Marte Michelet bråstopper utenfor den tunge døren inn til Gyldendal forlag og graver i vesken.

— Røyk er jo ikke godt en gang. Det handler bare om å være nevrotisk, konstaterer hun og tenner en «sykt billig sigg», medbrakt fra sitt nye hjemland, Sverige.Det er snaut ti minutter siden forrige røyk på trappen utenfor NRK på Marienlyst. Hun følte hun trengte den etter å ha debattert boken sin «Den største forbrytelsen» med historiker Mats Tangestuen fra Jødisk museum.

Hun rakk en kjapp blås på den samme trappen i forkant av debatten også. Og én mellom flytoget og drosjen opp til NRK.

— Jeg røyker som en skorstein akkurat nå. Å reise frem og tilbake fra Sverige i ett kjør, det er jo helt ko-ko.

Uventet suksess

Hvis noen trenger oppskriften på et «koko-liv», kan de i tillegg plusse på: Si opp den faste jobben som kommentator i Dagbladet. Flytt en familie inkludert en treåring fra Oslo til Stockholm, fullfør samtidig et gedigent bokmanus og lanser boken i Norge. Mens du gjør dette, driver mannen din døgnkontinuerlig valgkamp.

Nå er Michelets samboer, Ali Esbati, vel på plass i Riksdagen. Boken hennes om det norske holocaust har fått strålende anmeldelser, skapt debatt – og sust rett til topps på bestselgerlistene, der faren Jon Michelets bøker om krigsseilerne har ligget stødig i flere år.

Allerede tirsdag blir det ny tur til Oslo – kanskje med en Bragepris i bagasjen på returen.

Selv hadde hun forventet et førsteopplag på 500 eks og kanskje offentlig innkjøp. I øyeblikket er tredje opplag av 5000 bøker på vei.

— Suksessen er så uventet. Og så fantastisk, smiler hun, sneiper røyken og viser hjemmevant vei inn i Gyldendals katedral av betong og treverk i Oslo sentrum. Om en time skal hun holde enda et foredrag. Denne gangen sammen med to andre kvinner som også har skrevet bøker om norsk krigshistories mindre hyggelige sider.

Kjendisbarn

Når Marte Michelet skal forklare hvorfor hun er glødende antirasist, starter hun med de to periodene familien bodde i Afrika der moren, Toril Brekke, blant annet jobbet for frigjøringsbevegelsen SWAPO.

Når hun skal forklare interessen for jødisk historie, starter hun i et kollektiv i Fredensborgveien i 1990.

Moren var stadig i Afrika. Far Jon flyttet til Larkollen, og 15 år gamle Marte fikk flytte inn i det som i vide kretser var kjent som «kjendisbarnkollektivet». Der bodde foruten kjendisdatter Michelet bl.a. døtrene til Dan Børge Akerø og ml-høvding Tron Øgrim. De åpnet mer enn gjerne heimen for annen festglad ungdom.

— Det hendte vi fant folk dekket av oppkast i badekaret. Ellers var det havregrøt om morgenen og skole i rett tid, forsikrer hun.

Ekko fra fortiden

Nesten 50 år tidligere bodde det en annen jente i leiligheten, Kathe Lasnik. Henne hørte Marte Michelet først om da hun fikk Espen Søbyes bok om den jødiske jenta i julegave av faren for 12 år siden.

Midt i lesningen gikk det opp for henne at kollektivet lå i Kathes leilighet. De to hadde sittet i den samme vinduskarmen. Sett den samme utsikten. Vært like gamle. Kathe var 15 da hun døde i Auschwitch i 1942.

— Med ett skjønte jeg at holocaust hadde skjedd i mine gater. I mitt rom. Hvorfor hadde jeg nesten ikke hørt om det? undret jeg. Og hvorfor var jødenes historie overhodet ikke synlig i strøket?

«Snublesteiner», som disse, er plassert utenfor hjemmene til jøder som ble ofre for holocaust.
Stein J Bjørge

Hun leste alt hun kom over om temaet og ble dypt fascinert. Men tenkte aldri at hun selv skulle skrive om det. Det var for stort.Da Aslak Nore, redaktør i Gyldendal, lette etter en forfatter som kunne skrive boken om jødeutryddelsen i Norge, hadde han et fjernt minne om å ha diskutert akkurat det med Marte Michelet på en fest. Hun sa først blankt nei da han ringte henne. Etter tre dager klarte hun ikke å motstå den magnetiske dragningen i utfordringen.

Ofre og gjerningsmenn

Så ble det hun som skulle løfte frem historien til den totalt ukjente, lutfattige Benzel Braude, som utvandret fra Litauen og havnet på Grünerløkka i 1911. Beskrive hvordan norske myndigheter bidro mer enn vi liker å tro til det nitide og veloverveide arbeidet som førte ham og nesten hele hans familie mot døden i Auschwitz. Og ikke minst, få frem klimaet som beredte grunnen for planen.

— Det som overrasket meg mest var i hvilken grad antisemittismen var til stede i offentligheten på 30-tallet. Den var aldri rabiat, men det sjokkerte meg hvor synlig den var i avisene, på Stortinget og blant de intellektuelle.

Forfatteren sjekker diskret mobilen og skvetter til.

— Dæven. Nå må jeg ut og ta en røyk og forberede foredraget, sier hun og viser det foreløpige manuset på fem punkter rablet ned på siste side av boken, før hun forsvinner ut mot mørket og Gyldendals romslige askebeger.

Tøffere før

Før Marte Michelet ble bråberømt som suksessforfatter, hisset Dagblad-kommentatoren på seg mange ved sine utrettelige ytringer om favoritt-temaene feminisme, innvandring og islam.

Provoserende og hardtslående, ja. Men en pusekatt i forhold til sitt yngre jeg:

17 år gammel var hun glattbarbert på hodet. Følte seg personlig krenket av alle som spiste kjøtt, nappet øyenbrynene eller trodde på Gud. Mente seg høyt hevet over vanlige, konforme borgere. Og så det som en selvsagt rett å håne de som måtte stå for noe annet.

En gang skjelte hun ut en jente fra Jehovas vitner foran hele skolegården.

— Jeg var en arrogant, selvgod besserwisser. Jeg skulle veldig gjerne bedt henne om unnskyldning, sier hun beskjemmet i dag.

Vettskremt pappa

Om hun var streng mot andre, plaget hun til gjengjeld aldri sine raddisforeldre med nevneverdig politisk ungdomsopprør. Men faren, Jon, ble skremt nok da hun tok med seg en liten, glattbarbert gjeng i flagrende batikk-klær på besøk til Larkollen.

Han kunne takle mye. Men da datteren la igjen en lapp der hun skrev at hun var blitt Hare Krishna, ble den gamle sjømannen iskald. Det gikk tre bekymrede dager før spøken ble oppklart og ateismen gjeninnført i familien.

Siden ble hun leder i Rød Ungdom, der kleskoden var androgyne, men hele og rene klær for å markere at de var skikkelige folk, ikke søplepønkere.

Da MArte Michelet ble leder for Rød Ungdom, var det slutt på utagerende klesvaner. Denne kongeblå blusen var standard og signaliserte klar avstand til «søplepønkere»
Georgsen, Tone

Ukjente skjebner

Tilbake hos Gyldendal er Michelet kledd i pumps og svart kjole. Røyksuget er dempet, hun har snusboksen i bakhånd og stiller seg uten manus foran et svært lydhørt publikum. De får høre om Charles Braude, Norges beste bokser i flere vektklasser. Om broren hans Harry, som drømte om å bli skuespiller – og rakk å spille i en spillefilm. Begge glemt og utradert fra historien.

— Mange etterkommere lever stadig med en tung sorg, avslutter hun.

— Den har ikke blitt enklere av at norsk okkupasjonshistorie har vist så forbløffende liten interesse for jødene.

Hun smiler mens hun signere bøker. Men tenker mest på én ting: Mat!

Gourmetbombe

Det er tid for matprat. Og for dette intervjuets eneste virkelige avsløring: Marte Michelet er intenst opptatt av mat. Hun er nesten ferdig utdannet kokk og var i flere år Robinson & Fredag, Dagbladets superhemmelige restaurantanmelder. Hele to ganger har hun felt sin dom over selveste Bagatelle.

Uten snev av ironi sier hun ting som:

— Jeg har kommet til at hjemme, der du ikke har serveringspersonale, blir ti retter nesten for masete. Men en femretter, hvis du har suppe og ost, er jo kjempelett.

Med et slikt utgangspunkt er det vel logisk at hun dyrker sin lidenskap i en gourmetklubb med det velvalgte navnet Rote Gourmet Fraktion.

Da Michelet møtte samboeren, Ali Esbati, ble hun sjokkerrt over hans manglende peiling på mat. I dag er han godt opplært.
Privat

Til klubbens juleselskap hjemme hos henne i 2002 – antall retter er fortrengt – tok noen med en usedvanlig pen, svensk-iransk mann. Vertinnen og gjesten danset til langt på natt og så lyst på fortsettelsen. Alt var i det hele tatt lovende, helt til hun etter en tid åpnet kjøleskapet hjemme hos ham for første gang. Der var et halvfullt spann med desidert billigste type reker i lake absolutt eneste innhold.— Han er det noe veldig galt med, tenkte hun.

Hennes nåværende samboer kan stadig ikke lage mat, og har prestert å steke kjøttbullar i Zalo uten å merke noe før han hadde tygget i seg et par.

— Men han har gått fra null peiling til å bli litt av en feinschmecker, skryter læremesteren.

Han var faktisk med sist Robinson & Fredag var på Bagatelle.

— En som spiser Zalo?

— Ja. Han røyker ikke. Så han lukter mye bedre enn meg.

Innvandrerunge

På restauranten der Michelet nå blar i menyen, har de ingenting å frykte. Det siste hun spiste, var en baguette på flyet fra Stockholm, og blodsukkeret roper høyere enn gourmetgenet. Heldigvis er hun god til å snakke med mat i munnen.

- Du har skrevet og ment mye om feminisme, innvandring og islam. Liker du å provosere?

— Nei … Det bare ble litt sånn. Men jeg liker at ting er tydelige. At man sier hvem man er uenig med og hvorfor, i stedet for å sitte i utkanten og analysere.

- Det har du ikke gjort i utide?

— Hehe, nei. Men til å begynne med trodde jeg kommentarsjangeren var litt sånn bråkjekk. Ganske snart skjønte jeg at jeg ikke måtte gå hardt ut mot et eller annet uten å ha tenkt ordentlig igjennom det.

Hun tenkte så mye at hun lå våken om natten da hun i slutten av mai 2011 bestemte seg for å skrive kommentaren som begynte slik:

«Hei, jeg heter Marte Michelet, og jeg er svanger med velferdsstatens undergang.»

Kommentaren var hennes svar på rapporten til Brochmannutvalget, som hadde regnet seg frem til at innvandring vil medføre et netto tap for samfunnet.

Selv var hun gravid «med en sånn en. En innvandrerunge» og skrev følelsesladet om seg selv og sin «belastende» iranske svigerfamilie.

— Jeg bar på en datter som er halvt iransk. Da blir den forakten som plutselig ble mulig å legge helt åpen, ved å si at innvandrere er minustegn, veldig opprørende, sier hun, og har lagt ned bestikket.

- Men du ser vel at innvandring har skyggesider?

— Ja. Men jeg er ikke villig til å bunte dem sammen til ETT problem og gi den høyrepopulistiske forståelsen en total gavepakke. Si: Ja, dere har hatt rett hele tiden. DE er for dyre for OSS. Ja, det er et problem med DEM.

- Er noe annerledes etter 22. juli?

— Njaaaa … Jeg var nok naiv og trodde på en mer fundamental endring. Mye i debatten har sklidd tilbake dit det var.

To på Utøya

«Fortsatt skudd. Vi løper rundt. Alt uklart», står det i sms-en Marte Michelet mottar fra samboeren Ali. Det er fredag 22. juli. Fødselen nærmer seg, og hun og moren er på IKEA for å handle litt «babystash». Ali er på Utøya for å snakke om økonomi for AUF-ungdommen. For to dager siden var det Marte som sto foran den entusiastiske gjengen og snakket om islamofobi.

Da hun i panikk ringer Ali på telefon fra Ikea, ligger han i noen busker i vannkanten og hører skudd som nærmer seg.

— Uansett hva som skjer, jeg elsker deg, hvisker han.

Så hører hun ikke mer.

I timene etterpå husker hun ikke så mye. Hun holder rundt den store magen sin. Tenker på Leila, som aldri skal ha noen far. Hun husker meldingen som plutselig kommer på Facebook: «Jeg lever. Kan du varsle mamma». At hun tvinger sin egen mamma til å kjøre direkte til Sundvollen. Og hun glemmer aldri hvordan hun løp gjennom hotellkorridoren – der han plutselig sto med et håndkle rundt livet – og kastet hele den tunge, gravide kroppen sin oppå ham.

Skulle halshugges

Tidlig neste morgen ringer PST og ber dem evakuere umiddelbart. Breivik har nevnt Marte i avhør. Det kan komme flere angrep. Først på høsten blir detaljene om Breiviks planer kjent: Michelet skulle halshugges knelende og bakbundet. På den første dagen i rettssaken utdyper han at «kommunistlederen Michelet» har konvertert til islam og fått «et berberarabisk avkom med en muslim».

Hun har bedt pent om å få stå ute når vi snakker om Utøya, selv om det er bikkjekaldt. Hun trenger å røyke.

— Et spesielt sted i Breiviks hat var reservert for meg. Jeg har måttet tåle mye trusler og hets. Men at det jeg mente og skrev faktisk var farlig, hadde jeg ikke forstått.

Konstant redd

Breivik klarte ikke ta fra henne kjæresten. Men tryggheten hennes tok han. Hun begynte å skanne lokalene hun kom inn i. Ble stresset hvis hun så en hvit van, eller en hvit mann på Grønland i Oslo. Var alltid på vakt.

Først da familien flyttet til Sverige i sommer, skjønte hun hvor preget hun faktisk har vært.

— Lettelsen var mye sterkere enn jeg hadde trodd, selv om Ali er en hatet mann blant høyreekstreme i Sverige. Men bare en enkel ting som at soverommet vender mot bakgården, gjør at jeg sover mye bedre.

Historiens kraftlinjer

Kulden biter. Vi må snart runde av. Først er det en tråd til som må nøstes.

Våren 2011 var Marte Michelet i gang med en bok om islamofobi. Men etter 22. juli var det plutselig masse snakk om hatet mot muslimer, og hun la prosjektet vekk.

I stedet tenkte hun at hun burde deltatt i debatten. At hun hadde et ansvar for å fortolke det hele. Og at hun burde dekket rettssaken.

Men familien brukte fødselspermisjonen og reiste til Barcelona.

— Jeg klarte ikke komboen av ammetåke og å gå inn i det. Men jeg følte jeg sviktet.

Hun er stille flere sekunder.

— Men så fikk jeg likevel muligheten til å gå inn i høyreekstremismen og folkemord-retorikken. Det Breivik lengter etter. er jo SS. En eliteorganisasjon der han kunne være helt. Jeg starter bare i 1911 i stedet for i 2011.

Hun stanser brått. Lyser opp.

— Wow! Min hovedperson, Benzel Braude, kom til Norge nøyaktig 100 år før Utøya.

LES OGSÅ:

Holocausthistorie uten nyanser

Nye briller på Holocaust

Bretter ut vår nasjonale skam