Han sov dårlig den natten.

Snudde seg, vred seg, tenkte, ventet, en liten blund, våknet igjen, morgengry og så, endelig ut av sengen.

I fire år, nesten hver eneste dag, hadde han tenkt på denne dagen. Skulle han som vant alle skirenn som barn, endelig vinne i et virkelig mesterskap?

  1. februar 2014, OLs 11. dag i Sotsji. På programmet sto super-G.

Ut fra startboksen i Roza Khutor alpinsenter risikerte Kjetil Jansrud alt. En kneskade fra året før kunne ikke stoppe ham nå. Heller ingen småfeil underveis. I målområdet kunne han heve ski og armer over hodet.

Norge feiret sitt grunnlovsjubileum. 29-åringen gjorde alt på sin måte i solskinnet i Sotsji.

Med den historiske vinnertiden: 1 minutt. 18 sekunder, 14 hundredeler.

Jern på skuldrene

Mandag morgen, 239 dager etter OL-gullet i Russland. På Toppidrettssenteret i Oslo har Kjetil Jansrud snudd capsen bak frem. I

afp000786994-kRUIIzWF7x.jpg
Christophe Ena

gråsvart T-skjorte, i fremoverbøyd posisjon, fører han skuldrene sine oppunder en vektstang med 130 kg jern. Fra høyttalerne fyller låten «Styggen på ryggen» treningslokalet. Vektstangen løftes ut fra stativet, og 29-åringen går ned i knebøy før han presser vektstangen opp med strake ben. Først én gang. Så to ganger. Etter tre repetisjoner føres vektstangen tilbake i stativet.

Lagkamerater klapper fornøyd. Landslagstrener Lars Mæland sier noe om at «Nå kan vinteren komme, nå er vi klare.» Og Jansrud puster ut mens svetteperler presser seg gjennom en skog av tett skjeggvekst.

OL-gullet, ja, det fordømte OL-gullet.

Nå er han i forsvarsposisjon, skriver noen. Nå må han bevise og prestere hver eneste gang startnummeret klistres til kjøredressen, sier eksperter. Ikke en dag vil gå uten at noen minner ham om skirennet i Russland. Å vinne et OL-gull i vinterlandet Norge betyr at du merkes for livet.

OL-gullvinner kunne ha stått skrevet i ansiktet hans.

— Ble det slik du hadde tenkt deg det?- Jeg bruker overraskende lite tid på å tenke over dagen i Sotsji. Mye mindre enn jeg hadde trodd, fordi et slikt resultat henger så høyt for en idrettsutøver. Seieren har sånn sett vært et lite antiklimaks, nesten litt skuffende.

Han har ikke funnet frem vinnerrennet på DVD. Han har ikke brukt OL-gullet for å gjøre treningen lettere og sinnet lysere på regntunge dager.

— Opplevelsen var selvsagt magisk der og da, men alt gikk veldig fort over. Ny sesong, nye muligheter, jeg er tilbake i hverdagen – og det er kanskje like greit.

På et rom i Olympiatoppens lokaler rett i skogkanten ved Sognsvann forsøker han å hvile ut før en ny totimers treningsøkt. Han tar av seg joggeskoene. Han legger bena på bordet. Han lener seg tilbake og kikker ned på kneet. En korsbåndskade ett år før OL kunne ha bråstoppet alpinisten og gjort gullet i Sotsji til evigvarende teorier.

Men han kom tilbake.

— Folk sa jeg var helt rå. Noen spurte om «hvordan det var mulig». Men idrett er ikke hokuspokus, ikke akkurat rakettforskning. Vi jobber etter en enkel formel. Jeg gjorde hva jeg fikk beskjed om fra støtteapparatet. Trente mye og veldig grundig. Noe jeg alltid gjør. Faktisk var jeg aldri i tvil om at jeg skulle komme tilbake, sier han.

Raste ned i vekt

Etterspørselen økte etter OL. Mobiltelefonen lyste og pep i ett. Kjetil Jansrud er en fyr som smiler mye gjennom skjegg og hår. Han fremstår uredigert, snakker jovialt med alle, kjører blendende teknisk og smart på ski og er alpinsportens kanskje aller hyggeligste. Markedsverdien hans har skutt i været.

IOC vil bruke ham som ambassadør sammen med USAs alpinstjerne, Lindsey Vonn, i ungdoms-OL på Lillehammer om to år. Han har takket ja. Gutten fra landsbygda undertegnet også denne uken en privatavtale med Tine. Sammen med langrennsstjernen Marit Bjørgen blir han meierikjempens idrettsansikt utad. I tillegg lander han en ny, norsk sponsor om kort tid. Jansrud får hjelp med skattemessige spørsmål, ellers styrer han butikken sin selv. Han liker å ha kontroll – 100 prosent.

— Det er fort gjort å bli 35 år, ferdig med skikarrièren og ikke kunne noe som helst. Jeg vil lære ved å ta ansvar over økonomien min, lærdom jeg kanskje kan bruke senere, sier han.

Han kikker ned på klokken. Ukeplanen er tettpakket.

I sommer kjøpte han ny leilighet i Oslo sammen med samboeren Nina Caroline Arnesen og bikkja Pixel. Han begynte å slipe gulvet i leiligheten selv. Flere «småprosjekter» måtte også løses. I tillegg trente han hver morgen. Oppi alt styret glemte han rett og slett å spise – i hvert fall regelmessig. 29-åringen fikk et kaloriunderskudd, og da han i slutten av juli gjennomførte fysiske tester med landslaget, var han en skygge av OL-utgaven et halvt år tidligere.

— Jeg veier meg aldri, jeg har ikke et slikt forhold til vekt, men da jeg så at jeg hadde gått ned åtte kilo, var det litt småkrise.

En alpinist legger ikke müslikorn på vekt. Han måtte gafle i seg mat. Store treningsdoser måtte også fordøyes. Muskelmassen måtte tilbake på normalnivå. Tyngde og kraft er helt avgjørende for å oppnå høy hastighet med ski under bena.

— Nå tror jeg formen er bedre enn den var før starten på forrige sesong, sier han fornøyd og skyver håret bakover med høyrehånden.

Neste helg kaster alpinistene seg ned en østerriksk fjellside. I Sölden, et lite tettsted med høye fjell og snørike dalsøkk, kjøres sesongens aller første verdenscuprenn.

Kjetil Jansrud er inne i sin 11. sesong – og 250 reisedøgn venter.

Før sesongenstarten neste helg har Kjetil Jansrud og de andre alpinistene løftet hundrevis med kilo jern.
STEIN BJORGE

Spartansk hjemmelivMilevis med veier fører frem til alpebyer og skimetropoler.

Ingen idrettsutøvere reiser mer enn alpinistene og Kjetil Jansrud. Totalt 38 renn inngår i en verdenscupsesong. I tillegg skal de til amerikanske Vail for å kjøre i VM. Hele tiden jobber han mentalt med aldri å miste lysten på å reise ut i noe som beslaglegger to tredjedeler av hele året.

Hjemlengsel vil ødelegge alt.

— Et paradoks kanskje, men lengsel etter samboeren, hunden og leiligheten i Oslo vil tære på overskuddet til å konkurrere. Derfor kan jeg ikke ha det for bra hjemme. Haha.

- Som å få barn ...

— Ja, for eksempel. Helt optimalt burde jeg hatt det helt spartansk hjemme. Et lite komplisert hjemmeliv som gjør det enkelt å reise ut igjen. Men jeg føler det fungerer bra i dag. Og jeg kommer ikke til å gjøre dette her til jeg blir 40. Da får du komme og hente meg!

Jansrud var gjest hos Lindmo i NRK forrige lørdag. I talkshowet mente alpinisten han hadde flere overnattinger i dobbeltseng med Aksel Lund Svindal enn med samboeren.

— Litt fleip og litt fakta, sier han nå.

"Guttungen" blir han bare kalt av flere. I den lille omreisende klikken finner Jansrud på mye tull og tøys, slik alpinistene alltid har vært kjent for. Lasse Kjus byttet i all hemmelighet ut tannkrem med majones for å lure lagkamerater. Buljongterninger ble montert i dusjhoder. Konkurranseski ble gjemt bort og funnet igjen tretopper rett før start.

— Alt tullet har også sin funksjon. Humor gjør noe med energien og miljøet før du skal være konsentrert. Alle må bidra med sitt internt i laget. Men klart – hadde folk utenfra sett eller hørt oss, ville de sikkert trodd vi var spenna gærne.

Bestekamerater. I 15 år har de kjørt sammen på ski, delt dobbeltrom og tanker. Kjetil Jansrud mener han ikke ville vært der han er i dag uten lagkamerat Aksel Lund Svindal.
RUBEN SPRICH

Flyttet da han var tre årFra huset til familien Jansrud på Vinstra og ned til Sødorp skole går en snødekt vei om vinteren. Kjetil Jansrud hadde skolesekk og stor fart på en miniski ned bakken. Ingen brukte kortere tid på å rekke skolestart. Veien tilbake var ikke like grei, men han lærte å labbe opp motbakkene også.

Han var bare tre år da familien flyttet fra Randaberg, nabokommunen til Stavanger, og til naturrike Gudbrandsdalen. Kjetil var nummer to i søskenflokken på fire, og var hele tiden i bevegelse. Hvis han ikke sov, drev han med noe hele tiden, langrenn, håndball, ishockey og alpint.

Kjetil Jansrud med samboer Nina Caroline Arnesen på gallamiddag på Slottet. Det forplikter å ha vunnet et OL-gull i alpint.
Braastad, Audun

På skolen var han lærevillig. Han pløyde raskt igjennom Barnas leksikon, men å sitte rolig i et klasserom var umulig. Flere ganger fikk han melding med hjem fra rektor. Han glemte å rekke opp hånden, og han røpet svaret før de andre elevene fikk en sjanse.Da han var seks år, sto de aller første slalåmskiene lent opp mot husveggen. Skianleggene Kvitfjell, Hafjell og Gålå lå ikke langt unna. Han har flere ganger forsøkt å huske tilbake til årene i Gudbrandsdalen. Men bare to klare bilder kommer frem.

Bilde nummer 1: Hans aller første langrenn da han og en kamerat fra barneskolen gikk mot hverandre.

— Jeg husker følelsen av å konkurrere mot ham, en følelse som sitter i meg fortsatt.

Bilde nummer 2: Et alpinrenn på Dombås. Han kjørte mot Lars Myhre fra Gjøvik, som var eldre. Han husker spenningen i målområdet, da han gikk og ventet på sluttresultatet, sparket i snøen. Ville tiden hans holde helt inn, helt til seier mot selveste Lars Myhre?

— Jeg tror de to opplevelsene her gjorde noe med konkurranseinstinktet mitt, sier han.

Så husker han ikke så mye mer, ikke før han var tenåring, kjørte renn og Jan Jansrud fungerte som personlig trener.

NRK-programleder Line Jansrud fikk trene en uke sammen med fetter Kjetil. Hun ville finne ut hvordan det er å være toppidrettsutøver i programmet Newton. Fire timer på fire dager trente hun som et fullverdig medlem av alpinlandslaget. Det endte med at hun måtte sjekke muskulaturen på legevakten.

Kjetil André Aamodt hadde pappa Finn. Kjetil Jansrud hadde pappa Jan. Eksemplene er mange på aktive fedre som har ofret nesten alt på at sønnen eller datteren skulle nå toppen i sin idrett.Jansrud senior var trener i Peer Gynt Alpinklubb og sørget for at alt ikke bare ble lek. Treningen ble også systematisert. Far og sønn terpet grunnleggende kjøreteknikk, som å lære å «gå» som alpinist. De var i Kvitfjell, Hafjell eller på Gålå i 20 minusgrader. De kunne kjøre tråkkemaskinen helt til topps hvis heisen hadde sluttet å gå.

Mens de tre andre søsknene Jansrud satset på utdannelse og toppjobber, hoppet Kjetil av etter videregående skole på Vinstra.

Som 16-åring debuterte han i europacupen. Så kunne ingen stoppe Kjetil Jansrud.

Vondt resten av livet

29-åringen skifter til ny sittestilling i hjørnesofaen på Olympiatoppen. Hele tiden beveger han seg. Ryggen minner ham konstant på at han har viet sitt liv til kanskje en av de mest fascinerende, men også mest fryktede skiidrettene. Alpint er å få trøkker. Risting og slag mot skiene i hastigheter opp mot 130 km/t herjer med rygg og knær. I utforsvinger utsettes løperne for krefter opptil fire ganger egen kroppsvekt.

Hardkjøret har sin pris.

I dag kan han ha problemer med å komme seg ut av sengen på morgenen. Ryggen er stiv og vond, og han kan aldri reise seg rett opp.

— Jeg kan holde ryggen i sjakk med trening, men den vil ikke bli bedre med årene. Jeg må trene resten av livet, noe jeg er innforstått med.

Han ser seg nesten aldri tilbake. Han er ikke genuint interessert i egne resultater. Han husker ikke alle renn, men som for alle andre alpinister går én opplevelse aldri i glemmeboken:

Den aller første kjøreturen i fryktede Kitzbühel i Østerrike. I små stillegående heiser blir løperne fraktet til topps over tretoppene. Utøverne kan se «udyret» som slynger seg ned stupbratte partier i Hahnenkamm-fjellet fra luften. Kjørerne utkjemper ikke bare en kamp mot konkurrentene, men også mot løypa.

— Første gangen, i 2008, var bare lykke. Svingene, farten, alt var moro. Andre gangen visste jeg hva jeg gikk til og var i helspenn.

- Er du redd noen ganger når du kjører?

— Aldri. Frykten vil bare låse alt, og det er «døden» hvis du står på ski. Jeg har en mental teknikk jeg bruker de siste fem minuttene, de aller siste sekundene, før jeg skal starte. Da er nervøsiteten borte. Jeg har aldri vært redd under selve kjøringen.

- Hva tenker du på når du kjører i en fart opp mot 130 km/t?

— Ingenting, det er ikke tid. I hodet mitt befinner jeg meg hele tiden 50 meter frem i løypa. Jeg forbereder meg på hva som kommer fordi hastigheten er så høy. Hva skulle jeg forresten ha tenkt på?

- Publikum, kanskje. På hva de tenker om kjøringen din ...

— Haha. Glem det. Jeg hører ikke at de jubler, ikke ett ord som blir ropt ut i målområdet. Alt er bare stille. Jeg befinner meg vel i en slags transelignende tilstand.

En time senere er capsen snudd bak frem igjen. Dagens siste treningsøkt. Han rusler rundt blant lagkamerater. Snakker litt med spydkaster Andreas Thorkildsen. Fleiper og serverer noen meldinger. Så får han et mørkt drag over ansiktet. Alvoret. Vektstangen løftes over hodet. Samme prosedyre utføres.

Vi ser livet til en OL-vinner rett foran oss.

Og en jordnær fyr som jobber hardt.

LES OGSÅ: