkert Erna Solberg og Siv Jensen så ironien i de regelrette karakterdrapene de ble utsatt for i Peer Gynt heller. Solberg vaggende uten ryggrad, Jensen som et fresende troll.

Regissøren innrømmer at faren hans mente han var litt for slem mot Erna.

— Jeg var aldri i tvil, såpass må de tåle. Når Erna var så grådig på makt at hun danner regjering med Frp, fortjente hun å miste ryggraden.

Og vi nordmenn fortjener også refs?

— Hm … Ja, hva mente jeg egentlig?

Han stryker seg over skjegget.

— Jeg tror ikke vi er drittsekker alle sammen. Men mer selvopptatte. Vi skal verne om vårt og er blitt stadig grådigere etter som vi har fått mer. Også dette veldig vulgær-rike med å vise frem rikdom. Det begynte med Røkke, så har det bare toppet seg. Du finner ikke hyllingsreportasjer om gründere i svenske aviser. Alt dette sjer samtidig med at vi vil stenge grensene for folk som har det dårlig. Og all klagingen.

En litt matt latter.

— Jeg låter som en gammel mann. Nå må ungdommen slutte å klage!

Så skynder han seg å si at også han kjemper mot de samme tilbøyelighetene. Heller ikke han vil dele. Han vil også ha flere ting. Og selv han – nyinnmeldt i Sossarna med egen rosepin i velkomstgave – tenker på hvordan han kan betale mindre skatt.

— Men jeg prøver aktivt å motarbeide mine tendenser når jeg stemmer. Gi meg mer skatt, ikke la meg slippe unna. Vær slem mot meg!

Guilty pleasures

Og nå, etter at han har avslørt sin politiske masochisme, kommer spørsmålet som nesten skal få Alexander Mørk-Eidem ut av balanse. Etter å ha snakket ubesværet om alt fra prestasjonsangst til falloser.

- Hva slags materielle ting er det som frister deg, da?

Han vrir seg som en orm på den smale kafébenken. Flakker med blikket i retning baren.— Min materielle svakhet ligger hos … brukthandlere. Møbler. Gamle lamper. Innredning. Det er veldig flaut. Men det er det jeg gjør om natten når jeg ikke får sove på hotellrom. Går inn på Lauritz.com. Eller Bukowskis market. Sitter og skroller nedover.

- Bare ser?

— Nei. Men jeg sier ikke til kona hvor mye det koster, det blir for flaut.

- Du kan si det til meg!

— Jeg kjøpte nettopp en stol til rundt 10.000 kroner. Så det er ikke psykotisk. Men skjer det ofte nok …

Skjøt kona

”Kona” er den svenske skuespilleren Louise Peterhoff. Han møtte henne på jobb. Akkurat som sin første kone, Helena af Sandberg.

— Det er jo litt klisjé, instruktør og skuespiller. Men jeg har jo ikke noe liv utenom, og et sted må jeg jo møte damer, unnskylder han.

Da han skjøt hodet av sin første kone på Nationaltheatret i Oslo i 2008, kom det forargede leserinnlegg i Aftenposten om usmakelig splatter.

— Er det sant? Så moro, sier han, og minnes med glede sin daværende kone, alias Hedda Gabler, som sittende i en sofa, plutselig stikker en pistol i munnen og trekker av så blodspruten dekker både Jørgen Tesmann og Thea Elvsted. Og altså ble i overkant eksplisitt for enkelte i salen.

— De som kjenner stykket vet at hun skyter seg. Men de tror at hun skal gå ut og gjøre det. For dem som ikke kjenner det er det overraskende uansett. Det liker jeg veldig godt. At en forestilling skal fungere for begge grupper, og at folk blir usikre på hva som kommer til å skje.

Han løfter brødblingsen fra bordet.

— Det er jo den usikkerheten som gjorde at jeg leste bøker som liten, sier han og tygger litt brød.

Sure komikere

Hvorfor han på død og liv ville inn på Teaterhøyskolen, er mer uklart. Et behov for å vise seg frem, er det nærmeste han kommer selv. Uansett holdt det ikke for juryen på skolen.

Tre ganger søkte han. Etter den siste dro han fasttelefonen inn i foreldrenes seng og la seg, før han ringte skolen for å høre om han var kommet inn. Så hørte moren at det ble helt stille. Etter en stund åpnet hun døren forsiktig. Sønnen lå og stirret i taket.

— Du trenger ikke bestemme resten av livet nå, sa hun. Og lukket døren.

Han husker at det var en slags trøst.

En slags trøst var det også at hele gjengen fra Russerevyen på Nordstrand, Thomas Giertsen, Atle Antonsen og Bernhard Arø også hadde røket ut. De hadde egentlig planlagt å reise til Mørk-Eidem-familiens gård på Vega en hel uke etter opptaksprøvene. Men de var så sure, bitre og kranglevorne at det tok flere dager før de i det hele tatt var i stand til å sitte i bil sammen.

— Vi klarte så vidt å komme oss to dager til Kragerø, sier Mørk-Eidem.

Den endelige stopperen for skuespillerkarrièren ble satt under innspillingen av et innslag til ungdomsprogrammet U. Mørk-Eidem og Thorbjørn Harr på et gutterom og skulle snakke om runking, uten regi og etter et svært lite morsomt manus av Harald Eia.

Plutselig stanser kameramannen filmingen, og stønner frem hvor dårlig det blir.

Der og da skjønte skuespilleren at han aldri ville bli god nok.

Året etter suste han inn på regilinjen på Teaterhøyskolen.

— Jeg var for redd for å stå på scenen. For bevisst på om det var bra eller ikke. Det passer meg å sitte litt på avstand og la skuespillerne gjøre drittjobben.

Refser svenskene

I Stockholm akkurat nå, består drittjobben altså i å fremføre Mørk-Eidems versjon av En folkefiende – den han velsignet med banning på premièren. Der stuper han rett inn i broderfolkets forvirring og forakt etter Sverigedemokratenes brakvalg.

— Etablissementet er helt forstyrra av dette partiets inntog. De skjønner ikke hva de skal gjøre, sier han, vel vitende om at det er det samme etablissementet, de som aldri ville stemt SD, som kommer for å se stykket.

— SD blir omtalt som en mild fascisme som har lurt seg inn. Men det er verre når den opplyste middelklassen spør hvordan vi kan ha stemmerett når idioter får stemme.

Selv har han det samme forholdet til FrP i Norge, og nøler ikke med å kalle dem landsbyidioter.

— Vi ser det jo nå, det går ikke i hop det de sier de skal gjøre. Men demokratiet må være et stort kompromiss. Og det må hele tiden diskuteres.

Hans refs av sitt kjernepublikum, kultureliten, går for fulle hus. Etter tolv år i Sverige tror han er nok på innsiden til å forstå noe grunnleggende om landet.

— Det traff en nerve. Og utrolig morsomt å kjøre begge land parallelt.

En nordmanns savn

Han trives i sitt nye hjemland, for all del. Han og kona har nettopp kjøpt ny, større leilighet på Hornstull, ”borterst på Søder, Stockholms Torshov”, som han jevnlig fyller med bruktkjøp. Han kan velge akkurat hvilke prosjekter han vil jobbe med.

— Akkurat nå har jeg det veldig bra. Veldig fint hjemme med kone og barn og gøy på jobben.

Naturen, ikke minst på Vega i Nordland, der familien Mørk-Eidem tilbrakte alle somrene, er et savn for Alexander i Stocholm. I dag har de tre søsknene Alexander, Joachim og Elisabeth arkitekttegnet hytte på øya.
PRIVAT

Men han har et sterkt savn. Han får ikke gått på ski. Ikke er det natur. Og ikke driver svenske kulturarbeidere med utidig fysisk fostring.— Alle mine norske skuespillerkompiser går på ski. Før prøver, etter forestillinger. Om natten, sier han lengselsfullt og forteller om de tause skiturene på Hardangervidda sammen med Eindride Eidsvoll.

— Et stavtak om gangen. Enkelheten i det.

Her i Oslo fikk han nylig en sms fra en gammel kompis han ikke hadde sett på 20 år. Skulle de treffes en kveld? De endte med å gå på ski tre timer innover i Østmarka. I regnvær tente de bål, drakk kaffe og pratet under et tre.

— Sånne ting skjer bare her. Det er virkelig et savn når jeg er der borte. I Stockholm kan du bare gå rundt og rundt i en lysløype, sier han.

Og må trøste seg med at han er i ferd med å fylle en hel vegg hjemme med bilder av skog. Kjøpt å nettet om natten.

Han ser på klokken. Legger fra seg den siste brødskorpen. Det er ikke tid for stillhet, men for prøve med musketerene. På premièren torsdag sitter han ganske sikkert i salen. Musikken kommer uansett til å overdøve eventuell småbanning.

LES FLERE PORTRETTER:

Kjetil Jansrud: Kan ikke ha det for hyggelig med samboeren og bikkja

Marte Michelet: Jeg var en arrogant besserwisser

Fredrik Sejrested har fått en av Norges viktigste jobber

hilde.lundgaard@aftenposten.no