London/OsloDet ebber ut, beinharde 2014, året hvor flere folkegrupper har hatt et helvete med å holde seg i live og det å være utenriksminister har vært mer enn en heltidsjobb.

I den norske ambassadeboligen i London sitter Børge Brende (49) ved et pyntet langbord. Det henger Munch på veggene, på asjettene ligger duker med broderte fuglemotiver og på menyen står blant annet en Gin & Tonic Surprise . I rommet er det både to Sirs og én Dame og begavelser fra alle samfunnsfelt, men hovedgjesten er Norges utenriksminister.

Brende virker glad for at han får være med slike mennesker, og tar ordet, på et engelsk der bare de trøndertykke r-ene skiller seg ut.

— Jeg ser folk med ekspertise på så mange områder. Jeg mener at dette er den mest interessante middagen i London i kveld, sier Høyre-mannen muntert.

Hit og dit og hit igjen

Seks timer tidligere, på Gardermoen:

For to dager siden var han i New York, før det Iran, De Forenede Arabiske Emirater, og så var det Berlin, Hammerfest, Jordan, Berlin igjen, Milano, Vest-Afrika, Kairo og Washington, alt i løpet en drøy måned. Sommerferien til «Ernas globetrotter» var en langhelg. Han reiser så mye at USAs utenriksminister John Kerry pekte på ham fra en scene og sa: «Han der, han må være klonet.»

Børge Brende (t.v.), mannen John Kerry (i midten) mener må være klonet.
Virginia Mayo

Disse reisene, alle hotellrommene, møtene, så mye «jetleg», hva er det verdt? Hva kommer ut av det? Forandres verden? Han svarer:Norge spilte en vesentlig rolle da Assads kjemiske våpen i Syria ble destruert. Brende har også vært med på å vri Norges utviklingshjelp, slik at mer går til utdanning, spesielt for jenter. Han er også stolt over stortingsmeldingen om menneskerettigheter tidligere i desember. Det var den første på 15 år.

— Så du får gjort masse?

— Ja, kanskje jeg ikke er flink nok til å reklamere. Men jeg ser jo at det skjer ting, sier ministeren.

Hva er det som driver Børge Brende? Å få jobbe, svarer de som kjenner ham. – Over tid er det samsvar mellom innsats og resultater, sier han selv. To frigitte gisler i Colombia? Resultater. Litt bedre forhold i en flyktningeleir? Resultater.

«Powernappene»s konge

Børge Brende kjøres til flytrappen og er den siste som går på flyet til London. Han holder mobilen mot øret. «Just give me a second», sier han mens han legger opp dressposen og kryper inn på vindusplassen 3A.

Så tar han på hodetelefoner som stenger lyd og et bånd over øynene som demper lys. Flere påpeker at «powernappene» er årsaken til at Børge Brende holder ut. Etter nøyaktig 20 minutter våkner han, spiser og begynner å jobbe. Han enser knapt den rosa himmelen over London de siste minuttene av flyturen.

Mens Brende går mot utgangen av Heathrow kaster han et blikk mot et speil på veggen. Synet får ham til å stryke seg over luggen. Han gjør ofte det. 50-årsdagen hans er bare et snaut år unna, og ikke alle steder på hodet gror håret like tett som det gjorde før.

Ministeren blir hentet av ambassadør Mona Juul på Heathrow. Mens Brendes reisefølge på fem setter seg i en minibuss der de blant annet skal snakke om hvor gæren Carrie Mathieson i Homeland er, peker Børge Brendes sjåfør på et beist av en BMW med diplomatskilter, og sier:

— Vi har en helt ny bil til deg.

— Wow, sier utenriksministeren.

En urolig tid

Mange retter på menyen da Aftenposten var flue på veggen under Børge Brendes middag i London. Middagen ble holdt i samme rom som Kong Haakon holdt statsråd under 2. verdenskrig.
Robert Veiåker Johansen

Middagen blir den mest interessante i London denne kvelden. I hvert fall for dem som er her. Med Børge Brende som ordstyrer får Statoil-toppen, den tidligere MI6-sjefen, BBCs sjefskorrespondent, høykommissæren, Tony Blairs gamle stabssjef og de andre gjestene i tur og orden snakke om uroen i verden. Etter to tiår med lederstillinger og toppverv har Brende en kontaktflate på størrelse med et mellomstort norsk fylke.

En organisasjon som er så ekstrem at selv Al-Qaida ekskluderte den

Måltidet arrangeres under nesten 100 år gamle erkebritiske regler laget for å få åpnere debatter. Man kan bruke informasjonen, men ikke røpe hvem som sa hva.

— Ikke sitere, sier underdirektør Kristin Enstad hver gang Aftenposten bytter gaffelen med pennen.

Så vær trygg på at denne Brende-innledningen for gjestene har gått gjennom sensuren både én og to ganger:

— Om vi hadde hatt denne middagen for ett år siden, og jeg hadde sagt at i midten av Europa ville et land ta en del av et annet land, så ville ikke folk ha sett på meg som en innsiktsfull analytiker. Om jeg hadde lagt til at et område fra Aleppo til Bagdad var kontrollert av en organisasjon som er så ekstrem at selv Al-Qaida ekskluderte den, så ville folk stilt spørsmål ved det også. Så er det Ebola. Og Israel/Palestina, som man tror ikke kan bli verre, men dét kan det.

Middagen er over etter to timer. Børge Brende, kledd i en mørk dress det ser ut som en skredder i Savile Road har sydd samme dag, har bare fuktet leppene med litt vin hver gang noen har løftet glasset til en skål. Selv venner fra Unge Høyre-tiden sliter med å huske ham på en snurr.

Rundt 23.30 går utenriksministeren opp til rommet sitt i ambassadeboligen. Han sjekker telefonen, som alltid er på, men som bare noen få har nummeret til og besvarer epost som haster. Så sovner han og sover så godt at joggeturen i Hyde Park dagen etter utgår.

- 250 reisedager er for mange

Den første reisen ut. Den husker Børge Brende godt.

Han og foreldrene og søsteren pluss en utvidet familie på pakketur direkte fra Trondheim til Gran Canaria. Ungene tenkte at endelig skulle de oppleve noe annet enn den evinnelige setra uten vann og strøm på Oppdal. Over 40 år senere er det ingen andre reisemål Brende drømmer mer om enn den setra. Han har rett og slett ikke nok tid. Det siste året har han vært over 250 døgn på reise.

Brende har god kondisjon, jobber mye og reiser enda mer. Det står det respekt av. Men jeg mener 250 reisedager ute er for mange

Ap-leder Jonas Gahr Støre, som selv var utenriksminister i nesten syv år, sier:— Brende har god kondisjon, jobber mye og reiser enda mer. Det står det respekt av. Men jeg mener 250 reisedager ute er for mange. I vår tid bør en utenriksminister reise en god del i Norge, for å hente innspill fra alle deler av Norge som er berørt av verden utenfor. Også utenrikspolitikken må eies av flere enn de innenfor Ring 3 i Oslo.

Anniken Huitfeldt (Ap), som leder utenriks- og forsvarskomiteen har sagt om Brende: – Det er (…) vanskelig å få øye på hans utenrikspolitiske strategi, bortsett fra å være til stede der mediene er.

Og her er statsviter og NUPI-direktør Ulf Sverdrup:

— Norske utenriksministere klarer generelt ikke å endre verden så mye. Brende etterfølger Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide, som klarte å utrette noe . De satte dagsorden for Nordområde-politikken, og delelinjespørsmålet med Russland var viktig. De utnyttet et mulighetsrom som var åpent i det internasjonale samfunnet. Nå står vi kanskje i en ny geopolitisk tid. Trolig er mulighetsrommet mindre.

Børge Brende og den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov i Hammerfest i oktober. Å, de to har hatt noen runder om krisen mellom Russland og Ukraina.
Berit Roald, Scanpix/NTB

Over en kopp kaffe etter frokost i ambassadeboligen sier Brende:— Det siste året har vært et unntaksår. Plutselig har utenrikspolitikk blitt innenrikspolitikk. Jeg mener bestemt at reisene og besøkene mine har vært knyttet til hovedoppdraget mitt: Å ivareta Norges interesser. Jeg har vært fire runder i Ukraina, jobbet mye med Midt-Østen, Syria og Irak og hatt mange samtaler med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, sier han.

- Husker du alle landene?

— Nei.

Kom igjen , det er utenriksministeren, han har satt av denne tidlige timen for å få skikkelige spørsmål, IS-flagg vaier 300 kilometer unna Kreta og samtalene han har med russerne er som verdensmesterskap i balansekunst. Brende gir vel fanden i reisedøgn og land.

— Jeg må innrømme at jeg føler veldig på alvoret og ansvaret ved å være utenriksminister i en så urolig tid.

- Når Norge øker støtten til Ukraina, hender det at russerne ringer og er forbannet?

— Vil du ha mer kaffe? Jeg må ha en tenkepause på den, sier han og reiser seg fra den myke sofaen.

— For land som ikke har felles grense med Russland er nok situasjonen mer uproblematisk. Men vi forvalter verdens største torskestamme sammen. Vi samarbeider om søk og redning, atomsikkerhet og miljø, universitet og forskning, så det sier seg selv at dette er noe av det mest krevende vi har vært borti. Når det gjelder internasjonal lov og respekt for andres grenser har Norge ingenting å gå på, sier Brende.

Børge Brende (t.v.) og sjefen for det amerikanske bistandsdirektoratet USAID, Rajiv Shah, iført beskyttelsesantrekk under et besøk på et treningssenter for helsearbeidere i Freetown i Sierra Leone i oktober.
Heiko Junge, Scanpix/NTB

Med andre ord: Han er ikke redd for å si fra. Børge Brende hadde vært miljøvernminister (2001–2004) i minutter da han gikk i strupen på britene for radioaktive utslipp fra Sellafield. Som Røde Kors-sjef reiste han i den utrygge Swat-dalen i Pakistan og i de nordlige delene av Yemen. I oktober var han var den første vestlige ministeren i Ebola-rammede områder. I sommer slo en rakett ned 300 meter unna ham mens han gjestet Israel. Brende gikk i tilfluktsrommet, riktig nok ikke like kul som sin israelske kollega Avigdor Lieberman, som tok med seg rødvinsglasset.Brende nøler heller ikke med å fordømme, han har fordømt halshogging av journalister, brudd på ytringsfriheten i Egypt, terrorangrep i Jerusalem og sivile tap av liv i Gaza. Blant annet.

99 av 100 kroner!

— Bistandsaktuelt skrev for en tid tilbake at du hadde gitt bort 1,3 milliarder kroner på ett år. Er du redd for at folk skal se deg som en som reiser verden rundt med sjekker?

— I så fall må jeg ta ansvaret for det selv. Jeg synes jo det er en fin ting at Norge bidrar og at vi kan anskueliggjøre bidragene våre, enten det er til en flyktningeleir eller flomrammede. Dette skjer jo oftest på giverkonferanser hvor det er meningen at man skal forplikte seg. Vi er en overflodsnasjon, ikke bare når det gjelder penger, men også når det gjelder trygghet.

Vi tar grundig feil hvis vi tror at vi kan mure oss inne og ikke delta og bidra i den type saker

- I kommentarfeltene i avisene mener mange at vi gir bort for mye?

— Av det norske statsbudsjettet går 99 prosent til verdiskapning i Norge. Det er 99 av 100 kroner! Én prosent går til utvikling i andre land. Det vil alltid finnes mennesker som setter det opp mot andre ting de ønsker, men det er ikke lenger slik at vi kan sitte i Norge og si at dette ikke angår oss. Når det er konflikter i Somalia, Eritrea og Syria, så merker vi det ved våre grenser. Når 60 nordmenn reiser ut som fremmedkrigere, så har det med oss å gjøre. Når hundretusenvis av mennesker drar som båtflyktninger over Middelhavet, så tar vi grundig feil hvis vi tror at vi kan mure oss inne og ikke delta og bidra i den type saker. Gjør vi det, kommer vi til å betale en høy pris.

- Føles det som diskuteres i norsk politikk smått for deg?

— Det var vel et såkalt «lurespørsmål», var det ikke?

- Drømmer du om å bli statsminister?

— Jeg kan garantere at jeg aldri skal bli det. Det var denne jobben som kunne lokke meg tilbake til norsk politikk etter syv år utenfor.

Han gjentar flere ganger at «utenrikspolitikk er nå blitt innenrikspolitikk». Det som skjer i andre land påvirker Norge mer enn vi ønsker å tro. NUPI-direktør Ulf Sverdrup er enig: – Brende er utenriksministeren som kom hjem til Norge etter å ha vært lenge ute. Nå ser og opplever han at ikke alle land ønsker demokrati og åpenhet. Han ser også at forandringene i verden skaper et økt risikobilde for Norge. I en endret verden synes det fornuftig å legge stor vekt på nærområdene: De nordiske og baltiske landene og Europa, sier Sverdrup.

Mannen under paraplyen

Ministeren har mye å gjøre denne mandagen. Han misliker dødtid i programmet.

Børge Brende, her utenfor ambassadeboligen i London, på vei til nye møter med britiske ledere.
Robert Veiåker Johansen

Først venter britenes utviklingsminister Justine Greening, så den tidligere utenriksministeren William Hague. Brende har et nært forhold til flere av sine kolleger. Da han mellomlandet etter en reise til lukkede Iran i november, hadde han syv-åtte minister-SMS på telefonen: «Hvordan gikk det? Hva ble sagt?»Nest siste post på London-programmet er et foredrag hos prestisjeskolen London School of Economics. Bilen stopper 50 meter unna døren. En ansatt iler til med en paraply han bærer over hodet til den mye høyere ministeren på 190 centimeter. Heisen til 5. etasje er holdt av til følget fra Norge, men en ukjent kvinne sniker seg med.

— Skal dere på foredraget? spør hun på engelsk før hun ser Brende i hjørnet av heisen.

— Å, dere er foredraget.

Noen minutter senere klappes han inn i et bibliotek, utenfor er det kø for å komme inn. Det er sent på dagen, han har fått skrukker i dressbuksen, men studentene gir ham ny energi.

I den gjennompuggede talen får han til sømløse overganger fra finanskrisen til Russland, så til ISIL og andre viktige tema før han åpner for spørsmål: Hvorfor ville ikke norske politikere møte Dalai Lama da han besøkte Norge? Stemmer det at Norge finansierer et sykehus drevet av ISIL?

— Veldig bra. Mye energi i den talen. Altfor mange kommer hit og holder en tale uten å ha noe å melde, sier LSE-professor Odd Arne Westad etterpå.

Børge Brende og norske studenter på LSE. Han fikk seg en kaffe, men glemte søtsakene.
Robert Veiåker Johansen

— Takk! svarer Børge Brende glad før han går for å møte norske studenter ved skolen. Han omringes av unge og blir så ivrig at han ikke ser småkakene som er satt frem. Han, som pleide å gå rundt med lommene fulle av lakrissnorer og godteri, «han var verre enn en 5-åring som hadde gått berserk i en godteforretning» (sitat: en politikerkollega), ville ha elsket dem. Brendes samtale med de unge drar ut, og ambassadøren må til slutt nappe ham i ermet. Han skal videre til britenes utenriksminister.

Myanmar, Brussel, Basel …

Det britiske utenriksdepartementet ligger rett ved statsministerboligen 10 Downing Street, og ble bygget på midten av 1800-tallet for å ta pusten fra gjester fra andre land. Bygget har fortsatt den effekten. Børge Brende går mellom høye søyler, under takmalerier og opp en trapp med marmorfliser.

Rekker vi flyet nå så er det bra. Jeg skal i Stortinget i morgen

— Godt å se deg. Beklager regnet, sier hans kollega Philip Hammond og tar Brende med seg i et annet rom for å snakke om kampen mot ISIL, hvordan man skal få til nye samtaler mellom Israel og Palestina og om den norske Kongo-fangen Joshua French, som også har britisk pass. Da de to kommer ut etter tre kvarter har nordmannen det halvtravelt.

— Rekker vi flyet nå så er det bra. Jeg skal i Stortinget i morgen, sier Børge Brende. Og til Myanmar noen dager senere, så til Brussel, så til Basel, så til …, men det har ikke utenriksministeren begynt å tenke på ennå. Igjen er han den siste som kommer på flyet. Et sted på veien har han rukket å skifte fra dress og slips til genser og jakke. På hjemreisen har han tid til å prate mer, men han har allerede varslet at han ikke liker å snakke om seg selv.

Forsøkene på å pirke i ham med historier om at han kjøpte nye møbler til kontoret da han ble miljøvernminister («vi fikk nye gardiner»), at han lett blir høyrøstet og rød i toppen («det er engasjement og entusiasme») eller at han tar med seg søppelsekker fulle av dokumenter hjem for å rette dem med rød penn renner ut i ingenting.

Kjøkkenkniver og biler

Men her er litt: Sønnene på 20 og 24 mener at han snakker med «utestemme». Besteforeldrene bodde så nært at han gikk og luktet i gangen deres hvis de var fisk til middag hjemme for å ha et alternativ.

Hva om man får en intifadalignende situasjon? Vi kan jo ikke fjerne alle bilene og kjøkkenknivene

Kona, tingrettsdommeren Torild Margrethe Brende, møtte han på jussen. De delte på å hente i barnehagen. Nå har barna flyttet ut. Hans store sorg i livet var da moren døde bare 61 år gammel. Brende var småbarnsfar, miljøvernminister og pårørende, og følte at han ikke strakk til noen steder mens hun var kreftsyk. Det aller mest rampete han har gjort, var da han ordnet seg plass som utvekslingsstudent i USA uten å si noe til foreldrene. Han var 15 år gammel.

Så er det nok.

— Det er så uinteressant å snakke om meg. Andre har vel dannet seg et greit bilde av hvordan jeg er.

- Kan du se inn i 2015 og fortelle hva du ser.

— Jeg ser en fare for at konfliktene vi står oppi dessverre kan fortsette. Situasjonen i Ukraina kan skape usikkerhet i en hel region. I Israel og Palestina angriper folk hverandre med kniver og kjører hverandre ned med bil. Hva om man får en intifadalignende situasjon? Vi kan jo ikke fjerne alle bilene og kjøkkenknivene. Det er humanitære katastrofer på «nivå 3» i Sør-Sudan, Den Sentralafrikanske Republikk, Syria og Irak. Somalia kan komme på listen. Og så er det ISIL. Hva driver mennesker til sånt, med metoder vi knapt kjenner fra Middelalderen? sier han og rister på hodet.

Mens køen av passasjerer fra London-flyet snirkler seg mot passkontrollen, hentes en 190 centimeter lang mann ved flytrappen, slippes ut en egen inngang og kjøres mot Slemdal i Oslo av en sjåfør. Børge Brende skal hjem. Men hvor han skal til slutt, vet bare han.

Les «politiker-portretter spesial»:

Hadia Tajik

Jonas Gahr Støre

Ketil Solvik Olsen

Thorbjørn Jagland