-Jeg skal bli den moren jeg selv aldri fikk, smiler Katia Kuznetsova (20).

Hun ble forlatt av sine foreldre i Murmansk da hun var baby. Nå blir hun selv mamma. Det er ti år siden jeg møtte Katia for aller første gang. Hun hadde mørkt langt hår festet i en hestehale. Øynene gnistret, hun smilte, lo, danset og spilte piano. En liten jente med store drømmer, som hadde pyntet seg som en prinsesse for å møte en ekte prinsesse. Det var en augustdag i 2004, og Märtha Louise åpnet SOS-barnebyen i Kandalaksja, en by tre timer sør for Murmansk. Katia var ti år og hadde akkurat flyttet fra et barnehjem. Hun fikk et nytt håp og en ny sjanse til et bedre liv i barnebyen. Ville hun klare å gripe den?

Jeg er tilbake for å se og høre hvordan det har gått med Katia, søsteren Zina Kosukha (17) og flere av de andre ungene fra barnebyen.

Én million foreldreløse

De siste ti årene har den russiske regjeringen hevdet at barn og barns rettigheter er viktige satsingsområder innenfor sosialpolitikken.

-Utviklingen er positiv. Myndigheter jobber seriøst med tiltak som kan forbedre situasjonen for foreldreløse barn, selv om de kanskje ikke alltid fungerer like godt i praksis, sier Aleksei S. Joki.

Han publiserte i fjor masteroppgaven Russlands foreldreløse barn: Idealbilde og virkelighet, og har i flere år vært tilknyttet Russlandstudier, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo.

Tall fra russiske myndigheter og UNICEF viser at antall foreldreløse barn fortsatt er høyt, trolig rundt 800.000, noe som er en liten nedgang fra 2004. Men i samme periode er også antallet barn i Russland totalt redusert med 4,5 millioner. I en rapport fra 2008 hevder ikke-navngitte analytikere og kilder i det amerikanske innenriksdepartementet at tallet er langt høyere: At det finnes mellom to og fem millioner foreldreløse barn i Russland.

-Det er vanskelig å finne kvantitative data, og tallene er motstridende. Dermed er det vanskelig å konkludere om de politiske tiltakene virker og har effekt, slår Aleksei S. Joki fast.

Ombudsmann Boris Kogan for Murmansk-regionen er en av mange som mener det er dårlig samarbeid mellom departementer og etater som fører til at statistikkene spriker.

Vil gi sønnen alt

Murmansk en dag i slutten av mars. Den største byen nord for polarsirkelen ligger tre timers biltur unna Kirkenes, snøen dekker bakken, det er kaldt. Men flesteparten av de drøyt 300.000 menneskene som bor her har varme i blokkleilighetene sine. Ruvende som murer. Grå, stygge og gamle. Fra fabrikkpipene stiger røyken, og ved kaiområdet ligger lektere og skip. Kranene ruver. Her utsettes også svært mange barn for vold. Rundt 4000 barn er foreldreløse, 20 babyer forlates på fødeklinikken hver uke av sine foreldre.

Som Katia ble.

Nå tar drosjen oss med til henne, til et boligområde ved Kola Bay, like utenfor sentrum. Det lukter urin i trappeoppgangen, og postkassene, som ligner blikkbokser, henger og slenger på en flasset murvegg. På ett rom og kjøkken i sjette etasje bor Katia og kjæresten Ivan. Zina er kommet på besøk sammen med en venninne. Katias hår er like mørk og langt som jeg husker det, latteren like smittende. Vi får te og søt kake og setter oss på sofaen som også er parets seng.

Katia (20) og Zina (17) er glade og fornøyde søstre, som klarer seg fint i livet etter foreldrenes svik. Nå skal Katia selv bli mamma, og kjæresten Ivan gleder seg til å bli far. -Jeg skal bli den moren jeg selv aldri fikk, sier Katia.
STEIN J BJORGE, Aftenposten, Stein J Bjørge

-Siden jeg er foreldreløs, fikk jeg tildelt denne boligen av staten da jeg fylte 18 år. Sånn er ordningen i Russland, forteller Katia.

For ti år siden drømte hun om å bli prima ballerina eller operadiva. Hun blir resepsjonist.

-Jeg studerer administrasjon, trives godt med mennesker og vil jobbe på et hotell. Senere i livet vil jeg jobbe med barn. Selv om jeg blir mamma, ønsker jeg å fullføre mine nåværende studier og også videreutdanne meg.

Katia og Zinas mor så ingen mulighet til å ta seg av dem. Maktet ikke, eller ville ikke. Faren stakk av fra forpliktelsene og druknet problemene sine i vodka.

Sånn skal ikke Katia og Ivans sønn få det. Det unge paret er fast bestemt på å gi ham en harmonisk og trygg oppvekst.

-Jeg vil gi ham alt, alt er kjærlighet, det, smiler den vordende mammaen.

Katia er en glad jente, full av humør og temperament. Men så, mens praten går i den lille stuen, kjenner hun ikke bare babyen vokse i magen. Det gjør den vonde klumpen også. Hun svelger noen ganger og plutselig renner tårene.

-Foreldre skal være der for barna sine. Jeg ble forlatt av min mamma, er jeg verdt noe da..?

Det er denne ene setningen, dette ene spørsmålet som har mørklagt Katias liv. Ikke hele tiden, ikke så ofte lenger, men ofte nok. Og som gravid er hun ekstra sårbar.

Etter årene på barnehjem fikk Katia en fostermor i SOS-barnebyen, Sofya Astrakhan (56).

-Sofya er min mamma. Jeg har ingen annen, selv om jeg vet om en kvinne som har født meg, som lever og som tilsammen har seks barn med seks ulike menn. Hun betyr ingenting for meg. Det er Sofya som har lært meg alt viktig i livet og gjort meg til det menneske jeg er i dag.

Katia flyttet fra SOS-barnebyen da hun fylte 18 år, slik alle gjør når de blir myndige. Men hun snakker ofte med Sofya på telefonen, og de besøker hverandre jevnlig.

Gjensyn med Nikolay

Vi er på vei for å besøke Sofya og de andre i SOS-barnebyen i Kandalaksja, 20 mil sør for Murmansk by. Knapt et hus er å se, bortsett fra et par bensinstasjoner og kroer. Vi passerer byen Monchegorsk, kjent for nikkel– og kobberproduksjon. Farlige forurensningskilder ligger her, bare kilometer unna norskegrensen. Tolken vår, Tatiana Dunaeva, forteller at miljøtiltak som er finansiert av norske myndigheter, virker. Trærne som var døde, uten liv for ti år siden, er borte. Ny skog er plantet og vokser til.

Barna i Kandalaksja har også vokst.

15 august 2004: Seks år er gått siden rubelkrakket, og SOS-barnebyer Norge har jobbet tett med fylkesmyndighetene i Murmansk for å få etablert en barneby i området. Det er stort behov for å få barn ut av institusjoner og inn i mer familiebaserte omsorgsordninger. Prinsesse Märtha Louise er fløyet inn for å kaste glans over den høytidelige åpningen. Hun er beskytter av SOS-barnebyer. I sin tale snakker hun om menneskeverd, og at alle barn har rett til et liv i verdighet. Uansett. Det er liv og røre rundt om i de 12 mursteinshusene i rekke som ligger midt i et blokkmiljø i sentrum. Märtha går fornøyd rundt og ser moderne boliger med solid standard. En sterk kontrast til nabolaget. Hun setter seg ned i en sofa, og Katia og Zina synger og danser. Nikolay, en mer stille, blond gutt, holder seg mer i bakgrunnen, men får også sine minutter med Märtha.

-Velkommen tilbake til oss, sier Nikolay Shulgin, som nå er blitt 15 år og ikke lenger er så beskjeden.

Nikolay Shulgin (15) er foreldreløs og bor i SOS-barnebyen i Kandalaksja. -Jeg tenker ikke så mye på at foreldrene mine forlot meg. Jeg har det bra, og drømmen min er å vinne en OL-medalje i aking.

Han forteller at han husker prinsessebesøket veldig godt, og at det var mange journalister og fotografer med.

Nikolay tar oss med på rommet og viser stolt frem pokaler og medaljer.

-Jeg drømmer om en OL-medalje i naturbahn (aking på naturfrosset is, red anm.). Jeg liker fart og spenning, så jeg har funnet min idrett.

Han ønsker å nå langt, han trener mye og er nå så god at han er kvalifisert til det russiske ungdomslandslaget.

-Det er kult, men jeg går i niende klasse og må snart bestemme meg for hva jeg skal studere videre. Jeg får ganske bra karakterer og vil bli her i byen, jeg vil ingen andre steder.

Nicolay smiler ofte og virker som en harmonisk og trygg gutt.

-Tenker du på foreldrene dine?

-Nei, jeg har det bra nå, det er det viktigste. Jeg kan ikke gjøre noe med det, derfor er det bare dumt å tenke for mye på fortiden.

Nikolay bor i samme hus nå som da, sammen med mamma Sofya. Katia og Zina er blitt for gamle til å bo her, men da fostersøstrene flyttet ut, kom nye barn inn. Spisestuen er dekket, og Sofya serverer raust den ene retten etter den andre.

-Det har vært ti fine år, og det er givende å være fostermor og kunne hjelpe barna. Se dem vokse opp, gå i barnehagen på skolen. Være aktive i lokalsamfunnet, få venner. Spise godt og sunt. Mange av dem kom hit til barnebyen med vonde opplevelser og sår på sjelen. De fleste er leget, og det går så fint med ungene. De fleste klarer seg godt både på skolen og sosialt.

Fra 0 til 40 fosterhjem

At det går bra med barna bekrefter SOS-barnebyers informasjonssjef i Norge Synne Rønning.

-Det er i dag et tyvetalls ungdommer i alderen 16 til 20 år som har hatt deler av sin oppvekst i Kandalaksja. Alle er i gang med høyere utdanning eller yrkesopplæring, noe som er svært positivt og viktig for at de skal klare seg godt som voksne.

Halvparten av Russlands foreldreløse barn bor i statsdrevne institusjoner. Myndighetenes mål er at barna skal ut av disse og inn i fosterfamilier eller adopteres.

-For ti-tolv år siden ble offentlig barneomsorg i Russland nesten utelukkende løst ved bruk av institusjoner. I 1998 var det null fosterhjem i Murmansk fylke, i 2013 er det 540, sier Synne Rønning.

SOS-barnebyer Norge har støttet og drevet frem utviklingen av en russisk fosterhjemsordning. Nasjonale myndigheter har "adoptert" systemet med fosterhjem, og ordningen er nå prioritet nummer to etter adopsjon.

Forskning på emosjonell utvikling gjort ved University of Wisconsin, viser at barn som vokser opp i barnehjem har mellom fem og syv ganger større fare for å utvikle adferdsmessige, sosiale og kommunikasjonsmessige problemer enn barn som bor med foreldre. Årsaken kan være at barna ofte har overfladiske og upersonlige relasjoner til ansatte på et barnehjem, sier Aleksei S. Joki.

Men også fosterhjemsordningen kan by på utfordringer. Ungene må beskyttes for ikke å bli ofre for menneskehandel, og av og til avsløres ektepar som kun er ute etter å tjene ekstra penger når de tilbyr seg å bli fosterforeldre.

Mens Nikolay stolt og glad forteller om sine fremtidsdrømmer, og Sofya rydder av bordet, har søstrene Sasha (9) og Svetlana (12) gått på sine rom. Den yngste snakker i vei og er utadvendt, den eldste er mer tilbakeholden. Innadvendt og sky.

afp000699135-clTtTZGWhJ.jpg
Stein J Bjørge

Mamma Sofya forteller litt om dem.

-Foreldrene drakk og kunne ikke ta vare på døtrene. De kom på barnehjem. Så fikk de endelig plass hos en fosterfamilie, alt skulle bli bra, men det ble det ikke. Etter en tid kom det for en dag at Sasha og Svetlana ble slått. Nå er de hos oss.

Sofya ber meg om ikke å stille spørsmål til de to. Hun vil ikke utsette dem for belastningen. Sofya forteller at hun har hatt omsorgen for dem i 11 måneder, at det går bra, og at tiden vil hjelpe dem til å glemme det vondeste.

Etter en overnatting i barnebyen og en god frokost, tar vi farvel med Sofya, Nikolay, Sasha, Svetlana og de andre 52 barna som bor der nå. Sjåføren tar oss tilbake de 20 milene til Murmansk.

afp000699217.jpg
Stein J Bjørge

Den største drømmen

I Murmansk har Zina bodd på et ungdomshjem etter at hun flyttet fra Kandalaksja. Uten bolig som venter er barnehjemsbarna nær sjanseløse. Alle undersøkelser viser at de i større grad enn annen ungdom i Russland blir stoffmisbrukere, kriminelle, prostituerte eller tar sitt eget liv.

-Det er fint her, selv om jeg savner alle i barnebyen. Men jeg får holde på med det jeg elsker mest, å tegne og forme. Jeg utdanner meg til å bli designer, klarer jeg det, blir jeg lykkelig, smiler Zina.

Murmansk fylke, i samarbeid med SOS-barnebyer, hjelper henne og andre å nå målene sine. De har bygget og drifter ungdomshjemmet der foreldreløse som har bodd i barnebyen eller på institusjon, kan bo i et par år, få tett oppfølging og en forberedelse til voksenlivet. De jobber eller tar videreutdannelse, og får ulike plikter på hjemmet. Alt fra å håndtere penger til å vaske egne klær og lage mat.

Denne kvelden får Zina og venninnen selv servert mat, hjemme hos Ivan og Katia. God og mett setter Katia seg ved pianoet, og vakre toner fyller det lille rommet.

Katia Kuznetsova var den lille, forlatte jenta med den store drømmen. Den største ligger fortsatt ufødt i magen hennes. Den lille gutten får den moren Katia selv aldri fikk.

afp000699238.jpg
STEIN J BJORGE, Aftenposten, Stein J Bjørge

-Jeg forlater ham aldri.

wenche.fuglehaug@aftenposten.no